ЯUSSEЯFAЯE! 

Внимание: русские впереди!

Av Espen Svenningsen Rambøl 

Vi har alle fått et litt annet forhold til Russland den siste tiden, så det kan kanskje være en god ide å ta en titt bak jernteppet og sjekke ut russisk film – for å se om vi har noe å lære av Putins regime i forkant av tredje verdenskrig. Внимание: русские впереди! 

Kultklassikeren 

RED MOB 

Russland – 1991

Regi: Vsevolod Plotkin.

Med: Vladimir Menshov, Aleksandr Rozenbaum, Sergey Veksler & Dmitri Volkov

When the government collapsed, the Russian mafia war began. 

red mob

Det ble laget opptil flere actionfilmer i Russland, men Red Mob var den første produsert etter Sovjetunionens fall. Dessuten den aller første som var inspirert av amerikanske åttitallsfilmer, der russere stort sett var delegert til erketypiske skurkeroller som opprettholdt fiendebildet fra den kalde krigen. Vel, i Red Mob er de både skurkene og heltene. En russisk kombinasjon av Commando og Red Scorpion, som inneholder en imponerende samling spektakulære eksplosjoner, skuddvekslinger og biljakter. Sytten helikoptre og over førti kjøretøy ble angivelig sprengt i småbiter for filmen; kjøpt fra den russiske hærens overskuddslager med assistanse fra forsvarsdepartementet og kontakter med fortid i KGB. Det mest spesielle med Red Mob er at den ble produsert av norske Håkon Gundersen, som var involvert i den flyktige perioden på åttitallet da norske investorer satset penger på internasjonale storproduksjoner som Revolution (1985) og Flight of the Navigator (1986). Gundersen debuterte som regissør og manusforfatter med Svik i 2009, som ble en av de største floppene i norsk filmhistorie.  

Fremfor å rekruttere den russiske motsvarigheten til Arnie Schwarzenegger eller Dolph Lundgren spilles hovedrollen i Red Mob av Vladimir Menshov; regissøren av den finstemte Oscar-vinneren Moskva tror ikke på tårer (1980). Ikke akkurat en testosteronfylt muskelbunt, men fortsatt en staut sovjethelt med bjørnehår på brystet. Han er helikopterpiloten Oleg: en krigsveteran fra invasjonen av Afghanistan, som nå driver en «survivalist»-treningsleir for urbane turister et sted på landsbygda i Usbekistan. Den typen middelaldrende barsking som står opp i gryningen for å løfte digre kampesteiner over hodet, før han dusjer i iskaldt fjellvann og drikker vodka til middag. For første gang på to år får Oleg besøk av sin bortskjemte sønn Yura (Dmitri Volkov), som bor i Moskva sammen med mamma og sin nye stefar. Også ombord flyet fra Moskva er skurken Jaffar (Aleksandr Rozenbaum), som akkurat har raidet en politistasjon i Ukraina for å finansiere en dopdeal. Han pønsker på et storstilt kupp mot en militærinstallasjon, for deretter å bytte automatvåpen mot heroin dyrket av muslimske opiumdyrkere. Som mange fraskilte fedre med sterkt begrenset samværsrett er Oleg en skikkelig uansvarlig far, som lar sønnen kjøre hans spesialbygde jeep hjem til treningsleiren i fjellene. Oleg prøver allikevel å gi den sutrete snørrungen litt militær disiplin, så Yuri rømmer og havner i klørne på slemme Jaffar. Han presser Oleg til å lede en karavane med våpensmuglere gjennom fjellene, men isteden går selvfølgelig Oleg og hans krigskompis/businesspartner Nikolaj (Sergey Veksler) til full tomannskrig mot skurkene. 

Red Mob er rotete fortalt, grøtete redigert og den første timen kunne med helle ha vært kortet ned til under halvparten. Men etter en seig start bli dette en overraskende livlig røverfilm. Full av dekadent, vestlig villmanns-action iscenesatt uten nevneverdig hensyn til noens sikkerhet, der massive eksplosjoner detoneres foran livredde esler, folk råkjører på grusete landeveier og det meste sprenges i lufta uten synlig grunn. På et tidspunkt forvandles en motorsykkel med sidevogn plutselig til en blå Lada, så jeg antar at disse heltene er så tøffe at de er i besittelse av magiske krefter. Sånn var det jo ofte i Russland på den tiden. Selv om Red Mob ble finansiert med hjelp av norske investorer ble filmen aldri vist på kino her hjemme, eller så vidt jeg vet sluppet på hjemmevideomarkedet. Red Mob ble knapt vist utenfor Russland før Vinegar Syndome restaurerte filmen, og slapp den i en begrenset spesialutgave på Blu-ray i 2016. Originaltittelen er Chtoby Vyzhit. Også kjent som In Order to Survive. Se samtidig: The Detatched Mission (1985), Kin-dza-dza (1986) og Den D (2008). 

Potensiell kultfilm 

THE ROAD MOVIE 

Russland – 2016 

Regi: Dmitrii Kalashnikov 

Med: En masse folk du ikke har lyst til å møte i trafikken. 

Shit’s about to get real! 

road movie

Denne hypnotiserende samlingen av opptak fra russiske dashboard-kameraer sender oss i full fart inn i den sovjetiske folkesjelen. At regissøren heter Kalashnikov føles bare helt perfekt. The Road Movie ble markedsført som en blanding av Jackass og Faces of Death, mens enkelte kritikere i USA stemplet dette som en snuff-film – noe som virkelig er å ta hardt i. Vi er vitne til noen brutale bilulykker som neppe endte kjempebra for alle involverte, men filmen skygger unna virkelig magesterke scener. Ulykker kan selvfølgelig skje hvor som helst i verden, men The Road Movie kartlegger hvordan russerne takler alt livet kaster mot dem med lakonisk likegladhet. Regissør Dmitrii Kalashnikov var ikke interessert i å kun klippe sammen en kavalkade av de mest ekstreme dashcam-øyeblikkene: sånt kan du jo finne plenty av på YouTube. Han ble fascinert av reaksjonene til passasjerene i bilene, som var så særegent russiske at det ble et portrett av en nasjon i krisemodus. Vi ser stadig folk som reagerer på total galskap med et skuldertrekk, som om dette er ting som er helt dagligdags i Russland. 

Et samfunn der diskusjoner om blinklys når som helst kan ende i vilt slagsmål, og uenigheter om forkjørsrett blir avgjort ved at en bilfører tar frem en slegge fra bagasjerommet. Flere konflikter løses ved at folk går til angrep med kniver, økser og håndvåpen. En nasjon der fotgjengere som er en knapp millimeter unna å bli meid ned av en løpsk semitrailer knapt gidder å blunke før de likegyldig spaserer videre. Fyllekjørere kan deise inn i autovernet og trille ned i elv, og den eneste reaksjonen er kommentarer som «hei, vi seiler!». Et samfunn det er helt dagligdags å se kliss nakne damer spasere midt i motorveien, pensjonister som legger seg ned foran bilene og forrykte villmenn som hopper skrikende på bilpanseret mens de prøver å knuse frontruta med pannen. Der folk kan se en bjørn løpe midt i veien, og føle at den mest nærliggende reaksjonen er å skjelle ut bjørnen på det groveste. Dette er også en film full av mysterier, der vi får glimt av hendelser som etterlater oss med mange ubesvarte spørsmål. Vi får blant annet se opptak fra en bil som kjører forbi Kremlin på natten. Ikke i seg selv noe usedvanlig, rent bortsett fra at tidskoden på opptaket stadfester at dette utspiller seg like etter mordet på opposisjonslederen og Putin-kritikeren Boris Nemtsov. Mystisk. 

The Road Movie er en dokumentar i ordets reneste forstand: ingen styrer kamera, ingen regisserer. Ingen fortellerstemme setter det vi ser i en sammenheng. Null føringer. Bare et statisk kamera som passivt dokumenterer skrullete hendelser, som ofte har så perfekt slapstick-timing at det ut som om alt er møysommelig koreografert. Russland har angivelig det høyeste antallet dashbordkameraer i verden. Til dels for å unngå søksmål fra fotgjengere som konstant kaster seg foran biler i håp om å cashe inn forsikringspenger, og til dels for å avskrekke korrupte politifolk som presser penger av bilførere. Kalashnikov kunne sikkert ha utvidet dette til en lang filmserie; i de seks årene som har passert siden The Road Movie ble laget har YouTube blitt fylt opp av russiske dashcam-opptak – flere av dem enda villere enn noe vi ser i filmen. The Road Movie er sluppet på Blu-ray fra Oscilloscope i USA. Se samtidig: Nails (2003), Why Don’t You Just Die?! (2018) og Sleepless Beauty (2020). 

Ekstrem kultfilm 

HARD TO BE A GOD 

Russland – 2013

Regi: Aleksey German 

Med: Leonid Yarmolnik, Aleksandr Chutko, Yuriy Tsurilo & Evgeniy Gerchakov

This is not Earth. It is another planet.

hard to be a god cover

Denne har mange av kjennetegnene vi forbinder med erketypisk russisk film; den er i svart-hvitt, evighetslang, blytung, full av gjørme og spektakulært miserabel. Hard to Be a God kunne knapt ha vært mer russisk om den var tappet i vodkaflaske og gjemt innerst i en Matrjosjka-dukke ikledd en Ushanka-hatt, men utspiller seg på en fremmed planet. Et forrykt fyllemareritt basert på en dystopisk sci-fi-roman av brødrene Arkadij og Boris Strugatskij, som blant annet skrev Tarkovskij-tungvekteren Stalker (1979). Regissør Aleksey German viet hele livet til å få laget filmen, som opprinnelig skulle være hans regidebut. Isteden ble Hard to Be a God hans aller siste film, som tok en livstid å lage – og endte opp med å ta livet av ham. Selve innspillingen tok over seks år, og deretter tilbragte German de neste sju årene med etterarbeidet. Han ville trolig ha brukt enda lenger tid, men døde av et hjerteattakk i 2013. De fleste tvilte på at filmen noensinne ville se dagens lys, men den ble fullført av hans kone Svetlana og sønnen Aleksey Jr. Reaksjonene spant fra stormende jubel til dyp avsky. Noen kritikere hevder at Hard to Be a God er et mesterverk, andre at den er en grotesk styrkeprøve. La meg lirke inn en «Why not both?»-meme her, som representant for min reaksjon.  

German var kjent som en temperamentsfull mann, som konstant havnet i konflikt med sovjetiske myndigheter. De fleste filmene hans ble totalforbudt, og først vist i hjemlandet etter Perestrojka-reformene. German hadde imidlertid en stor fan: Vladimir Putin, som tildelte ham en æresmedalje og angivelig sørget for at den russiske statskanalen finansierte produksjonen av Hard to Be a God. Vi befinner oss på en planet som er til forveksling lik jorden, men befinner seg åtte hundre år tilbake i tid. Et trettitall forskere fra jorden har ankommet hit for å observere utviklingen, med strenge ordre om å ikke direkte påvirke begivenhetenes gang. Antropologen Don Rumata (Leonid Yarmolnik) skulle studere planetens overgang til renessansen, men utviklingen stoppet opp. Alle som kunne ha drevet samfunnet fremover er henrettet. Religiøs ignoranse har kjørt hele samfunnet fast i gjørma. Intellektuelle, kunstnere, lærde og alle med tresifret IQ har blitt systematisk utryddet. Alt som gjenstår er deformerte, illeluktende, flirende idioter med råtne tenner, byller og veldig dårlig hygiene, som er fanget i en gjørmete middelalder uten noen tilløp til lyspunkter. De tilbringer mesteparten av tiden med å daske, sparke og spenne ben på hverandre, mens de griser med bløt bæsj, slim og spy. Etter tjue år i denne kloakken har Rumata mistet vettet, og er i likhet med alle kollegaene fra jorden i ferd med å drikke seg ihjel. Han har inntatt stillingen som adelig overhode for middelalderbyen Arkanan, og forskanset seg i et fort med et assortert utvalg av hjernedøde tjenere og slaver. De tror at Rumata er sønnen til en hedensk gud og dermed selv gudommelig, så han kan gjøre hva faen han vil her. Noe som stort sett begrenser seg til å fråtse, drikke, pule og spille jazz på en slags klarinett mens de glisende slavene hans stapper reddiker i ørene. Eller eventuell kaster eselbæsj på syngende munker, hvis sjansen byr seg.  

Hard to be a God har en fascinerende historie (tidligere filmatisert i 1989 som en Dune-aktig fantasy-film med Werner Herzog i en av rollene), så det føles litt skuffende at Aleksey German ikke virker det spor interessert i år fortelle den. Isteden vier han all energi til å iscenesette ambisiøse, eviglange Steadicam-kjøringer som er så fulle av visuelle detaljer og uappetittlig griseri at vi stadig får følelsen av å gå glipp av noe. Kameraet hans er i konstant bevegelse gjennom dette gjørmete infernoet, mens groteske statister stikker fjesene inn i linsen, gliser idiotisk og babler om ting vi ikke har noen forutsetning for å begripe bæret av. De snakker om å knulle gjess, mens en guttunge klår et hengt lik på tissen. Sånne ting. Effekten er aggressivt desorienterende, visuelt overveldende og blir uutholdelig klaustrofobisk hvis du vet at filmen varer i utmattede tre timer. En karusell-i-skjærsilden-kombinasjon av Hieronymus Bosch, Brueghel, Pasolini, Fellini og Terry Gilliam, som er totalt kompromissløs i sin intensjon om å vemme og forvirre oss. Hvis dette er ment å være en allegori om Russland er den praktfull i sin pessimistiske håpløshet. Det er godt mulig at Aleksey German prøvde å uttrykke hvordan han følte seg som filmskaper bak Sovjetunionens kvelende jernteppe, men det er vrient å skimte noen klare føringer her. Det er like lett å mistenke at German jobbet så lenge med dette prosjektet av meningen rant ut av hendene hans som sand innen opptakene endelig startet, og at de abstrakte tankene han ville feste til film aldri helt manifesterte seg. German var angivelig handlingslammet under deler av produksjonen, og kunne tilbringe flere dager på settet uten å filme et eneste sekund. I et intervju like før sin død beskrev han seg selv som «en urealisert, mislykket og jevnt over ulykkelig mann». German feilet kanskje i å leve opp til sine egne skyhøye forventninger, men han endte allikevel opp med å skape en helt unik film – som vil få de fleste til å ta en lang dusj etterpå. Sluppet på Blu-ray av Arrow Video i England. Se samtidig: The Green Elephant (1999), Cargo 200 (2007) og Philosophy of a Knife (2008) 

Filmmagasinet er Norges største rendyrkede magasin om film (målt i lesertall og opplag), og har en historikk som strekker seg helt tilbake til 90-tallet. Vi tar sikte på å favne bredt med underholdende tekster om de store filmene, samtidig som vi gjør plass til artikler og spalter som tar for seg kultfilmer, kvalitetsfilmer og uavhengige produksjoner. Norsk film er også et viktig satsningsområde for oss. Du finner oss på de fleste kinoene i Norge.

Følg oss