The Rocky Horror Picture Show! En tittel som vekker mange assosiasjoner, og som er verdens lengstgående film på kinoer gjennom tidene! Laget i 1975 på et ganske beskjedent budsjett (1,2 millioner dollar ifølge imdb.com, som ikke er mye for amerikanske standarder, enda mindre for så kostymerte produksjoner), og som ble knust under anmeldernes tomler som bare noe vås og tøys. Men sakte men sikkert vokste Rocky Horror seg til noe som satset på midnattsvisninger (de kjente “midnight screenings” som de har i USA), og snart ble det til noe enda større enn det. Hvilken betydning har Rocky Horror Picture Show som skeiv film?
The Rocky Horror Picture Show er en film med en dedikert fanskare, filmvisninger som grenser til teaterstykker, hvor fans kler seg ut som rollefigurene i filmene og med egne manus hvor de interagerer med selve filmen på skjermen. Hvis du ikke var klar over det siste, så anbefales det sterkt å gå å se denne filmen på kino, og ikke bare hjemme i stua. Det er en opplevelse i seg selv å se hvor investert den mest hardbarka fansen er i denne filmen. Man kan ikke annet enn å i det aller minste fnise litt når Frank N’ Furter utbringer en skål og erklærer “A toast!”, hvor da kinosalens meget forberedte seere kaster opp i lufta et stykke ristet brød.
For de som ikke har sett filmen(!?), så omhandler den et voldsomt streit par, Janet og Brad, som havner tilfeldigvis i et Dracula-slott, styrt, bebodd og eid av en Dr. Frankenstein-inspirert transvestitt (som det heter i filmen, dog et noe utdatert begrep nå i dag), og med tidlig Hollywood-sci-fi-elementer samlet sammen til en entusiastisk 70-tallsmusikal. Om ikke det er en pitch som får deg interessert, så vet ikke jeg.
Janet og Brad møter en stor gjeng med velkledde og fargerike mennesker som elsker å bryte ut i spontan sang og dans, og som viser den en helt annen verden enn den litt vel firkantede de selv lever i. Den mest ikoniske og minneverdige sangen og nummeret kommer fra Dr. Frank N’ Furter (vår skeive versjon av Dr. Frankenstein), med den uforglemmelige låten “Sweet Transvestite” (en liten godbit til dere som er ekstra interesserte: det finnes en norskoversatt oversjon av hele Rocky Horror, og ja, alle sangene finnes på Spotify). Det er ikke én drag queen som ikke har hørt denne låten, ei heller drømt om å tråkke i Frank N’ Furter’s sko som “the sweet transvestite, from transsexual Transylvania”. Frank N Furter er en sensuell mannlig (kan debatteres) karakter med høye bryn og lave impulser, og en forførende stemme med en Dronnings Elisabeth-schwung over seg.
I løpet av filmen viser vår doktor oss hele sitt hjem, avslører sin plan om å lage sin egen elsker fra bunn av, og videre hvordan dette veldig streite paret bøyes av dette nye universet. Det er og spesielt interessant med denne mannlige elskeren som Frank N’ Furter driver og lager med sine egne hender, en ideell elsker og kompanjong. Det er noe fantastisk campy men også politisk og ultraskeivt at Frank N’ Furter skaper et “monster” som heter Rocky. Men det er ikke noe monstrøst med Rocky, i hvert fall sett fra et heteronormativt ståsted (red. anm.: heteronormativt refererer generelt til et omfattende synspunkt der alle mennesker skal identifisere seg som mann eller kvinne, hvorav alle er antatt heteroseksuelle inntil det motsatte er bevist, og at alt som passer inn i et heteroseksuelt samliv er “normalen”, mens alt annet er “annerledes” eller “deviant” som det sies på engelsk. Dette utvides også til livsstiler, uttrykk, estetikker og rigide tanker om hva som er maskulint, feminint og hva som er “passende” for menn og kvinner).
Men Rocky er, i verdenen til Frank N’ Furter og hans undersåtter, muligens ansett som monstrøs, men på en mer dyrisk og hyperseksuell måte. Han er solkysset brun, blond (og med en tvilsom bolleklipp), blåøyd, og ikke spesielt intelligent, men selvsagt særdeles muskuløs. Han er alt Frank N’ Furter vil ha, og det inkluderer hans lave intelligens, treningsidiotiske væremåte, og villige underdanige personlighet. Han er, i utganspunktet, nesten en arisk drøm, men her er han et seksualisert “monster”. Et interessant syn pål hva som er ansett som attraktivt, annerledes eller “standard”!
Filmen kan ses på som en del av 70-tallets reaksjon på 60-tallets “Free love”-bevegelse, med tydelige glam rock-inflytelse. Glam rock i seg selv var en kjønnsoverskridende sjanger, med langt hår og glitter på menn, falsettstemme, og blandinger av alle mulige estetikker. Man kan og bare se på David Bowie og se nesten hele essensen av kjønnsanarkiet som 70-tallet kunne vise frem. Og selvsagt, Stonewall-kampene skjedde rett før 70-tallet og banet vei for mer skeiv synlighet og flere protester. Som Noah Lefevre nevner i sin video om Rocky Horror Picture Show under youtubekanalen Polyphonic: “Glam rock was anything you wanted it to be, as long as it was bold”. Og dette stemmer så absolutt med Rocky Horror.
Vi ser en “kvinnekledd” (men er det egentlig kvinneklær?) Tim Curry, og glitter, sminke og kjønnsanarki overalt, det forferder Janet og Brad i utgangspunktet, men sakte men sikkert blir de dratt inn i det kaleidoskopiske universet til disse “outsiderne”. Bare at her er det de som er “insiderne” og Brad og Janet er “outsiderne”. Frank N’ Furter driver til og med litt vågal forføring av begge(!) partene av vårt par, både på intime og estetiske vis. Det kan minne om det konservative stemmer ville kalt “indoktrinering” (som er det skeive ofte kjenner på selv i en hetero verden), men fra et skeivt perspektiv og skeiv teori (Store Norske Leksikon: ei fellesnemning på tenkje- og analysemåtar som utfordrar og problematiserer forståing og omgrepsbruk knytt til kjønn og seksualitet) kan dette heller være en form for eksponering, hvor Brad og Janet selv lar seg forføre, og at synligheten og utforskningen av denne “subkulturen” vekker interesse og en indre lyst til å bli med.
Det er nesten en barnslig lekenhet over filmen, med bisarre og nesten ulogiske segmenter strødd utover filmen som klyper salt i en ellers eksotisk rett. Plutselig står vi i en scene hvor samtlige karakterer ser på hverandre og utbryter navnene til hverandre gang på gang, tvers på tvers, uten å finne en passende utgang fra navneleken. Eller at Meat Loaf i rollen som Eddie bryter ut av et gedigent fryserom, igjennom en isblokkvegg på James Dean-motorsykkelen sin, og begynner å tralle på en rockabillylåt og spille på 60-tallssaksofonen sin. Det er mye kaos i systemet, en lekenhet og en brytning i konvensjoner (både filmatisk og sammfunnsnormativt), og det er kanskje det som nettopp gjør filmen så suksessfull og populær blant nerder, skeive, kunstnere, og de som er litt uttafor.
Som en passende hyllest har Laverne Cox selv spilt rollen som Frank N’ Furter i en sceneproduksjon av filmen, og uansett om man føler hun kunne nå opp til pidestallen Tim Curry sto (står) på som vår Doktor eller ei, er det likevel en særdeles passende skuespiller å plassere i de ikoniske platåskoene, med tanke på hvor nært knyttet filmen er til skeiv kultur og skeiv estetikk.
The Rocky Horror Picture Show har stått imot tidens tann, irriterte anmeldere og sin egen opprinnelige økonomiske kræsj etter de første visningene. Den bringer frem flere interessante estetikker, temaer og, ikke minst, musikalske innslag til skjermen. Jeg ønsker å nevne at det er og en av meget få filmer der ute som portretterer mannlig biseksualitet, som er en stor sjeldenhet å se på film. Frank N’ Furter er et sterkt bifilt ikon, og får muligens frem lignende følelser i mange seere, enten du er out and proud, eller sitter inne med følelser du ikke visste du hadde. Hvem liker vel ikke en karakter som forvirrer og lekent napper i vår seksualitet?
Rocky Horror står som en urokkelig skeiv film, analysert opp og i mente, og til glede for alle entusiastiske sjeler som ønsker å føle seg sett. Det er en slags “trojansk hest” som klarte å bringe menn i dameundertøy, campy sanger og biseksualitet ut til folket. Og den oppfordrer oss til å “være oss selv”, som nå er LHBT-folkets faste budskap og ønske til verden. “Don’t dream it, be it!”
The Rocky Horror Picture Show kan leies på Viaplay, eller kjøpes på DVD eller BluRay. Den finnes også på archive.org. Men som nevnt, finn din nærmeste kinovisning der du er, for den burde oppleves!