USA 2022
Regi: Aaron Nee, Adam Nee
Skuespillere: Sandra Bullock, Channing Tatum, Da’Vine Joy Randolph, Daniel Radcliffe, Brad Pitt
Genre: Komedie/Action
Premiere: 22. april
Loretta Sage er en husmorporno-forfatter som rett før en bokturné blir kidnappa av Abigail Fairfax, en gal oppdager med daddy (og brother) issues på utkikk etter en sagnomsust skatt som skal være begravd et sted på ei vulkansk øy. Etter at arkeologmannen hennes døde, er Loretta nemlig den eneste som kan oversette symbolene på det eneste gjenværende fragmentet som beskriver hvor skatten er, og nå er smukkasen Alan, som i alle år har vært forsidemodell for Lorettas bøker, den eneste som kan redde henne.
Dette er det faktiske plottet i filmen, jeg lover at dette ikke bare er noe jeg finner på. Det er med andre ord cirka like troverdig som en hvilken som helst feberindusert drøm, men heldigvis er filmen klar over det og tar sjeldent seg sjøl så høytidelig. Det vil si, det er noen krampaktige forsøk på romantikk her som jeg aldri helt klarer å engasjere meg nevneverdig i, og et eller annet sted er det forsøkt lurt inn en moral om at noen ganger er det du egentlig vil ha, rett foran nesa på deg. Jeg innser jo at å lage en film om en forfatter som skriver porno, jeg mener romanser, ikke ville vært komplett uten at hun fikk sin egen kjærlighetshistorie oppi det hele, men jeg skulle ønske at den, når den først er der, ville framstått litt mindre oppskriftsmessig og hul.
Men det aner meg at de som drar på kino for å se denne filmen, ikke egentlig bryr seg så mye om akkurat dét. For på et vis er hvor far-fetched The Lost City er, nettopp det som gjør den så fornøyelig. Daniel Radcliffe er bortimot manisk i rollen som Abigail Fairfax, en akkurat passe karikert skurkeparodi, Da’Vine Joy Randolph har utstråling i bøtter og spann som filmens egentlige helt; Lorettas hardtarbeidende manager, Brad Pitt dukker opp i en gøyal birolle som livsstilscoach, mindfullness-guru og macho-bajas, og Sandra Bullock og Channing Tatum gjør en OK jobb i hovedrollene, selv om den romantiske kjemien dem kanskje ikke er allverden. Og filmen er morsom! Ikke like mye hele veien, men jeg lo faktisk høyt flere ganger, og for en gammal grinebiter som meg er ikke det hverdagskost.
Er man på noe tidspunkt i løpet av filmen bekymra for at dette ikke skal gå bra til slutt? Selvfølgelig ikke, men dette er likevel, eller kanskje nettopp derfor, fullt dugelig som underholdning.
Kristine Oseth Gustavsen