Tekst: Espen Svenningsen Rambøl
Disney-konsernet har lagt beslag på nesten hele det popkulturelle herredømmet, og eier nå alt fra Star Wars til Marvel. Det var bare et tidsspørsmål før de startet sin egen strømmekanal. Disney+ ble avduket i flere land i november, mens her hjemme må vi vente til et stykke ut i 2020. Vi døyver ventetiden med noen godbiter som hører hjemme på Disney minus.
Kultklassikeren
SONG OF THE SOUTH
USA – 1946
Regi: Harve Foster & Wilfred Jackson.
Med: Ruth Warrick, Bobby Driscoll, James Baskett & Luana Patten.
«We’re headin’ for the Laughin’ Place! Here Comes The Zip-A-Dee-Doo-Dah Show!»
Song of the South er angivelig den eneste langfilmen Disney-konsernet nekter å slippe ut fra hvelvet sitt, siden denne koselige historien om en tidligere slave som forteller eventyr til en hvit rikmannssønn ikke helt er i tråd med dagens tidsånd. Dette kommer til å høres veldig feil ut, men ingenting ville ha gledet meg mer enn om Song of the South var en helt hemningsløst rasistisk film. Da hadde vi i alle fall noe å ta tak i her. Isteden viser den seg å bare være ekstremt feilvurdert. Skildringene av afroamerikanere er i tråd med andre filmer fra tidsperioden: de er servile, underdanige og kledd i filler. Mens de hvite rollefigurene har perfekt diksjon, går konstant rundt i fintøy og behandler tjenestefolket som enfoldige barn. Det er allikevel verdt å nevne at historien utspiller seg etter borgerkrigen, så ingen av dem er teknisk sett slaver. Det er lite som er hatefullt eller provoserende fordomsfullt over Song of the South, men tonen er samtidig skikkelig nedlatende og full av tvilsomme stereotyper.
Sjuåringen Johnny (Bobby Driscoll) besøker bestemors plantasje i Georgia sammen med pappa John (Eric Rolf) og mamma Sally (Ruth Warrick), uten å ane at faren akter å etterlate dem der. Johnny er skrekkelig sippete, og bestemmer seg for å rømme hjem til Atlanta. På veien møter han onkel Remus (James Baskett), en tidligere slave som har en klukkende latter, ekstremt bred «yassum, massa»-aksent og ifølge åpningsteksten er «rich in simple truths». Remus rømmer gjerne sammen med Johnny, men først skal han fortelle et eventyr om haren Brer. «Yass suh, honey». Og så starter sangen filmen er mest kjent for: den Oscar-vinnende øreormen «Zip-a-Dee-Doo-Da», som har slingret seg rundt i hjernen min siden jeg hørte den. Onkel Remus befinner seg nå i en fargesprakende tegnefilmverden full av syngende dyr, så vi kan gå ut ifra at fleinsoppen han spiste til middag endelig begynner å ta av. Remus forteller flere historier om den rampete tegnefilmharen Brer, som stadig blir jaget av den skrubbsultne reven. I filmens mest notoriske sekvens lager reven en tjærebaby for å fange kaninen. I sørstatene var «tar baby» et hatefullt kallenavn for afroamerikanskere under slavetiden; da hvite barn ble fortalt at slavene var så trege og svarte fordi de ble døpt i tjære.
At reven stadig prøver å henge kaninen fra et rep skurrer også litt i denne sammenhengen, siden historien utspiller seg i en tid da flere hundre afroamerikanere ble lynsjet årlig i sørstatene. Det var en så utbredt folkeforlystelse at postkort fra populære lynsjinger ble solgt i dagligvarebutikker. Ikke nødvendigvis den delen av folkesjelen i Sørstatene Walt Disney var mest opptatt av å feire i Song of the South. Strange fruit, indeed. Det er vanskelig å si noe sarkastisk om tegnefilminnslagene, rent bortsett fra at de er ukarakteristisk brutale til Disney å være, og minner mer om de frenetiske Tom og Jerry-kortfilmene. Onkel Tom og Jerry, om du vil. Avsnittene mellom tegnefilmene er langt fra like underholdende, mens den prektige drittungen Johnny blir kjent med den fattige gladjenta Ginny (Luana Patten), og får en hundevalp som må reddes fra to slemme lømler som akter å drukne den. Som helhet er dette en av Disneys svakeste filmer, men med rett (eventuelt veldig feil) attityde og mye ironisk distanse kan man finne en del ufrivillig humor her. At Disney valgte å dra inn filmen fra markedet bygget opp mange myter rundt hvor provoserende den er, men kontroversene er ikke et moderne fenomen. Song of the South skapte massive protester og demonstrasjoner foran flere kinoer etter premieren, mens flere menneskerettsorganisasjoner fordømte dem.
Hovedrolleinnehaver James Baskett kunne ikke delta på verdenspremieren i Atlanta, siden alle hotellene i rasesegregerte Georgie nektet å ha ham som gjest. Som afroamerikaner ville han uansett ha blitt nektet adgang til premierefesten. Baskett ble tildelt en æres-Oscar for rollen, men døde av hjerteproblemer fire måneder senere, bare 44 år gammel. I likhet med de fleste barnestjerner gikk alt kjempebra for Bobby «The Wonder Child» Driscoll senere i livet. Nei, jeg tøyser bra. Han endte opp på heroinkjøret i tenårene, og ble i 1968 funnet død i en kondemnert bygning i New York, etter lang tid som hjemløs. Han var 31 år gammel. Før sin død uttalte Driscoll bittert at «jeg ble båret rundt på et sølvfat, og så dumpet de meg rett i søpla». Song of the South ble aldri sluppet på hjemmekino i USA, men den var i sin tid tilgjengelig på VHS i bl.a. Norge. Ingen fare for at den dukker opp på Disney+, uansett. Hint: tar du en tur innom archive.org og søker litt, så er det ikke utenkelig at du kan finne en restaurert piratversjon av filmen i 4K. Jo, virkelig! Se samtidig: The Black Hole (1979), Bill Cosby som Satan i The Devil and Max Devlin (1981) og The Black Cauldron (1985).
Potensiell kultfilm
RETURN TO OZ
USA – 1985
Regi: Walter Murch
Med: Fairuza Balk, Nicol Williamson, Jean Marsh & Piper Laurie.
«It’s an all-new live-action fantasy – filled with Disney adventure and magic!»
At Disney-studioet skulle produsere en forsinket oppfølger til en av de mest folkekjære klassikerne i amerikansk filmhistorie skapte naturligvis store forventninger. Publikum gledet seg til en fargesprakende filmmusikal for hele familien; full av sang, dans og artige opptog, i tråd med Trollmannen fra Oz. Isteden fikk de et mareritt som serverte en dyp bolle full av barndomstraumer. Regidebutanten Walter Murch hold seg tett opp til tonen i L. Frank Baums bokserie, og var langt mer trofast til kildematerialet enn Hollywood-musikalen. Et halvår etter hendelsene i første film sliter Dorothy (Fairuza Balk) med søvnproblemer, og hennes fantasifulle historier om opplevelsene i drømmelandet Oz blir avvist som psykotiske vrangforestillinger. Selv om handlingen utspiller seg i 1899 ser Kansas ut til å befinne seg i depresjonstiden: alt er omslynget av tungt gråvær, med åpne sletter uten tegn til liv. Familiens hus er ødelagt av en tornado, de sliter med økonomien og vinteren er på vei. Tante Em (Piper Laurie) og onkel Henry (Matt Clark) er så urolige over Dorothys psykiske helse at de bruker opp alle sparepengene sine for å gi henne eksperimentell elektrosjokkbehandling, på et asyl drevet av Dr. Worley (Nicol Williamson) og hans heksete sykesøster Wilson (Jean Marsh).
Ikke et godt tegn av vi kan høre de tidligere kundene skrike forrykt fra kjelleren, eller at Dorothy blir spent fast til en båre som en mentalpasient. Lobotomi-terapien blir heldigvis avbrutt av et strømbrudd, og Dorothy får hjelp av en mystisk jente til å rømme. De flykter ut i en voldsom regnstorm, og faller i sjøen. På dette tidspunktet føles Return to Oz som en marginalt mer barnevennlig utgave av Jacob’s Ladder regissert av en kronisk deprimert Terry Gilliam, men så våkner Dorothy opp i Oz. Hvis ting var trist hjemme i Kansas er alt mye verre på den andre siden av regnbuen. Det koselige drømmelandet har blitt en postapokalyptisk ødemark full av truende skikkelser. Den gule brosteinsveien er knust, og Smaragdbyen er i ruiner. Befolkningen er forstenet, og fryktelig udyr kalt Wheelers truer med å rive Dorothy i småbiter. Siden de har hjul istedenfor hender kan det bli en utfordring. Dorothy oppdager at Oz er forbannet av den onde kongen Nome (Nicol Williamson, igjen), og drar ut på psykoanalytiske eventyr for å redde kongeriket sammen med den snakkende høna Billina, det utstoppede elghodet Gump, gresskarskallen Jack Pumpkinhead og den mekaniske soldaten Tic-Toc. Til slutt får alle dødelig kreft, mens Dorothy tilbringer sin siste tid innelåst på et mentalsykehus. Neida, men det hadde vært i tråd med tonen Return to Oz legger seg på her.
Kontrasten blir desto større fordi Trollmannen fra Oz var en så munter film, mens denne oppfølgeren er så truende, trykkende og gravalvorlig. Filmen er overraskende veldesignet, stemningsfull og ser virkelig imponerende ut, men er så uhyggelig at det er lett å skjønne hvorfor Disney-sjefene fikk kalde føtter. Like før opptakene startet ble budsjettet kuttet ned, og en uke inn i innspillingen ble Walter Murch sparket Heldigvis hadde Murch mektige venner fra sin tid som Oscar-vinnende filmklipper, så George Lucas, Steven Spielberg og Francis Ford Coppola startet en kampanje for å Disney til å ansette ham igjen. Det fungerte, selv om selskapet gjorde minimalt for å markedsføre Return to Oz. Filmen floppet grundig på amerikanske kinoer, og klarte ikke å tjene inn halvparten av budsjettet sitt. Men dem som så filmen i barndommen husker den hver gang de våkner skrikende opp av grusomme mareritt, i en våt seng. Du kan kanskje forlate Oz, men Oz forlater aldri deg. Aldri! Return to Oz er sluppet på Blu-ray i en nå utgått «30th Anniversary Edition» fra Disney. Se samtidig: Darby O’Gill and the Little People (1959), Dragonslayer (1981) og Condorman (1981).
Ekstrem kultfilm
ESCAPE FROM TOMORROW
USA – 2013
Manus & regi: Randy Moore
Med: Roy Abramsohn, Elena Schuber, Katelynn Rodriguez & Jack Dalton
«Don’t mess with the Mouse!»
På begynnelsen av 1960-tallet jobbet Alfred Hitchcock med thrilleren The Blind Man, der James Stewart skulle bli jaget rundt av en morder i Disneyland. Da Walt Disney fikk høre om prosjektet gikk han offentlig ut og slo fast at regissøren bak «den motbydelige filmen» Psycho aldri noensinne ville få lov til å filme noe som helst i «The happiest place on earth». Hitchcock skrinla hele prosjektet. Rundt femti år senere fant regidebutanten Randy Moore en smartere løsning; å ikke spørre om tillatelse. I all hemmelighet spilte han inn en hel film i Disneyland, noe som er strengt ulovlig. Filmteamet poserte som turister, og smugfilmet scener på en rekke attraksjoner «guerrilla style». Alt etterarbeidet ble gjort i Sør-Korea, bare for å forsikre at Disneys advokater ikke fikk snusen i prosjektet. Escape from Tomorrow er definitivt ikke en film onkel Walt ville ha likt; et David Lynch-inspirert febermareritt i svart-hvitt, som starter med at en passasjer blir halshugget på berg-og-da-banen Big Thunder Mountain, og senere insinuerer at prinsessene i Disneyland prostituerer seg til japanske forretningsmenn.
Den middelaldrende familiefaren Jim (Roy Abrahamson) har så vidt rukket å sjekke inn på Disney-hotellet før han får beskjed om at han har blitt avskjediget fra jobben, mens den ufordragelige sønnen Elliot (Jack Dalton) låser ham ute på balkongen. Vi kan anta at Jim hadde problemer lenge før han fikk sparken; og er i midtlivskrise-modus. Under den siste dagen i Disneyland-parken blir Jim besatt av to franske tenåringspiker (Danielle Safady og Annet Mahendry), som han fotfølger sammen med sønnen sin. Kona Emily (Elena Schruber) blir stadig mer frustrert over ektemannens pinlige oppførsel: han drikker for mye, vil kline og er for distrahert av ungjentene til å holde øye med barna. Under en tur på It’s a Small World-attraksjonen begynner Jim å innbille seg at dukkene har demoniske ansikter, og friker skikkelig ut. Fun fact: da jeg selv besøkte Disneyland og tok denne turen følte jeg akkurat det samme. Det er åpenbart at Jim går igjennom et nervøst sammenbrudd, men rundt halvveis blir Escape from Tomorrow mer surrealistisk. Disneyland er rammet av katteinfluensa, som får de smittede til å kaste opp blodige hårballer før de dør. Jim har kinky sex med en tidligere Disney-prinsesse som muligens har blitt en heks, og oppdager at Siemens-konsernet har plassert tyske roboter som pusler med hemmelige eksperimenter under Epcot-senteret.
Det blir stadig vanskeligere å begripe akkurat hva som skjer her, og hva som er meningen med alt. I følge regissør/manusforfatter Randy Moore er historien basert på hans egen oppvekst, og turene til Disney World med hans fraskilte, alkoholiserte far. Den største attraksjonen med Escape from Tomorrowland er at en så forskrudd film ble filmet i all hemmelighet i verdens mest kjente fornøyelsespark. Noen scener ser ut til å være spilt inn foran et grønnlerret i studio, den det aller meste er filmet rundt Disneylands kjente attraksjoner (noen scener ble dessuten filmet i Disney World i Orlando). Etter å ha skapt sensasjon som «den ultimate geriljafilmen» var det allment antatt at Escape from Tomorrow aldri kunne bli offentlig vist etter verdenspremieren på Sundance-festivalen – og at produsentene risikerte enorme søksmål fra Disney bare ved å vedkjenne at filmen eksisterte. Isteden valgte Disney-konsernet å ignorere Escape from Tomorrow, i håp om at oppmerksomheten ville dø ut. Så filmen er faktisk tilgjengelig på Blu-ray fra Random Media i USA, men blir neppe å se på Disney+ med det første. Se samtidig: Escape to Witch Mountain (1975), Something Wicked This Way Comes (1983) og Fuzzbucket (1986).