Doris Wishman er damen som på mange måter kan kalles den kvinnelige utgaven av Russ Meyer, men om filmene hennes er av samme kvalitet, er en annen sak. Wishman lagde filmer på ekstremt lavt budsjett, og ble blant annet kjent for tøvete filmer som Deadly Weapons og Double Agent 73 som hun lagde med den polske stripperen Chesty Morgan. I 1977 kom hun med semi-dokumentaren Let Me Die a Woman, som omhandler livene til transseksuele folk. Let Me Die a Woman blander dokumentar og fiksjon på et sprøtt hvis, og kan trygt sies å være Wishman sin beste film.
Vi følger Dr. Leo Wollman som er spesialist innen kjønnsskifte og hans pasienter, samt intervjuer og undersøkelser med dem. Vi får også iscenesatte flashback, hvor Wollman forteller bisarre historier om andre pasienter. Der får vi se en forvirret snekker som ikke har råd til kjønnsskifte, og gjør det selv, ved å kutte av seg tissen med skrutrekker. Mens en annen klarer ikke å vente med å teste ut sin nye klitoris etter operasjonen, og det går selvfølgelig ikke bra og ender blodig, det også.
Selv om Doris Wishman ikke var den beste leverandøren av lavbudsjetts-underholdning, så var hun allikevel en modig og rebelsk filmskaper for sin tid. Er også viktig å ta filmene hennes for det de er. Som tidligere nevnt lagde hun to filmer med den stor-brystede Chesty Morgan, denne polske stripperen, med et manglende skuespillertalent. Skulle så gjerne ønske at jeg likte Deadly Weapons og Double Agent 73, men dessverre, de er jævla kjipe og søvndyssende å komme seg i gjennom. Ikke en gang en stor-brystet polsk stripper klarer å redde dem, det sier jo litt. Skal sies at Wishman kuttet samarbeidet med Chesty Morgan, etter at hun stadig kom for sent til opptak og det kostet faktisk produksjonen en hel dag.
Let Me Die a Woman er allikevel Wishman sin beste film av de jeg har sett, og har pløyd meg igjennom et par av de. Den er en godt laget film på flere måter, og særlig innen skikkelig lav budsjetts exploitation, som er det den faktisk er. Den benytter seg ikke av talking heads, som har blitt en klisjefull standard innen dokumentar de siste årene.
Dr. Wollman forteller hvordan man lager vagina ut av en penis, og det får vi selvfølgelig se på groteskt vis, og ja dette er ekte bilder fra en kjønnsskifte operasjon. Mange år senere ble denne scenen stjålet av South Park og brukt til episoden hvor Mr Garrison skifter kjønn, som er hysterisk morsom. I en annen scene undersøker Wollman den nye klitorisen til en transskvinne som er hans pasient, og kamera blir med helt inn for å si det sånn.
24 år tidligere lagde Ed Wood kalkunen Glen Or Glenda, som var inspirert av kjønnsskifte operasjonen til Christine Jorgensen, og som skapte furore tilbake i 1952. Å sammenligne Ed Wood og Doris Wishman, går egentlig ikke, da hun fikk til flere ting som ikke Wood gjorde. Men de begge har laget filmer med LGBTQ tematikk i en vanskelig tid, der konservative stemmer hadde mye de skulle si og mene. I Let Me Die A Woman får vi også korte opptredener fra porno-skuespillerne Harry Reems og Vanessa Del Rio, som er med i to av de iscenesatte flashbackene som omhandler Wollman sine pasienter.
I samtalene med Wollmans pasienter, så forteller de blant annet om at de har blitt møtt med skepsis og fordommer fra de nære rundt seg. Dette gjenspeiler også generelt en vanskelig tid for skeive og transseksuelle, med å leve ut legningen seg. I denne sammenhengen ble homofili avkriminalisert i Norge i 1972, men i mange andre land og kulturer er det enda ikke blitt akseptert å være skeiv eller å være transseksuell.
Let Me Die A Woman er verdt en titt, og passer godt når det nå nærmer seg Pride.
Tidligere var Let Me Die A Woman tilgjengelig på dvd fra Synapse Films, men ble for et par år siden sluppet på blu-ray i samleboksen Doris Wishman: The Twilight Years fra undergrunns-filmselskapet AGFA. Den kan bestilles fra Melusine.com. Se samtidig: Dr. Caligari (1989), The Skin I Live In (2011) og Forbidden Zone (1980).