Maner til revolusjon i gatene

Feature

Tekst:  Aleksander Huser (Filmmagasinet/Paris)  Foto:  PR / Selmer Media

Manuset er strukturert rundt faktiske hendelser, forteller skuespillerne i den Oscar-nominerte filmen De elendige, som skildrer sosial uro og opptøyer blant unge i en av Paris’ forsteder.

– Det var ikke et poeng for regissør Ladj Ly å si at dette er en sann historie, men han ønsket at manuset utelukkende skulle bygges på hendelser han eller folk rundt ham hadde opplevd, forteller Damien Bonnard.

Den franske filmen De elendige (originaltittel Les Misérables), som vant Juryprisen under fjorårets filmfestival i Cannes, er ikke nok en filmatisering av Victor Hugos roman fra 1862. Men det er heller ikke tilfeldig at Lys spillefilmdebut har samme tittel som denne boka. Selv om handlingen er lagt til i dag, utspiller den seg i den samme Paris-drabantbyen Montfermeil, hvor den sosiale ulikheten ikke nødvendigvis har blitt særlig utjevnet siden Hugos tid.

OSCAR-NOMINERT

Filmen handler om tre politimenn som via en brutal hendelse befinner seg i sentrum av stadig økende uro og opptøyer. Filmmagasinet møtte de tre hovedrolleinnehaverne Damien Bonnard, Alexis Manenti og Djibril Zonga i Paris, kort tid etter nyheten ble sluppet om at filmen er nominert til Oscar for beste internasjonale film. 

– Denne typen problemer og voldsutøvelse i forstedene er ikke et spesielt nytt fenomen, man så tilsvarende opprør tilbake på sekstitallet. Nå har det inntatt en annen form, men dette er stadig uroligheter med utgangspunkt i sosiale forhold og fattigdom, sier Alexis Manenti.

Ikke desto mindre starter filmen med et øyeblikk av unison lykke, fra feiringen av Frankrikes seier under fotball-VM i 2018.

– Åpningsscenen kan anses som et midlertidig fellesskap eller en illusjon av fellesskap, hvor folk samles rundt en fotballkamp. Men dagen etter er man tilbake i hverdagen og virkeligheten, sier Damien Bonnard.

– Regissøren har uttalt at filmen maner til revolusjon. Det er en film med mye sinne, samtidig som den muligens kan virke desillusjonert med tanke på et harmonisk, multikulturelt Frankrike. Vil dere si at det er en optimistisk eller pessimistisk film? Og er det en revolusjonær film?

– Jeg ser ikke et multikulturelt aspekt i filmen. Alle karakterene er franske, og den skildrer spesifikt fransk kultur. Jeg vil si at filmen er revolusjonær fordi den omhandler barn og ungdom, som er filmens hjerte. Det jeg ser av optimisme i filmen, handler om regissørens reise. At han bestemte seg for å ta opp denne tematikken i en kortfilm og deretter gjøre en spillefilm ut av det, uten å være del av det «borgerlige» sjiktet som vanligvis utgjør det franske filmlandskapet. Det kan kanskje gi håp for andre, svarer Alexis Manenti.

KJENT I OMRÅDET

De tre skuespillerne spilte tilsvarende roller i kortfilmen med samme navn som regissør Ly lagde i 2017, som også omhandlet feiltrinn fra politiets side i forstaden.

Skuespiller Manenti har vært medmanusforfatter på både kortfilmen og spillefilmen sammen med regissør Ladj Ly.  

– Da vi bestemte oss for å lage en spillefilm, ble også en tredje forfatter med. Det var en intens skriveprosess med mye brainstorming oss imellom. Siden det er en politisk film var alle detaljer vesentlige, og vi måtte være fintfølende. Deretter måtte vi tre skuespillerne gjøre materialet til vårt, i en ny fase hvor alle bidro. Vi skrev ofte om scener kvelden før opptak. I tillegg kan man kalle klippefasen en tredje manusrunde. Det var et samarbeid mellom mange bidragsytere, og jeg føler ikke at det bare er meg og de to andre forfatterne som har stått for manuset, sier Manenti.

– Hva gjorde dere av research knyttet til det spesifikke drabantbyen og til politiarbeid?

– Vi kjente allerede til området fra vi lagde kortfilmen, samt gjennom Ladj. For min karakter var det mer utfordrende at jeg skulle være fremmed for dette stedet, sier Damien Bonnard, som spiller politimannen som begynner å jobbe sammen med de to andre i dette området.

– For å sette oss inn i politiarbeidet leste vi det vi kunne, og så og hørte på dokumentarer. Men det finnes ikke så mange av dem, fordi politiet i Frankrike er pålagt å ikke røpe noe om hvordan de arbeider. For min karakter var imidlertid det moralske aspektet viktig. Han er veldig fokusert på å være en skikkelig og rettferdig politimann, legger han til.

UNIVERSELT

– Hva med Djibril Zongas karakter, man kan få følelsen av at han når et punkt hvor han ikke kan fortsette som politi?

– Jeg tror ikke nødvendigvis at han ikke kan fortsette, men han kommer til et punkt hvor han føler at situasjonen er nødt til å endres. Han ønsker en annen tilnærming, kanskje å være mer på linje med Damiens karakter, svarer Zonga.

– Alexis Manentis rollefigur uttaler på sin side at man som politi «aldri skal unnskylde seg, man har alltid rett» – som neppe kan sies å være noen god moral. Føler dere at dette er representativt for det franske politiet?

– Jeg tror det, særlig med tanke på urolighetene man ser i disse dager, med «de gule vestene». 50-60 politifolk skal ha vært involvert i voldsutøvelser under opptøyene, uten at noen stiles for retten. Da virker det jo som at myndighetene mener at man ikke kan stille spørsmål ved politiets adferd, svarer Bonnard.

– Filmen handler veldig direkte om Frankrike i dag. Samtidig har den åpenbart en mer universell appell, for eksempel har den blitt Oscar-nominert. I hvilken grad tenkte dere på et mer generelt aspekt da dere lagde den? Og opplever dere at den ferdige filmen også tar opp mer allmenngyldige problemer?

– Da vi lagde den, var vi svært fokuserte på det lokale aspektet – vi fortalte en historie knyttet til denne spesifikke forstaden. Men da filmen var sluppet, innså vi at den resonnerer med noe mer universelt. Da jeg var i Los Angeles for å promotere filmen, refererte folk til opptøyene der i 1993, selv om de var langt mer omfattende og voldelige enn det vi skildrer, sier Bonnard.

– I tillegg tror jeg at alle kan la seg berøre av at filmen viser vold mot barn. At det også er barn som gjør opprør, treffer noe mer generelt, avslutter han.

De elendige har premiere 28. februar.

Filmmagasinet er Norges største rendyrkede magasin om film (målt i lesertall og opplag), og har en historikk som strekker seg helt tilbake til 90-tallet. Vi tar sikte på å favne bredt med underholdende tekster om de store filmene, samtidig som vi gjør plass til artikler og spalter som tar for seg kultfilmer, kvalitetsfilmer og uavhengige produksjoner. Norsk film er også et viktig satsningsområde for oss. Du finner oss på de fleste kinoene i Norge.

Følg oss