Med sitt sosialrealistiske drama Inshallah en sønn, utforsker den jordanske forfatteren og filmskaperen Amjad Al Rasheed systematisk undertrykkelse av kvinner og hvordan den preger det daglige livet og begrenser samfunnet, samtidig som den graver ned behovene, rettighetene og ønskene til enkeltpersoner. Amjad Al Rasheed, født i 1985, har bakgrunn innen filmkunst med spesialisering i regi og redigering.
Denne debutfilmen var den første jordanske filmen som konkurerte under Kritikeruken på filmfestivalen i Cannes i 2023, og den har tiltrukket seg betydelig oppmerksomhet også på Toronto filmfestival, selv blant andre filmer av mer anerkjente filmskapere. Amjad har samarbeidet om manuset med produsenten Rula Nasser, kjent for sitt bidrag til flere spennende filmer, inkludert Holy Spider fra 2022 og TV-serien Kalifat fra 2020. Han har også jobbet med manusforfatter Delphine Agut, som tidligere har utviklet manus for TV-serier som Le Signal og Skam France fra 2019, en fransk nyinnspilling av den norske serien Skam. Denne sammensetningen av talenter har bidratt til å forme Inshallah en sønn til et prosjekt av betydelig kvalitet, med et sterkt fokus på å formidle historien på en autentisk og gripende måte.
Filmen følger den unge sykepleieren Nawal (Mouna Hawa) i Jordan, som risikerer å miste alt inkludert hjemmet sitt og omsorgen for dattera si etter ektemannens plutselige død, på grunn av tradisjonelle og juridiske begrensninger i Jordans sharia-baserte arvelov. For å kjempe mot denne urettferdigheten, tar Nawal drastiske skritt som avdekker de dypere lag av undertrykkelse og kampen for selvstendighet i et patriarkalsk samfunn.
For å forstå dybden av tragedien som utfolder seg i denne filmen, er det viktig å ha kjennskap til kvinnenes situasjon i Jordan. Juridiske og sosiale begrensninger har lenge vært en realitet for jordanske kvinner, med betydelige utfordringer når det gjelder likestilling og rettigheter. Først i 2022 ble likestillingsparagrafen korrigert for å presisere at menn og kvinner er likeverdige for loven, men denne historiske endringen har fortsatt møtt motstand og skapt diskusjoner i parlamentet. Jordansk lov tillater kun fedre å gi statsborgerskap til sine barn, noe som strider mot internasjonal menneskerettighetslov og bidrar til økt diskriminering av kvinner.
I tillegg har kvinner i Jordan møtt utfordringer med å eie eiendom og arve eiendeler, noe som har ført til at mindre enn fire prosent av all eiendom i landet er eid av kvinner. Til tross for enkelte fremskritt, som kvinnenes rett til å stemme i 1974 og den første kvinnelige representanten i parlamentet i 1993, er det fortsatt store ulikheter når det gjelder kvinners deltakelse i arbeid. Selv om Jordan har en høy andel kvinnelige universitetsutdannede, rapporterer Den internasjonale arbeidsorganisasjonen at kun 14% av kvinner står i arbeid i landet i 2022.
Inshallah en sønn utforsker disse problemstillingene på en gripende måte. I et intervju med online magasinet The Upcoming avslørte Amjad at filmen er inspirert av hans nære slektning som befant seg i en lignende situasjon. Regissøren innrømmer at denne erfaringen vekket flere spørsmål i hans sinn: Er det i det hele tatt mulig for kvinner å si nei? Hvordan vil samfunnet reagere på dette? Han har som mål å ikke bare gi publikum en opplevelse av Nawals kamp, men også å få dem til å reflektere over hva de ville gjort hvis de hadde vært i samme situasjon. Han mener at det er i slike situasjoner at man kan utvikle medfølelse og empati.
I løpet av nesten to år har Amjad dedikert seg til castingprosessen for å finne skuespillere som best kan portrettere rollene i filmen. Han understreker at talent alene ikke er tilstrekkelig; det er også nødvendig å forstå dem som individer og kjenne deres kroppsspråk for å fange essensen av karakterene i filmens fortelling. Det virker som om Amjad har vært opptatt av fortellerteknikker gjennom menneskelig atferd, både verbalt og gjennom kroppsspråk.
I løpet av de første 5 minuttene av filmen, mestrer regissøren å skildre livet til en kvinne som lever i en verden preget av frykt og begrensninger. Vi ser Nawal nølende og engstelig når hun forsiktig henter bh-en sin fra tørkesnoren, en handling som i seg selv bærer et stort symbolisk tyngde. I det neste øyeblikket ser vi henne ved siden av en mann som ikke har lyst på henne selv om planen er å få et barn til. Disse innsiktsfulle scenene etablerer en atmosfære av undertrykkelse og uløselige utfordringer.
Nawals kamp for overlevelse i møte med det jordanske byråkratiet og det kontrollerende æressamfunnet avslører systematiske undertrykkelsesmekanismer som er dypt forankret både i samfunnsstrukturen og arbeidslivet. Etter mannens bortgang får hun ikke lov til å ta fri fra arbeidet for å sørge i fred. Nabokvinnene dikterer en ny ordning rundt henne, kamuflert som støttende ord: «Må Allah gi deg styrke til å bære sorgen. Når kvinne mister sin mann, mister hun sin elsker, livsledsager. Alt hun har i livet.» Selv i trøst blir kvinnen redusert til ingenting uten mannen ved sin side. Nabokvinnene pålegger henne å oppføre seg på en måte som bevarer mannens omdømme, og hun får kun lov til å være ute hvis det er absolutt nødvendig, og må være hjemme før solnedgang. Æressamfunnet begynner å påta seg en rolle som vokter og presser henne under sin kontroll like mye som svoger utøver et umenneskelig press på den lille familien.
I boken Visual Pleasure and Narrative Cinema fra 1975 introduserte den britiske feministiske filmteoretikeren Laura Mulvey konseptet «the male gaze», som en teori om hvordan kvinner blir objektivisert og fremstilt gjennom filmens visuelle estetikk. Hun argumenterte for at filmkameraet og filmspråket opererer fra et maskulint perspektiv, og at kvinnelige karakterer ofte blir redusert til passive objekter som eksisterer for å tilfredsstille den mannlige seerens blikk. En annen fremtredende feministisk filosof, Simone de Beauvoir, kan også å belyse temaene i filmen med sitt perspektiv på kjønn og samfunn. Beauvoir er kjent for å ha argumentert for at kvinner historisk sett har blitt betraktet som «den andre» i forhold til mannen, og at kvinners underordnede status i samfunnet er et resultat av kulturelle og sosiale strukturer som begrenser deres frihet og selvrealisering.
Inshallah en sønn utfordrer den godt etablerte ubalansen i fremstillingen av kvinnelige bilder ved å utforske kompleksiteten av Nawals karakter, som står overfor en konstant kamp mellom å overholde tradisjonelle normer og forventninger, forankret i patriarkalske strukturer, og samtidig prøve å beholde sin egen autonomi og integritet. Denne dynamikken gir et sterkt bilde av kvinnens erfaring i et samfunn preget av sosiale, kulturelle og juridiske begrensninger, og gjør filmen til et viktig bidrag til samtalen om kjønn og likestilling.
Når vi anvender Beauvoirs perspektiv på filmen, kan vi se hvordan Nawal og andre kvinnelige karakterer i filmen opplever seg som «den andre» i et patriarkalsk samfunn. De blir sett på som underordnede, både juridisk og sosialt, og blir ofte redusert til roller og forventninger som er satt av menn. Nawals kamp for å beholde kontroll over sitt eget liv og sin egen skjebne kan sees som en utfordring av denne underordnede posisjonen og et forsøk på å bryte fri fra «den andre»-rollen som samfunnet har pålagt henne. Den klaustrofobiske atmosfæren forsterkes av hvordan vinduene alltid er dekket med gitter og persienner. Nawal har investert arven sin i å kjøpe en leilighet sammen med ektemannen og betalt for en pickup med egne penger. Problemet oppstår imidlertid fordi alle disse betalingene ble gjort kontant, da Nawal ikke engang har en bankkonto for lønnen sin. Dette illustrerer tydelig hvordan systematisk undertrykkelse i arbeidslivet påvirker privatliv.
Nawals kamp er ikke bare en kamp for selvstendighet, men det er kamp for å ivareta blant annet sin rolle som mor, sin rett for å være forelder over et liv hun selv har skapt. Rifqi (Haitham Alomari), Nawals svoger ønsker å få tilbakebetalt for pickupen, og planlegger å overta og selge leiligheten til Nawal, samtidig som han vil ha foreldreretten til Nawals datter. Dette betyr at hvis Rifqi får det som han vil, mister Nawal alt. Den eneste måten å hindre denne arveovertakelsen på er hvis Nawal er gravid og føder en sønn.
Samtidig følger vi en annen kvinnes skjebne i filmen, Lauren (Yumna Marwan), fra en velstående familie, men som er fanget i et ekteskap med en utro mann hun ikke ønsker å få barn med. Transaksjonen mellom disse to kvinnene – å arrangere abort mot en positiv graviditetstest – blir imidlertid avslørt av Laurens mor, som setter familiens ære først og tar i bruk vold for å kontrollere datteren sin.
Amjad Al Rasheed imponerer med sin fortellerteknikk og redigeringsferdigheter, der han kryssklipper mellom scener som viser Nawal raskt og stresset ta på seg hijaben når hun får besøk, og øyeblikket hun tar den av så snart hun er hjemme. Scenene foran speilet, der Nawal grer det fantastiske håret sitt, bruker regissøren bevisst mer tid på, noe som forsterker kontrastene. Opplevelsen er så gripende at en engasjert filmelsker blir nesten provosert av det faktum at hun stadig må dekke det til. Regissøren viser modighet ved å utfordre ideen om hijaben, som til og med i Vesten ofte blir fremstilt som en del av kvinnens frihet og selvstendighet i diskusjoner om kvinners rettigheter. Det er en påminnelse om at spørsmålet om hijab er komplekst og kan tolkes forskjellig av ulike samfunn og enkeltpersoner.
Nawal reagerer sterkt når datteren hennes blir skadet under lek med hijaben, da en nabokvinne som tar på seg rollen som barnepasser etter skoletid har gitt barnet tilgang til hijaben for at «Jenter skal lære seg å elske å bruke den». Dette forsterker inntrykket av den pågående overvåkingen og kontrollen over kvinner i samfunnet, som støttes ikke bare av menn, men også av kvinner.
Undertrykkeren ville ikke vært like sterk hvis hen ikke hadde medskyldige blant de undertrykte, skrev Simone De Beavuoir sin tid. Inshallah en sønn beskriver nøyaktig hvordan æreskultur blir forsterket av kvinner som bidrar til undertrykkelsen i stedet for å støtte hverandre mot frigjøring og selvbestemmelse. Nawal bryter imidlertid med denne tradisjonen. Samtalene i filmen har en dyp verdi, og det er bemerkelsesverdig hva manusforfattergruppe har oppnådd sammen. Noen av samtalene i filmen kan betraktes som revolusjonerende når det gjelder kvinnehelse og kvinnefrigjøring. I en samtale med Lauren, som vurderer abort, uttrykker hun sin forvirring og mangel på morsinstinkt. Nawal nærmer seg forsiktig og ser henne rett i øynene: «Det er ikke medfødt. Det utvikles over tid etter at kvinne har født.» Amjad har skapt en sterk kvinnelig karakter, som til tross for sine egne nesten uovervinnelige utfordringer, finner mot og vilje til å støtte andre. En kvinne hver jente trenger i sitt liv på veien mot voksenlivet. Mouna leverer en imponerende prestasjon som Nawal.
Nawals kamp for å løsrive seg fra samfunnets grep realiseres gjennom en metaforisk scene i filmen, der hun nekter å selge mannens bil selv om hun ikke kan kjøre den. Denne tilsynelatende uforståelige beslutningen symboliserer hennes dype ønske om å lede sitt eget liv og unnslippe kontrollen til andre.
Inshallah en sønn inneholder utallige lag og nyanser som er verdt å utforske, og den norske premieren finner sted den 19. april. Jeg kan garantere en uforglemmelig filmopplevelse som vil etterlate deg med mange tanker og viktige refleksjoner. Amjad Al Rasheed har valgt et genialt navn for filmen, for den handler ikke bare om å bli gravid etter mannens død – som viser seg å ha vært utro – men også om å bli gravid og likevel være avhengig av Allahs vilje for å få en gutt, ellers mister man alt. Dette er et tema som sjeldent diskuteres og som er svært betydningsfullt. Jeg håper denne filmen når så mange hjerter som mulig, men den har allerede vunnet mitt. Jeg sverger ved det.
