Denne filmen er nesten en løk lagmessig. Filmen finner sted ute i den amerikanske ørkenen på 50-tallet og leverer gjennomgående 50-talls plakat-estetikk a la Wes Anderson. Som vanlig er lydsporet fullt av godbiter og filmen full av forfriskende, autentiske karakterer. Wes Anderson sin forrige film, The French Dispatch (2021), tok utgangspunkt i journalistikk. Denne tar utgangspunkt i skuespill.
Tross en på noen måter lite handlingsdrevet plott, så har Wes Anderson nesten litt dårlig tid i denne filmen. Jeg ville foretrukket å forsvinne uavbrutt inn i den magiske verdenen til hovedkarakterene i stedefor å følge et så enormt karaktergalleri.
Familien Steenbeck ankommer en øde by i ørkenen i en falleferdig bil. Vi møter en ganske deppa Augie Steenbeck (spilt av Jason Schwartzman) med sine 3 små jenter og tenåringsgutten Woodrow (spilt av Jake Ryan), som har kallenavnet «brainiac» sydd på skjorta. Han er en av 5 usedvanlig begavede ungdommer som skal bli hedret for sine vitenskapelige oppfinnelser på konferansen for unge stjernekikkere. Ungdommene har med seg en forelder hver, og handlingen som utspiller seg er i stor grad de relasjonene som utvikler seg mellom disse. Blant annet med den berømte skuespilleren Midge Campbell (spilt av Scarlett Johansson) som er moren til en av de begavede ungdommene, Dinah Campbell (spilt av Grace Edwards).
Augies kone og barnas more døde for 3 uker siden, men han har ikke fortalt det ennå. Dette setter et tema på agendaen: Vi kan ikke ta for gitt at vi får vite alt vi burde vite. Noen må fortelle oss det. Atombombe-testene i bakgrunnen forsterker dette poenget. Det gjør også regjeringens respons på den utenomjordiske hendelsen som finner sted.
Asteroid city er som navnet tilsier oppkalt etter en asteroide som landet der for 3000 år siden. Nå blir byen igjen åsted for kontakt med verdensrommet. I byen befinner det seg teknologiske genier og enorme mengder utstyr for å observere verdensrommet. Det gir enormt potensiale for ny kunnskap og teknologisk utvikling. Dette står i en spennende kontrast med den militære og restriktive styringen til general Grif Gibson (spilt av Jeffrey Wright) som bestemmer at sannheten skal skjules.
Ungdommen er her, som i Isle of Dogs, forkjempere for opplysning. Men selv når folket får opplysning, så reagerer de som om det hele er underholdning. Det er altså mye som står i veien for innsikt, og temaet skuespill gjør det enda mer komplekst. Hva er egentlig virkelig og hva er bare fiksjon?
Det som utspiller seg i denne filmen er ikke at karakterene setter ut på eventyr for å nå et mål, som i andre Wes Anderson filmer som Life Aquatic with Steve Zizou, Moonlight kingdom eller Isle of Dogs. Det er heller at hovedkarakterene sitter fast sammen med andre mennesker i karantene i en øde ørkenby og de sosiale båndene som utvikler seg gjør at de kommer seg videre med livene sine.
Filmens høydepunkt er ungdommene. De er godt castet, spiller super godt, har spennende replikker og skaper den Wes Anderson magien vi kommer for å se. Men magien varer ikke så lenge som man skulle ønske. Karaktergalleriet er litt for stort, og filmen blir for springende til at vi får forsvinne inn i Wes Anderson sin magiske verden. Seu Jorge, som synger portugisiske versjoner av David Bowie låter i Life Aquatic with Steve Zouzou, er tilbake (juhu!) men akk, så lite tid vi får med han.
Bill Murrays nydelige, humoristiske melankoli er dypt savnet. Han har vært med i hver eneste Wes Anderson film etter Bottle Rocket (1996), men er ikke med i denne. Det sies at han skulle være med, men ble forhindret grunnet covid. Tom Hanks, som debuterer i Wes Anderson universet forsøker å løfte øyebrynet på Bill Murrays vis, men lykkes ikke spesielt som eksentrisk Wes Anderson karakter. Steve Carell, derimot, som også er ny til universet, fungerer meget godt i rollen som motell bestyrer.
Jeg elsker Wes Anderson sine filmer og må innrømme at denne ikke fikk meg til å dirre av begeistring som de beste filmene hans gjør, men den er allikevel verdt å se.
