USA, 2024
To år er gått siden første sesongen av House of the Dragon sveipet med seg hele 13 priser fra 69 nominasjoner. Kanskje ikke helt i rute etter storesøster Game of Thrones sine 389 priser fra 636 nominasjoner, men allikevel nok til å skape stor spenning for den nye sesongen.
Først en kjapp recap fra sesong 1 (SPOILERS)
200 år før handlingen i Game of Thrones sitter Viserys Targaryen (Paddy Considine) på jerntronen i Westeros, men han har ingen arvinger med riktig kjønnsorgan. Datteren Rhaenyra (Emma D’Arcy) utpekes derfor til tronarving, til mange tradisjonalisters misnøye. Kaos skapes derfor når kong Viserys gifter seg på nytt med Rhaenyras bestevenninne Alicent Hightower (Olivia Cooke), og skaper tre mannlige arvinger, deriblant Aegon Targaryen (Tom Glynn-Carney).
Spol kjapt fram, og det foregår en bitter strid om tronen mellom den grønne siden (Alicent og hennes barn og allierte), og den svarte siden (Rhaenyra og hennes allierte). I en saus av incestuøse forhold, bastardbarn, profetier og koldbrann, dør kong Viserys i sesongfinalen. Hans siste ord forvirrer hans kone Alicent til å tro at han endrer arveretten til sin sønn Aegon, og tar fra Rhaenyra tronen. I splittelsen som oppstår ender Alicents sønn Aemond (Ewan Mitchell) med å ta livet av Rhaenyras sønn Luke (Elliot Grihault), og silkehanskene er av.
Sesong 2: Familien er fortsatt verst
Sesong 2 har endret den intrikate blodlinjeintroen fra første sesong, og introduserer hver episode med dynamiske broderier som formidler Targaryens voldelige og kompliserte historie. Første episode starter kort tid etter Aemonds drap på Luke.
Allerede et par minutter inn demonstreres det viktigste temaet for sesongens første fire episoder: Tropen om den impulsive, voldelige mannen, mot den rasjonelle, kloke kvinnen som må rydde opp i rotet han skaper. For mens Rhaenyras ektemann (og onkel, må vite) Daemon (Matt Smith) vil dra rett til King’s landing for å ta livet av Aemond, har Rhaenyra og hennes tante Rhaenys (Eve Best) en annen strategi: Vente og tenke seg om.
Deretter preges episodene av en kjapp, men relativt smidig flipping mellom lokasjoner: The Red Keep i King’s landing hvor Alicent og hennes familie holder til, og Dragonstone, hvor Rhaenyras familie holder til. I King’s Landing jobbes det iherdig av kongens råd til å strigle ham for å bli skikket til å bli konge, noe som viser seg å være ca. like lett som å fortelle en tenåring å gjøre leksene og legge seg før kl. 21. Den ferske kong Aegon kan nemlig minne litt om sin tronfølger Jeoffrey Baratheon: Overmodig, umoden og fullstendig uskikket til å være konge.
Og når vi snakker om umoden og uskikket: På Dragonstone sliter Rhaenyra med at sin ektemann Daemon konstant går bak ryggen hennes og skaper vold og desperasjon hvor enn han har mulighet. Det fører til økt vold og økt spenning mellom de grønne og de svarte – en spenning som snart utvikler seg til komplett kaos.
Fantasy eller en lekse i moderne historie
Du kan definitivt trekke linjer fra handlingen i sesong 2 til både første og andre verdenskrig, samt den kalde krigen mellom supernasjonene på 1900-tallet: Borgerkrigen mellom de grønne og de svarte er en krig verken Alicent eller Rhaenyra ønsker. Trusselen om hvem som først angriper med sine drager, er som trusselen av hvem som iverksatte første atombomben: En krigshandling alle vet hvordan ender. Det som driver konflikten framover, er impulsive og blodtørstige handlinger fra mennene rundt dem, som søker makt, hevn og ære.
Selv om den påtroppende borgerkrigen sentrerer rundt spørsmålet om hvem som har den rettmessige arveretten, blir plottet stadig mer komplisert av misforståelser og svik.
Mens Game of Thrones var mer preget av utspekulert scheming og onde planer, er sesong 2 av House of the Dragon drevet av ambisiøse, blodtørstige menn uten impulskontroll. Det gjør at handlingen er en god del enklere og mye mindre overraskende. Jeg tar meg selv i å savne sidespor og avsløringer underveis. Produsentene inkluderer også flere svært avslørende frempek som burde være mye mer subtile.
Et “straight forward” rollefigurdrama
For deg som er ihuga GoT-fan, er det mange ting som opprettholdes: Et kontinuerlig høyt nivå av vold og lidelse, en rekke lignende navn man aldri helt får kontroll på, og flust med sexscener av varierende kvalitet. Det er dog noen elementer som ikke helt holder nivå med originalen.
Flere av rollefigurene i både sesong 1 og 2 virker å skulle direkte erstatte høyt elskede rollefigurer fra GoT: Larys Strong (Matthew Needham) erstatter Lord Varys som sladrehank og ryktespreder, men uten samme sjarm og finesse. Otto Hightower (Rhys Ifans) når aldri helt opp til Petyr Baelish sitt engasjement og utspekulerthet. Daemon Targaryen erstatter Cersei Lannister som maktsyk psykopat, men uten foreldreomsorgen som ga Cersei en ekstra drivkraft.
Den eneste drivkraften Daemon har, er Daemon. Det gjør ham voldelig og skremmende. Og en perfekt rollefigur for deg som vil ha mer drama.
Det er også helt tydelig fra produsentene hvem vi som publikum skal heie på. Rhaenyra tråkker sjelden i salaten av egen vilje, tar mange kloke valg og har i tillegg en hundre år gammel saga som forutser henne som riktig tronarving. Produksjonen kunne med fordel ha gitt mer tillit til publikum for å selv velge grønn eller svart side, uten å kontinuerlig poengtere hvorfor Rhaenyra er den rette.
En ting skal dog være sikkert: Det spilles godt. Samtlige av skuespillerne yter overbevisende, og de drar deg som seer gjennom intense følelser og komplekse relasjoner. Spesielt fascinerende er kanskje den merkelige Haelena (Phia Saban) og den stoiske og vise prinsesse Rhaenys. Alicent og Rhaenyra setter virkelig den intense relasjonen fra bøkene til livs, og det er synd de ikke får mer tid på skjermen sammen, men må nøye seg med å bli klippet sammen fra to forskjellige øyer.
Når morsrollen tar over
I likhet med i sesong 1 og Game of Thrones, er sesong 2 av House of the Dragon dypt preget av morsrollen. De sentrale kvinnelige rollefigurene er konstant opptatt av både sin egen rolle som morsfigur, og sine barns fremtid og velvære. Som en forbedring fra sesong 1 er det mindre fokus på kvinnelig lidelse, men fremdeles blir mor-barn-rollen benyttet for å fremkalle dype, vonde følelser i publikum. Disse følelsene ligger også til grunn for de største konfliktene i serien.
Fedrene derimot, har lite tid til overs til å være pappa. Det eneste viktige med barn for dem, er ære, å sikre en tronarving eller oppnå egne mål. Altså, vet egentlig Daemon i det hele tatt at han har barn? Vet Otto egentlig at han er faren til Alicent, og ikke bare en kollega?
Det kan bli slitsomt i lengden å konstant se kvinner bli likestilt med morsrollen, uansett om det er relevant for tidsperioden de lever i og familie og arv er seriens grunnlag.
Noen kjappe kommentarer helt til slutt:
- De store tidshoppene i sesong 1 skapte utfordringer for produsentene når det kom til skuespillernes utseende. En kan lett bli dratt ut av opplevelsen når en 30 år gammel Olivia Cooke (Alicent) spiller moren til 27 år gamle Ewan Mitchell (Aemond), og skal være bestemor til Aegons arvinger. Hvorfor er det ikke blitt gjort noe for å poengtere kvinnenes aldring? (Hint: Det har kanskje med the male gaze i Hollywood å gjøre)
- Hver gang jeg ser Criston Cole på skjermen, tenker jeg “Hva gjør Jon Snow her?”. Det er altså to vidt forskjellige personer, til tross for at skuespillerne er voldsomt like.
- Ewan Mitchell er den perfekte castingen som Aemond Targaryen. Jeg har aldri sett en med så gjennomført «villain-utseende.» Fantastisk!
Selvfølgelig skal du se denne sesongen også
Sesong 2 av House of the Dragon er en underholdende, dramatisk og interessant oppfølger til forrige sesong. Nå som flere av rollefigurene er vokst opp og delaktige i å forme rikets fremtid, blir handlingen mer dramatisk, og risikoene høyere.
Med velspilte rollefigurer og stadig flere drager byr sesongens fire første episoder på alt fra halsbrekkende actionscener til tåredryppende sorg.
I ekte George R. R. Martin-stil er det dialogen, blikkene og spenningen blant rollefigurene som drar deg inn mot skjermen. Å gradvis bli kjent med hemmelighetene blant de høye murveggene i borgene er en rus du aldri vil gå lei.
Denne anmeldelsen er basert på de første fire episodene.
