Om det uendelige
Sverige 2019
Regi: Roy Andersson
Med: Tatiana Delaunay, Jan-Eje Ferling, Thore Flygel, Bengt Bergius, Anja Broms
Genre: Drama/Komedie
Premiere: 13. mars
Da Roy Andersson stakk av med regiprisen på fjorårets filmfestival i Venezia, var det nok et bevis på posisjonen den gøteborgfødte 76-åringen har opparbeidet seg. Selv om dette «bare» er hans syvende langfilm, har han også laget over 400 reklamefilmer. Han eier i tillegg sitt eget produksjonsselskap, grunnlagt i 1981. Hans nyeste film viderefører den distinkte stilen han etter hvert har gjort til sitt varemerke. En blass fargepalett i dempede brun-, grå og blåtoner dominerer bildene, og menneskene er ukjente fjes sminket bleke. Roy Anderssons verden er helt lik vår egen, men allikevel fryktelig annerledes.
Den absurde settingen skaper en egen stemning, og forbereder oss på at vi skal få oppleve noe rart, noe uvant, noe spesielt. Allikevel er både situasjonene og følelsene han trekker frem så gjenkjennelige at vi ikke kan gjøre annet enn å le – fulgt av nikkende anerkjennelse, eller rødmende flauhet. Man blir liksom arrestert litt av Andersson. Se så rare vi mennesker er, sier han og holder opp et speil for oss der selv et tilfeldig møte i en trapp kan frembringe klamme minner om den gangen du selv ble fanget i en ukomfortabel situasjon med en bekjent.
Som i En due satt på en gren og funderte på tilværelsen (2014), er Om det uendelige satt sammen av flere frittstående scenarioer som både komplimenterer og står i kontrast til hverandre. Noen av dem kjennes kanskje for separate til at filmen som helhet virkelig smelter sammen, som om noen av ideene fra forrige film ble til overs og har rent over i denne. Samtidig er enkelte scener så sterke at de kunne stått alene, og derfor kjennes det desto bedre at vi nå får oppleve dem. Roy Anderssons stil vil virke avskrekkende på noen, men synet hans på oss mennesker er like fullt både unikt, morsomt og rørende.
Mads Kvalvaag Halvorsen