Eric Toledano

Feature

Tekst:  Le LD Nguyen (Filmmagasinet/Paris)  Foto:  PR / Norsk Filmdistribusjon

Han utgjør halvparten av filmskaperduoen Nakache/Toledano, som opplevde braksuksess med De urørlige i 2011. Filmmagasinet møtte Eric Toledano i Paris i forbindelse med den internasjonale lanseringen av deres nyeste film: De usedvanlige.

Etter det store gjennombruddet med De urørlige leverte regissørduoen Samba (2014) og C’est la vie! (2017), før de nå altså følger opp med Hors normes, som på norsk har fått tittelen De usedvanlige. Filmen fikk æren av å avslutte Cannes-festivalen i fjor, og har også blitt godt mottatt på andre store festivaler i Europa. Eric Toledano og Olivier Nakache har etablert seg som leverandører av komedier med både hjerte og hjerne; historiene er ofte basert på virkelige hendelser og personer, og tendenser de ser i det franske samfunnet. De usedvanlige er intet unntak.    

– Vi ville lage en så sannferdig film som mulig om autisme, selv om vi behandler temaet med varme og humor, sier Toledano.

– Fetteren min, som er en del år yngre enn meg, er autist, så dette er en utfordring vi har hatt nært innpå oss i vår familie. Storebroren hans er på min alder, og vokste opp sammen. Jeg husker godt hvordan det endret livet fullstendig for tanten og onkelen min da de oppdaget at guttungen var autist. Han var tre år gammel da diagnosen ble stilt. Autister er usedvanlige mennesker på godt og vondt. På en side har de en form for naiv dybde som vi kan lære noe av; de er på mange måter en motvekt mot forbruk og konsumering, higen etter materielle ting og høy status. Samtidig som foreldrene og folk rundt dem må avfinne seg med at de aldri blir selvstendige i det samfunnet vi har skapt.

BASERT PÅ VIRKELIGE PERSONER

Filmen følger de to idealistene Bruno og Malik, som gestaltes av henholdsvis Vincent Cassel og Reda Kateb. Bruno tar seg av unge autister, mens Malik jobber med ungdommer med bakgrunn fra fattige og tøffe nabolag. Når Bruno og Malik bestemmer seg for å samarbeide, slik at Maliks «klientell» må ta seg av de autistiske ungdommene, oppstår det mange sprøe situasjoner. Og, kanskje de normale har noe å lære av de spesielle, tross alt? Alt er imidlertid ikke rosenrødt. Bruno og Malik opererer nemlig med metoder som øvrigheta ikke går god for, og når en inspektør i den sosiale sektoren får nyss om opplegget blir det rabalder. 

– Jeg møtte Stephane Benhamou, som karakteren Bruno er bygd på, for mange år siden. Han hjalp fetteren min, og jeg la merke til den varmen og nærheten Stephane har overfor ungdommene han jobbet med. Han driver en organisasjon som heter Le silent des justes og er på alle måter et unikt menneske. Så idéen til denne historien har kvernet i godet mitt i mange år. Jeg har vært med ham ut i feltet og både observert arbeidet og fått lov til å filme enkelte situasjoner, som et ledd i min egen research. Malik er basert på en mann ved navn Daoud Tatou. Han leder organisasjonen Le Relais Ile de France, og det var en både utfordrende og samtidig takknemlig oppgave å utvikle filmkarakterer basert på virkelige mennesker.

NATURLIG AUTENSITET

Toledano og Nakache begynte på manusskrivingen like etter at de var ferdig med C’est la vie!, så prosessen har gått relativt fort. Filmskaperne bestemte seg tidlig for å lage filmen i en smått dokumentarisk stil, siden historien er halvt dokumentar og halvt fiksjon.

– Vi ville komme så nær karakterene og situasjonene som mulig, være litt flue på veggen, og valgte derfor håndholdt kamera i veldig mange scener. Det var en spennende måte å jobbe på. Picasso uttalte en gang at kunst er en løgn som får oss til å se sannheten. Dette er noe vi hadde i bakhodet da det visuelle uttrykket for filmen skulle skapes. Fokuset har ligget på å fremstille både et samfunn og situasjoner slik det kan oppleves for disse unge menneskene.   

Foruten ringrevene Vincent Cassel og Reda Kateb, er det et stort ensemble av unge, relativt uerfarne skuespillere som boltrer seg foran kamera. Mange av dem er faktisk autister i det virkelige liv.

– Kommunikasjonen på settet ble selvfølgelig en utfordring, men ofte var det faktisk slik at det lettet på instruksjonsarbeidet når man har autister som skal spille autister. Autensiteten kommer naturlig, og for oss som regissører handlet det mye om å la scenene utspille seg på en måte som føles riktig for skuespillerne.

– Men, joda, det oppsto iblant situasjoner der for eksempel en av skuespillerne har låst seg i en tanke og vi ikke kom oss videre til neste scene. Men både vi regissørene og skuespillerne gikk inn i prosjektet vel vitende om utfordringene som kunne oppstå, så vi var forberedt på å takle det med mye tålmodighet, varme og humor. Filmen handler jo om å stoppe opp og se på andre mennesker og oss selv på en måte vi normalt ikke gjør, og jeg følte at arbeidet med denne filmen har vært viktig og utviklende for meg som regissør.  

ET STEG VIDERE FRA RAIN MAN

Toledano avslører at Benjamin Lesieur, en av de autistiske skuespillerne i filmen, er nominert i kategorien Beste mannlige nykommer når César-prisen skal deles ut i år. César er Frankrikes viktigste filmpris og tilsvarer Oscar i USA – eller Amanda i Norge, om du vil. For øvrig er De usedvanlige nominert i mange kategorier (blant annet Beste film), Vincent Cassel og Reda Kateb i kategorien Beste mannlige skuespiller, mens Eric Toledano og Olivier Nakache er nominert i kategorien Beste regi. Det skal godt gjøres å overgå den internasjonale hit’en De urørlige, men man kan trygt slå fast at De usedvanlige også har slått svært godt an.

Man kommer ikke utenom Rain Man når man snakker om De usedvanlige. 1988-klassikeren med Dustin Hoffman og Tom Cruise i hovedrollene var en av de første filmene som satte fokus på autisme. I ettertid har meningene imidlertid variert vedrørende filmens fremstilling av teamet og Hoffmans rollefigur. I noens øyne er Rain Man en fordummende og lite realistisk film som gjør lite annet enn å stereotypifisere en alvorlig utviklingsforstyrrelse, mens andre hyller den for å ha gitt autisme en viktig plass i folks bevissthet. Eric Toledano tilhører siste kategori.

– Jeg elsket Rain Man, slår filmskaperen fast. 

– Man kan alltids diskutere om fremstillingen er realistisk, men det er en hjertevarm film som bidro mye til forståelse for hva autisme innebærer. Jeg har møtt veldig mange opp gjennom livet som har fortalt meg at Rain Man er dét som har gjort dem oppmerksom på denne utviklingsforstyrrelsen. Rain Man var jo en blockbuster som nådde ut til et kjempestort publikum, og jeg mener det var en riktig og viktig film å lage på den tiden. Men man må ta noen steg videre, og en slik fremstilling ville nok blitt møtt med mer kritikk i dag, når flere vet, eller i alle fall burde vite, mer om autisme. Med De usedvanlige har vi forsøkt å lage en mer oppdatert og nyansert film.

Filmmagasinet er Norges største rendyrkede magasin om film (målt i lesertall og opplag), og har en historikk som strekker seg helt tilbake til 90-tallet. Vi tar sikte på å favne bredt med underholdende tekster om de store filmene, samtidig som vi gjør plass til artikler og spalter som tar for seg kultfilmer, kvalitetsfilmer og uavhengige produksjoner. Norsk film er også et viktig satsningsområde for oss. Du finner oss på de fleste kinoene i Norge.

Følg oss

Random
Mr. Jones