Sovekupé nr. 6
Finland 2021
Regi: Juho Kuosmanen
Med: Seidi Haarla, Yuriy Borisov
Genre: Drama
Premiere: 25. desember
Finske Laura (Seidi Haarla) har lagt hjertet sitt igjen i Moskva, men reiser uventet alene med den transsibirske jernbanen til Murmansk for å se de nyoppdagede petroglyfene. Hun deler den noe uglamorøse sovekupé nr. 6, på 2. klasse, med den russiske gruvearbeideren Ljoha (Yuriy Borisov), som ikke akkurat gir et plettfritt førsteinntrykk. Det spraker i sigarettgnister og dunster av hjemmebrent gjennom skjermen. Fanget på begrenset plass med uante mengder vodka gjennom den lange reisen, oppstår en uventet forbindelse.
Sovekupé nr. 6 er ikke en actionpakket road movie, men en meditativ reise, en fortelling om å komme videre, både fysisk og følelsesmessig – om å være alene sammen med andre. Filmen er fantastisk fotografert og iscenesatt, og gir en tydelig fornemmelse av å bli tatt med på en autentisk transsibirsk reise tilbake til 90-tallets Russland. De finske undertonene i filmen er dog også umiskjennelige, og den har en tydelig underklang av melankolsk finsk tango. Den er allikevel ikke blottet for humor, og det oppstår flere finurlige humoristiske situasjoner som er mesterlig løst innenfor filmens univers. Det er en film som mestrer det subtile til perfeksjon og formidler selv de mest underspilte nyansene av hovedkarakterenes forhold, som endrer seg stopp for stopp på veien mot Murmansk.
Finlands Oscar-kandidat er en hypnotisk togodysse gjennom et brunt 90-tall, med fantastiske skuespillere som sin ypperste kjernekvalitet. Tidskoloritten er sømløst autentisk og nok den per-fekte nostalgisprøyte for alle som har vært (eller ville ønske de hadde vært) på interrail på 90-tallet. Sovekupé nr. 6 skaper på mange måter samme følelse av å ha vært med på et underfundig og sjeldent møte, som Linklater’s Before Sunrise (1995). Det er en sjarmerende periodeskildring i et teksturert univers i naturlige sepiatoner, usminket og hudløst oppriktig.
Ida Cathrine Holme Nielsen