Nei, du leste ikke feil. Gravrøveren og arkeologen Arthur går nesten hånd i hånd med Orfeus-tragedien i Alice Rohrwachers nye mesterverk. La Chimera er en visuelt slående film som serverer samfunnskritikk i magisk forkledning, satt mot bakteppet av 1980-tallets Italia. Den vever sammen en gripende historie om tap, lengsel og kulturell arv med en magisk-realistisk tilnærming som knytter mytologi med moderne samfunnskritikk. Gjennom Arthurs reise i Italias underverden på jakt etter etruskiske skatter og en tapt kjærlighet, utforsker Rohrwacher dyptgående temaer som historisk arv, kapitalisme og dens falske rebellenarrativer. Filmen leverer en kraftig kommentar på hvordan samfunnet i jakten på økonomisk gevinst selger vekk sin sannhet.
Alice Rohrwacher er en anerkjent italiensk regissør og manusforfatter som har oppnådd internasjonal anerkjennelse. Hennes verk er preget av samfunnsskildringer med innslag av magisk realisme, hvor en poetisk fortellerstil kombineres med dyptgående sosiale kommentarer. Denne særegne tilnærmingen har etablert henne som en fremtredende skikkelse innen moderne europeisk film. Hun har møttatt flere prestisjetunge priser, blant dem Grand Prix på Cannes Film Festival i 2014 for Le Meraviglie og pris for beste manus i 2018 for Lazzaro Felice. Den siste var også nominert til Gullpalmen.
Rohwacher blir ofte sammenlignet med Federico Fellini for hennes bruk av magisk realisme, fortellingsstruktur og interesse for å utforske tid. Begge integrerer surrealistiske elementer i hverdagslige situasjoner for å utforske dypere menneskelige temaer. Alice Rohrwacher skaper filmer som både hyller og viderefører den magiske realismen som Fellini mestret, noe som gjør La Chimera til en moderne refleksjon av disse tidløse kunstneriske tradisjonene.
Hun søker kontinuerlig nye måter å bygge opp sine fortellinger på, og foretrekker ofte ikke-lineære narrative strukturer som utfordrer tradisjonelle fortellermetoder og gir henne mer frihet. På et intervju under den 61. filmfestivalen i New York, dro Alice Rohrwacher paralleller mellom film og arkeologi: «Det begynner med bare hint og noen anelser om at noe er der…Mens vi begynner å grave, dukker det opp fragmenter, og vi begynner sakte å rekonstruere, fordi vi ennå ikke forstår hvordan delene passer sammen. Det mest verdifulle øyeblikket er når vi former alt vi har funnet til en helhet. Den representerer vår historie, men kan også bli andres fortid.»
Hennes holdning til tid er like paradoksal som det passer til La Chimera ; Kimæren, et ildsprutende fabelvesen fra gresk mytologi, har kroppen til en løve, et geithode på ryggen og en slangehale. Dette udyret, som bringer ødeleggelse, blir til slutt beseiret av Bellerofon, som rir på Pegasus. Kimæren er med andre ord en selvmotsigende skapning med destruktive krefter, noe som reflekterer filmens temaer om paradoks og konflikt. Den symboliserer noe uoppnåelig eller illusorisk, noe som passer godt med filmens tittel og dens temaer rundt søken og lengsel. Alice Rohrwacher er selv fra Toscana, hvor en sterkere lokalidentitet som en del av en av Italias eldste kulturer er knyttet til den etruskiske arven.
Italienere er stolte av både den romerske og etruskiske arven som grunnleggende deler av Italias historiske og kulturelle landskap. Den romerske arven har en mer fremtredende plass i nasjonal identitet og internasjonal anerkjennelse, mens den etruskiske arven er høyt verdsatt spesielt i visse regioner og blant akademikere og historikere. Begge arvene er integrert i forståelsen av hva det vil si å være italiensk.
Arthur (spilt Josh O’Connor), som bærer et navn med heroiske konnotasjoner, er splittet mellom sin savnede Beniamina (Yile Yara Vianello) og sin rolle som gravrøver, som plyndrer gamle etruskiske graver og selger antikvitetene til en tvilsom kunsthandler. Arthur er en rollefigur som tiltrekkes av fortidens skatter, men hans handlinger bidrar til deres ødeleggelse.
Filmen åpner med en togscene hvor Arthur reiser hjem i en togkupé sammen med tre jenter. Han kommenterer deres profiler som om de var gamle artefakter, og gir et uskyldig kompliment til en av dem som har en litt skjev nese. Denne kommentaren kan få moderne publikum til å reflektere kritisk over samtidens skjønnhetsstandarder.
Rohrwachers syn på tid og mytologi utfyller hverandre perfekt i La Chimera, hvor fortidens arkeologi og nåtidens eksistensielle dilemmaer møtes. Rollefiguren Arthur legemliggjør denne spenningen og inviterer oss til en dypere refleksjon over tidens natur og menneskelige verdier. Filmen følger hans kamp for å finne mening gjennom sine ulovlige aktiviteter og sine komplekse relasjoner med de andre rollefigurene, inkludert Flora, spilt av Isabella Rossellini, og Italia, spilt av Carol Duarte.
Flora, som bor i et forfallent slott, symboliserer det gamle Italia, mens Italia, som jobber som tjenestepike hos henne i bytte mot musikktimer, representerer det moderne. Deres situasjon visualiserer konflikten mellom kulturell arv og en økonomisk samtid preget av kriser. Her møter vi filmens overordnede temaer om kulturell identitet, økonomiske utfordringer og kapitalismens forsøk på å utnytte på dette misforholdet.
Arthur og hans kompiser prøver å heve seg ut av fattigdom ved å utnytte historiens skatter, mens de samtidig blir utnyttet av de som har makt og penger, som den tvilsomme kunsthandleren Spartaco (Alba Rohrwacher, Alice sin søster). Dette kan ses som en kritikk av hvordan kapitalistiske markeder utnytter verdifulle kulturer preget av fattigdom for økonomisk vinning, ofte uten store konsekvenser eller ansvarliggjøring.
Historisk har ulovlig handel med antikviteter vært et problem i mange land med rik kulturarv. I Italia har plyndring av arkeologiske steder vært en utbredt praksis, spesielt i tider med økonomisk usikkerhet. Etruskiske artefakter er sårbare fordi de ikke får samme oppmerksomhet og beskyttelse som romerske eller greske antikviteter. Dette gjør det lettere for kriminelle å utnytte disse skattene uten å tiltrekke seg stor offentlig oppmerksomhet eller juridiske konsekvenser.
Den italienske regjeringen og internasjonale organisasjoner har forsøkt å bekjempe dette, men problemet vedvarer på grunn av høye økonomiske gevinster og lave straffer. Samlere og kunsthandlere over hele verden er villige til å betale høye priser for sjeldne og uvurderlige artefakter. Dette skaper et lukrativt marked som tiltrekker seg kriminelle nettverk.
Noen kriminalforskere hevder at gravrøvere selv har behov for en viss grad av organisering og ikke nødvendigvis er en del av større kriminelle nettverk. Imidlertid ble Getty-museets kurator Marion True i 2005 anklaget for å ha kjøpt stjålne antikviteter fra Italia. Saken avslørte at museet hadde vært involvert i ulovlig handel med antikviteter siden 1985, noe som involverte flere prominente museer og samlere globalt. Italienske mafiaorganisasjoner har vært kjent for å være involvert i ulovlig handel.
Det kulturelle forfall speiles ofte i mytiske fortellinger. Akkurat som Orfeus må ned i underverdenen for å bringe sin forlovede Eurydike tilbake til livet, blir publikum fortalt at Arthurs motivasjon for å grave ned i den etruskiske arven er å finne porten til en annen verden, hvor han lengter etter sin Beniamina. Det er heller ikke tilfeldig at Monteverdis «Orfeo» er et av lydsporene til filmen.
Beniamina representerer det vakre og uskyldige som har gått tapt, og i lengselen etter henne og på veien dit, blir handelen med etruskiske graver bagatellisert. Dette binder en destruktiv sirkel rundt det hele, akkurat som kimæren, løven med geithode på ryggen, der slangehalen biter geiten på hornene. Beniamina representerer ikke bare Arthurs personlige tap og sorg, men også en dypere lengsel etter noe uoppnåelig og tapt, som speiler filmens tema om kulturell arv og menneskelig ambisjon. Hennes navn og tilstedeværelse gir filmen en lagdelt betydning som utforsker hvordan fortiden fortsetter å påvirke nåtiden.
La Chimera er et verk som kombinerer historisk innsikt med moderne problemstillinger, pakket inn i en kunstnerisk og visuelt imponerende presentasjon. Gjennom sin komplekse narrative struktur og dyptgripende tematikk, inviterer filmen seerne til å reflektere over de mange lagene av kulturell arv, økonomiske utfordringer, og personlige valg. Rohrwachers evne til å veve sammen historiske og mytologiske referanser med moderne problemstillinger gjør La Chimera til en betydningsfull og tankevekkende filmopplevelse.
