Levan Akin er tilbake med sin neste film, En kvinne i Istanbul, hvor han nok en gang tar opp LGBTQ-temaet. Mens I morgen danser vi (2019) utforsket en ung georgisk dansers kamp for sin identitet, tar den nye filmen oss med på en reise der vi følger den pensjonerte læreren Lia fra Georgia, som prøver å finne sin transkjønnede niese, Tekla, i det pulserende hjertet av Istanbul.
På denne reisen får Lia (Mzia Arabuli) en uventet følgesvenn, den unge gutten Achi (Luka Kankava), som overtaler henne til å akseptere hans hjelp. Achi, med sin ungdommelige entusiasme og urokkelige vilje, bringer en sårt tiltrengt dynamikk til Lias liv. Underveis krysser de veier med en modig og lidenskapelig transaktivist i Istanbul Evrim (Deniz Dumanli), som står midt i kampen for transrettigheter i en by som knapt balanserer mellom tradisjon og modernitet. Hun som en uvurderlig støttespiller gir Lia og Achi en dypere forståelse av de komplekse realitetene skeive mennesker møter i dagens Tyrkia. Sammen utforsker de Istanbuls labyrintiske gater og fargerike nabolag, fylt med utfordringer, kulturelle opplevelser og emosjonelle øyeblikk.
Filmens georgiske navn, გზაჯვარედინზე ( uttales som – gzajvaredinze), betyr «Ved veikrysset,» gjenspeiler filmens hovedbudskap om valg, møter og skjebner som krysser hverandre. Lia og Achi bærer hver sin sorg – Lia med tapet av sin niese og Achi med en personlig tragedie som gradvis, men ikke fulstendig avdekkes gjennom filmen. Evrim kjemper sine egne kamper mot lokale omstendigheter og utfordringene skeive og fattige møter. Sammen forsøker de å finne Tekla, og denne søken binder dem sammen på måter de aldri kunne ha forestilt seg.
De som blir kjent med Georgia gjennom Levan Akins filmer, bør være klar over at hans fortellinger kan gi et begrenset bilde av landet. Han utforsker hovedsakelig relasjoner i dysfunksjonelle familier preget av fraværende omsorg og varierende kontroll. Dette kan settes i sammenheng med utviklingspsykologen Diana Baumrinds fire oppdragelsesstiler. Akins filmer tilbyr et unikt blikk på komplekse familiære dynamikker, og hvordan forsømmende, uinvolverte familier preger kommende generasjoner og deres skjebner.
Filmen åpner med informasjon om at både georgisk og tyrkisk er kjønnsnøytrale språk, uten noe grammatisk skille mellom kjønn. Likevel må undertekstene naturligvis forholde seg til det språklige universet de oversetter til, slik at en del nyanser går tapt, for eksempel kjønnsnøytrale personlige pronomen. Dessuten faller det bort et par ganger at lærer Lia blir omtalt med den forkortelsen for«lærer», som elever vanligvis bruker i Georgia, i stedet for «fru», slik undertekstene viser. Men hvorfor er dette viktig? Lærer er en sterk identitet også i det georgiske samfunnet, og lærerne er kjent for å forholde seg til sitt yrke som en slags misjon. Lia, nå pensjonert, finner seg en ny misjon å hengi seg til. Yrkesvalget til Lia må slett ikke være tilfeldig.
I Akins utforskning av identitet, aksept og tilhørighet fungerer Istanbul, med sin mangfoldige og ofte kaotiske natur, som en levende bakgrunn for denne søken. Det kaotiske speiler karakterenes indre konflikter i en by som er rik på kulturhistoriske metamorfoser og betydelige identitetsutskiftinger. Men hvor effektivt regissøren formidler disse viklingene gjennom manuset, forblir noe diffust.
Når Lia og Achi krysser grensen mellom Georgia og Tyrkia, uttrykker Achi sin overraskelse over at omgivelsene tilsynelatende forblir uendret. Lias manglende respons er forståelig, gitt hennes fokus på oppdraget. Men sett fra Georgias historiske perspektiv, der landet har mistet betydelige områder til tyrkisk ekspansjon, kan Achis kommentarer oppfattes som naive. Selv om likhetene i landskap og atmosfære er fremtredende ved grensen, var området historisk en del av Georgia før det ble overtatt av det osmanske imperiet og senere delt mellom Sovjet og Tyrkia i 1921. Akin, som regissør, har et ansvar for å formidle Georgia på en måte som speiler landets historie og kompleksitet i filmverdenen. Hans naive tilnærming til spørsmål om Georgias identitet kan forstås, men kan også føre til sterke reaksjoner fra et georgisk publikum. En film dedikert til å forsvare individets identitet bør like fullt respektere nasjonal identitet. Balansen mellom individuell og nasjonal identitet i filmatiske fremstillinger er essensiell.
Da I morgen danser vi skulle ha premiere i Georgia i 2019, oppsto det lokale motstandsaksjoner i Tbilisi, organisert av prorussiske konservative krefter. Det synes som om Akin ikke har skilt mellom disse russlandsfinansierte hysteriene og det georgiske flertallet som støtter demokratiske initiativer. På grunn av sine tidligere erfaringer, valgte Akin å filme i skjul under produksjonen av sin neste film, og hele mannskapet ble anbefalt å holde alt skjult i både Georgia og Tyrkia. Likevel rapporterte Luka Kankava til georgisk media at de ikke møtte noen motstand under innspillingen. Den georgiske delen av filmteamet jobbet iherdig med å overbevise regissør Levan Akin om at det georgiske samfunnet skiller seg betydelig fra det bildet som er malt av de prorussiske sabotørene, formidlet de i georgisk media. Dessverre har noen av sabotørene fått posisjoner i dagens myndigheter i Georgia.
Luka Kankva, som har debutert i den nye filmen til Akin, har tidligere opparbeidet seg erfaring fra kortere prosjekter og reklamearbeid. Innledningsvis følte han en viss nervøsitet ved å skulle opptre ved siden av den erfarne Mzia Arabuli, men denne nervøsiteten forsvant raskt da de fant tonen. Luka beskriver sin rolle som Achi som en diametral motsetning til seg selv, noe som gjorde utfordringen desto større. Hans prestasjoner kan imidlertid imponere publikum spesielt med tanke på at han spiller en rolle så ulik sin egen personlighet.
En av de mest fremtredende styrkene ved En Kvinne i Istanbul er filmens fremstilling av Evrim og andre skeives levekår i hovedstaden. Filmen utforsker utfordringene de møter i hverdagen, fra sosial stigmatisering til juridiske hindringer, og skildrer hvordan disse påvirker deres liv og samfunnsmessige interaksjoner. Gjennom autentiske dialoger og realistiske scenarioer belyser filmen ikke bare de individuelle kampene, men også den kollektive motstandskraften og solidariteten innad i LGBTQ+-miljøet. Imidlertid avdekker filmen også subtile undertoner av sjalusi og unødvendig skepsis som også kan prege disse miljøene.
I filmen blir ikke alle aspekter av Achi og Evrims historier utforsket, noe som skaper en følelse av ufullstendighet og mangel på innsikt i deres personlige tragedier. Skildringen av fattigdom gjennom bruk av fargerike vanntette embalasjeposer og spising fra andres tallerkener, samt bruken av et russisk kors i Achis bil, fremstår som kulturelt unøyaktige detaljer. Disse elementene kan være vanskelig å fange opp for ikke-georgiske seere og kritikere, men de har potensial til å skape misvisende oppfatninger av den georgiske kulturen. Disse filmatiske valgene reflekterer muligens avstanden mellom regissørens svenske bakgrunn og den georgiske virkeligheten, noe som understreker behovet for en dypere kulturell forståelse i filmproduksjon.
Regissøren Levan Akin, med georgisk fornavn og tyrkisk etternavn, streber etter å skape en synergi mellom georgiske tragiske skjebner og Istanbuls dynamiske bybilde. Forholdet mellom Georgia og Tyrkia, som er fullt av motsetninger, er ikke tilstrekkelig utforsket, noe som kan redusere filmens autentisitet. Likevel er billedspråket nøye utformet for å fremheve både det rå og det poetiske i de skeives kamp for anerkjennelse og rettigheter. Estetikken er en aktiv del av fortellingen og forsterker filmens tematiske dybde.
Filmen bruker flere hypotetiske sekvenser til å grundig utforske Lias psykologiske tilstand, preget av savn og anger over tidligere feil mot hennes kjære barn og niese. Disse sekvensene kulminerer i en rørende klem mellom Lia og Achi, hvor Lia forestiller seg et fremtidig møte med sin savnede niese, Tekla. I denne scenen, hvor «Minnet Eylemem» av Emre Sertkaya spilles, kunne Hamlet Gonashvilis «Tu ase turfa iyavi» ha tilført en sterkere resonans. Sangen, som spør Ia — et kjønnsnøytralt georgisk navn — hvorfor man ikke la merke til en så vakker sjel, svarer hen «fordi jeg aldri åpnet mitt hjerte for kjærlighet», ville vært perfekt for å uttrykke Lias sorg og synspunkt, ettersom det er Lias følelser og burde ha et georgisk uttrykk. Hadde filmvitere blitt tidligere involvert i filmprosjekter, kunne det ha bidratt til å sikre både autentisitet og kulturell resonans før filmene når markedet. «Minnet Eylemem» gjør imidlertid en tilstrekkelig jobb og vil ikke etterlate publikum likegyldige.
Levan Akin har i ulike intervjuer fortalt at han fikk ideen til manuset allerede mens han jobbet med sin forrige film, men valgte å spare den til senere. Han ble inspirert av en georgisk bestefar han møtte, som kompromissløst forsvarte sitt transkjønnede barnebarn. Denne berørende historien ble katalysatoren for hans nye filmprosjekt. Akin har også nevnt at Istanbul, som var en feriedestinasjon i hans barndom der han besøkte sin slekt og familie, ble en betydelig inspirasjonskilde til filmen.
En kvinne i Istanbul er en gripende fortelling om kjærlighet, tap og håp. Den viser oss at nøkkelen ligger i familier og mellommenneskelige relasjoner. Det er familiens avvisning som tvinger disse barna til å forsvinne. Gjennom Lia, Achi, Evrim og Teklas reiser, inviterer Akin oss til å reflektere over våre egne liv, våre valg, og de båndene som knytter oss sammen på tvers av tid og sted. Med sterke skuespillerprestasjoner og en gripende historie, er dette en film som vil resonere dypt med publikum.
