WORLD OF LOVECRAFT

Tekst: Espen Svenningsen Rambøl

Hei på deg, og hill Cthulhu! 2020 ser ut til å bli det store H. P. Lovecraft-året; Jordan Peel er snart aktuell med HBO-serien Lovecraft County, Richard Stanley vender tilbake med Color Out of Space, Kristen Stewart blir terrorisert av et Cthulhu-liknende undervannsmonster i Underwater, mens Robert Eggers kinoaktuelle mindfuck The Lighthouse har dratt mye inspirasjon fra Lovecrafts historier. Så på tide å sjekke ut H.P.-filmer!

Kultklassikeren

RE-ANIMATOR

USA – 1985                        
Regi: Stuart Gordon
Med: Jeffrey Combs, Bruce Abbott, Barbara Crampton & David Gale

 

«H.P. Lovecraft’s classic tale of horror. It will scare you to pieces»

 

Stuart Gordon hadde allerede bred erfaring som teaterregissør da han filmdebuterte med Re-Animator. En av åttitallets mest frydefullt gørrete horrorfilmer, løst basert på H.P. Lovecraft-novellen Herbert West – Reanimator fra 1922. Denne fascinerende forfatteren var ikke først og fremst kjent for sin humoristiske sans, men filmen er til gjengjeld skikkelig festlig. Stuart Gordon treffer akkurat den rette absurde tonen for materialet, og voldsomhetene er så overdrevne at de opphøyer alt til en svart komedie. Lovecraft ville neppe ha likt denne hemningsløse fritolkningen av historien hans, men i rettferdighetens navn likte ikke forfatteren sin egen novelle noe særlig, heller. Den var en føljetong Lovecraft skrev kun for pengenes skyld, og han ble betalt hele fem dollar per avsnitt. Så det føles passende at Re-Animator ble en lavbudsjettfilm laget av ferske talenter med mye å bevise. Legestudenten Dan (Bruce Abbott) ser ut til ha alt på gli; han er i ferd med å få et stipend av overlæreren Halsey (Robert Sampson) og er forlovet med hans vakre datter Megan (Barbara Crampton).

Men så tropper den mystiske herremannen Herbert West (Jeffrey Combs) opp for å leie en studiehybel i kjelleren hans. West kommer rett fra medisinstudier i Sveits, der han ble kastet ut av skolen på grunn av ulovlige eksperimenter. Han har kommet opp med et selvlysende, grønt serum som kan vekke de døde til live igjen. West rekrutterer Dan som sin medhjelper, og bryter seg inn i skolens likhus for å teste ut sin geniale oppfinnelse. Ting går ikke helt etter planen. Den perverse hjernekirurg-læreren Dr. Hill (David Gale) gjør et forsøk på å true til seg æren for zombie-serumet, så West kutter av ham hodet med en spade. Dette er bare begynnelsen på et splatter-sirkus som eskalerer grådig, og topper seg under en scene der en zombiefisert Dr. Hill spenner stakkar Megan naken på et bord, og… eh, skjender henne oralt med sitt eget, avkuttede hode. Barbara Crampton hadde null problemer med denne scenen (hun uttalte senere «Jeg er absolutt ikke puritansk!»), men den britiske skuespilleren David Gale følte seg «åndelig bedrøvet» over å måtte delta i sånt griseri. Det var allikevel ingenting i forhold til hvordan hans bedre halvdel reagerte. Kona ble så dypt rystet over dette øyeblikket at hun stormet forferdet ut av testvisningen, mens hun hylte «David, how could you?!». Det var siste gang Gale så kona før hun leverte skilsmissepapirene.

Det gikk med over nitti liter kunstig blod under innspillingen, som var unnagjort på atten intense dager. Stuart Gordon viser seg å være en skikkelig begavet sjangerregissør med en morbid sans for humor, som etter dette gjorde det til sin livsoppgave å filmatisere Lovecraft i samarbeid med produsent Brian Yuzna. Han regisserte senere From Beyond (1986), Castle Freak (1995), Dagon (2001) og Masters of Horror-episoden Dreams in the Witch-House (2005). Yuzna tok over regien på oppfølgerne Bride of Re-Animator (1990) og Beyond Re-Animator (2003), men Gordon vendte tilbake til serien i 2011. Da skrev, produserte og regisserte han den prisbelønte scenemusikalen Re-Animator: The Musical, som ble en betydelig suksess. Og såpass gørrete at publikum på de første tre radene var garantert å bli dynket med teaterblod. En passende avslutning på serien, siden Stuart Gordon opprinnelig planla Re-Animator som et teaterstykke. Re-Animator ble sluppet på hjemmekino i flere versjoner, inklusive en sensurert «R-rated»-versjon som byttet ut de mest gørrete øyeblikkene med dialogscener som opprinnelig ble fjernet fra filmen for å øke fortellertempoet. I 2013 ble en nitten minutter lengre «Integral Cut» sluppet på DVD i Tyskland, der alle de bortklipte scenene var inkludert. Alt i alt er den kortere «Unrated»-versjonen av filmen mest effektiv, men begge er inkludert i Second Sights britiske Blu-ray-utgivelse. Se samtidig: The Haunted Palace (1963), Curse of the Crimson Altar (1968) og The Dunwich Horror (1970).

Potensiell kultfilm

IN THE MOUTH OF MADNESS

USA – 1994                           
Regi: John Carpenter
Med: Sam Neill, Julie Carmen, Jurgen Prochnow & David Warner

 

«Reality isn’t what it used to be…»

 

Å iscenesette en trofast filmatisering av H.P. Lovecrafts komplekse Cthulhu-mytologi krever et veldig høyt budsjett, og er noe ikke engang Guillermo del Toro klarte å få til med sin skrinlagte At the Mountain of Madness-filmatisering – og han hadde signert Tom Cruise til hovedrollen. Til gjengjeld klarte vår mann John Carpenter å fange opp Lovecraft-essensen i sin undervurderte meta-mindfuck In the Mouth of Madness, allerede for over 25 år siden. Carpenter har vært en stor fan av Lovecraft siden han leste historiene hans i oppveksten, og du kan se spor av dem i flere av filmene hans. In the Mouth of Madness regnes som den siste delen i Carpenters «Apocalypse»-trilogi, etter The Thing (1982) og Prince of Darkness (1987), men dette var ikke et prosjekt han tok initiativet til selv. Manuset ble skrevet av Mike De Luca, ellers best kjent som sjefen for New Line Cinema. Vel, kanskje enda mer kjent for utagerende festing og skandaler – men De Luca var dessuten en stor skrekkfilmfan, som skrev manuset spesielt for John Carpenter. Ikke basert på noen spesifikk historie av Lovecraft, men mer en satirisk pastisj som fanger opp essensen i forfatterskapet hans.

Vi møter først John Trent (Sam Neill) mens han blir slengt inn på polstret celle i tvangstrøye, mens verden tilsynelatende raser sammen utenfor murene til mentalsykehuset. Men han var ikke alltid sprø som en havrekjeks, og under et intervju med psykologen Dr. Wrenn (David Warner) forteller John hvordan ting gikk av skinnene. Han var en freelance-etterforsker ansatt av forsikringsselskaper for å spore opp svindlere. En rasjonell kyniker med skarp snute for lureri, som hyres inn for å spore opp den sagnomsuste forfatteren Sutter Cane (Jurgen Prochnow). Skrekkromanene hans selger mer enn selveste Stephen King, og ser ut til å ha en usunn innflytelse på enkelte fanatiske lesere. Forlaget Arcane Publishing har markedsført Canes siste roman In the Mouth of Madness tungt, men forfatteren har forsvunnet sammen med bokmanuset. Canes agent leste det første kapittelet, før han mistet vettet og angrep John med en øks. Ikke et godt tegn. Forlagssjefen Jackson Harglow (Charlton Heston) sender John Trent ut på oppdrag for å finne forfatteren, i selskap med bokredaktøren Linda Styles (Julia Carmen). De ender opp i den søvnige New Hampshire-småbyen Hobb’s End, som egentlig ikke burde eksistere. Det er en fiktiv by, kjent fra romanene til Sutter Cane. John er overbevist om at hele greia bare er et avansert markedsføringsstunt, og viser seg å ha delvis rett. Men mest feil, mens han blir fanget i et surrealistisk mareritt som bryter ned hele sinnet hans – og utløser en apokalypse som hvisker bort grensene mellom virkelighet og fiksjon.

 

I likhet med så mange av John Carpenters filmer var In the Mouth of Madness forut sin tid, og ble først gjenoppdaget lenge etterpå. Han ble tvunget til å kutte budsjettet med en tredjedel like før innspillingen startet, så ambisjonene måtte jekkes ned og spesialeffektene ble skadelidende. Man merker innimellom at Carpenter har lyst til å dra historien lengre ut enn han har ressurser til å gjøre, men han får allikevel til veldig mye med forholdsvis beskjedne midler. Mange publikummere ble forvirret over drømmelogikken og frustrert over at filmen nektet å gi klare svar, men det er denne blandingen av kryptiske mareritt og sarkastisk humor som gjør at filmen føles såpass frisk i dag. In the Mouth of Madness er nærmere moderne indie-grøsserne, og en av favorittfilmene til Midsommar-regissøren Ari Aster. Sluppet på Blu-ray i en «Collector’s Edition» fra Shout! Factory. Et essensielt kjøp, selv om 350-kroners grensen er opphevet, og du nå må betale statskassa utpresserpenger for å handle på nettet. Bu! Se også: The Resurrected (1992), Dark Waters (1992) og The Call of Cthulhu (2005).

Ekstrem kultfilm


THE BEYOND

Italia – 1981                         
Regi: Lucio Fulci
Med: Catriona MacColl, David Warbeck, Cinzia Monreale & Antoine Saint-John

 

«Behind this doorway lie the terrifying and unspeakable secrets of hell. No one who sees it lives to describe it. And you shall live in darkness for all eternity.»

 

Dette er midterste del av Lucio Fulcis såkalte «Gates of Hell»-trilogi, som kom etter City of the Living Dead (1980) og før House by the Cemetery (1981). Alle tre tar en del inspirasjon fra Lovecraft, selv om de ikke er basert direkte på noen av hans historier. The Beyond tar blant annet i bruk The Book of Eibon: en okkult håndbok som dukker opp i flere Lovecraft-historier. Ellers deler ikke disse filmene andre fellestrekk enn at de dreier seg om at en av portene til helvete åpner seg, og at britiske Catriona MacColl spiller hovedrollen i alle tre. Det er vanskelig å påstå at The Beyond er drevet av logikk eller noe som minner om tradisjonell dramaturgi. Dette fungerer best som en surrealistisk feberdrøm, der maestro Fulci orkestrerer en serie gørrete skrekksekvenser. Fjes blir smeltet av syre, og revet opp av edderkopper. Småjenter blir skutt i skolten, og øyne blir stukket ut av rustne spikre. Ok, ingenting her er like oppsiktsvekkende som «spy opp sine egne tarmer»-scenen i forgjengeren City of the Living Dead, men The Beyond scorer høyt når det gjelder å skape tett marerittstemning.

Året er 1927, og stedet er Louisiana. Morske menn med fakler ror mot hotellet Seven Doors, og de er i lynsjehumør. Karene stormer inn i rom 36, der kunstneren Schweick (Antione Saint-John) akkurat har fullført et illevarslende maleri som skal bli hans siste. De spikrer den «ugudelige» mystikeren opp på en vegg i kjelleren, dynker ham med etsende, ulesket kalk – og åpner en av de sju portene til helvete, som tilfeldigvis befinner seg under hotellet. Rundt 53 år senere har den unge new yorkeren Liza Merrill (Catriona MacColl) arvet det falleferdige hotellet, og ting begynner å gå veldig galt under renovasjonsarbeidet. Maleren Larry triller ned fra et stillas, og blir alvorlig skadet. Alarmen fra rom 36 ringer stadig, selv om det er tomt og låst. Rørleggeren Joe får øynene pirket ut av en demon i den vannskadede kjelleren, og gjenoppstår senere som zombie i et grumsete badekar. Liza blir kjent med den blinde nabopiken Emily (Cinzia Monreale), som advarer henne om å aldri, noensinne, under noen omstendigheter begi seg inn i rom 36. Så det første Liza gjør er å begi seg inn i rom 36, der hun finner den mystiske Eibon-boken i stuen, og Schweick spiret opp på badet. Den barske legen John McCabe (David Warbeck) hevder at Liza bare har en overaktiv fantasi, og oppdager at huset til blinde Emily har stått tomt de siste femti årene.

Jeg har registrert flere som hevder at dette er Lucio Fulcis beste film, men for å være ærlig føler jeg at flere av fyrens giallos er enda bedre. Dette er imidlertid en av hans merkeligste og mest stemningsfulle filmer, som får bra drahjelp av Fabio Frizzis eksentriske musikkspor. Fulci startet angivelig innspillingen av The Beyond med en manusskisse på tre sider, og mesteparten ble diktet opp på sparket. Han hadde ambisjoner om å lage en metafysisk skrekkfilm, men de tyske investorene forlanget at filmen inkluderte noen zombier. Høydepunktet er den surrealistiske sluttscenen der Liza og doktor John går rett inn i Schweick maleri, og plutselig blir fanget i en slags postapokalyptisk skjærsild. Planen var opprinnelig at de to hovedpersonene skulle ende opp i en forfallen, symbolsk «etter døden-fornøyelsespark», men siden Fulci ikke fant passende sted å filme denne scenen dro han en nødløsning ut av baken. Han improviserte hele sekvensen i De Paolis-studioet i Roma; tok i bruk sand som hadde blitt etterlatt av den forrige filmproduksjonen som benyttet studioet, og rekrutterte en gjeng forfylla uteliggere han fant utenfor studioet til å spille nakne lik. De ble betalt i sprit.

Fulci filmet ellers mesteparten på location i New Orleans. Fun fact: hele historien sirkler rundt at en port til helvete skjuler seg i hotellets oversvømte kjeller, men i virkeligheten befinner New Orleans seg under havnivået – så husene der har ikke kjellere. Den sensurerte videoutgivelsen av The Beyond endte opp på Video Nasty-listen under sensurhysteriet på åttitallet, og en sensurert utgave av filmen med alternativt musikkspor ble sluppet i USA som 7 Doors of DeathThe Beyond er blant annet tilgjengelig på Blu-ray fra Grindhouse Releasing, i en tre-skivers «Collector’s Edition» som inneholder mange timer med ekstrastoff. Bu, importavgifter! Originaltittelen er: …E tu vivrai nel terrore! L’aldilà. Se samtidig: City of the Living Dead (1980), The House by the Cemetary (1981) og Necronomicon (1993).

Filmmagasinet er Norges største rendyrkede magasin om film (målt i lesertall og opplag), og har en historikk som strekker seg helt tilbake til 90-tallet. Vi tar sikte på å favne bredt med underholdende tekster om de store filmene, samtidig som vi gjør plass til artikler og spalter som tar for seg kultfilmer, kvalitetsfilmer og uavhengige produksjoner. Norsk film er også et viktig satsningsområde for oss. Du finner oss på de fleste kinoene i Norge.

Følg oss

Random
The Farewell