Vær ærlig nå. Hadde du hørt om Morbius, den «levende vampyren», før Sony Studios begynte å slippe trailere? Nei? Ikke jeg heller. Nå om dagen føles det ofte som om de store studioene skraper bunnen av bøtta i jakt på nye superhelter og skurker de kan lage film om. Det er unntak, selvfølgelig. Spider-Man: No Way Home var fantastisk, og over i strømmetjenestene har Disney+ nettopp gitt oss Moon Knight, den til nå beste av de originale Marvel-seriene.
Sony Studios ble kanskje ekstra motivert av de (økonomisk) vellykkede Venom-filmene. Men styrken til Venom lå i humoren, selvironien og kjemien mellom Tom Hardy og… Tom Hardy. Det er dessverre ikke så mye humor eller selvironi å finne i Morbius.
Siden det ikke er så mange som faktisk vet hvem Morbius er, er en introduksjon på sin plass. Møt Michael Morbius (Jared Leto), en briljant lege som siden barndommen har lett etter en kur for blodsykdommen han og hans barndomsvenn Milo (Matt Smith) lider av.
Når vi treffer Morbius etter en tittelsekvens med musikk som kunne vært hentet rett ut av en Batman-film, har han nettopp ankommet en diger flaggermus-hule i Sør-Amerika. Her fanger han noen blodtørstige vampyrflaggermus som skal hjelpe ham med å utvikle kuren. En kur som fungerer altfor godt. Morbius får superstyrke, superhørsel, superhastighet, evnen til å fly, og en trang til å drikke blod – en levende vampyr! Heldigvis har den briljante legen allerede fått Nobelpris for å ha utviklet syntetisk blod, men dette er ikke like effektivt. Morbius må balansere sine superkrefter med sin menneskelighet – og unngå trangen til å drepe.
Når Milo ser hva som har skjedd med barndomsvennen, stjeler han en dose serum fra laboratoriet, og blir selv vampyr. Men i motsetning til Morbius, har ikke Milo de samme skruplene mot å drepe og drikke blod fra uskyldige mennesker. Morbius sitt forsøk på å stoppe sin gamle barndomsvenn fører til en voldsom kamp i byens gater.
For å sitere Deadpool: «Go get’em, tiger! Big CGI fight coming up!»
I sine beste øyeblikk er Morbius en helt ordinær opprinnelseshistorie. Det er tidvis god kjemi mellom Jared Leto, Matt Smith og Jared Harris, som spiller legen fra barnesykehuset der de to vennene var innlagt. Men filmen er samtidig en lat etterligning av langt bedre superheltfilmer. Det er lite originalt her, og det hukes slavisk av på alle listepunktene; to venner som blir fiender, tvilsomme spesialeffekter, masse action-posing i sakte film, en halvhjertet romanse og en detektiv med halv-morsom partner som prøver å nøste opp i vampyrenes herjinger.
Vi har sett filmer som dette før, mange ganger og mye bedre.
Eirik Bull
