Saftige oneliners, vulgariteter, kroppsdeler og popkulturelle referanser hagler veggimellom når Deadpool vender tilbake i dette som er to befriende røffe, tøffe og drøye underholdende timer, i hvert fall til Hollywood å være.
Vi lever i en tid der hele kulturfeltet, inkludert mainstreamfilm blir kansellert, justert, sensurert og derfor redusert grunnet pk-strømninger og frykten for å tråkke folk på tærne. Da er det intet annet enn passe ironisk og deilig at motstrømshelten Deadpool gjør mye av det motsatte: sier ting mange tenker, men langt ifra alle tør å si.
Både filmbransjen, samtiden og vi mennesker får nemlig gjennomgå så det rykker godt i fletta når Ryan Reynolds i rollen som den selvopptatte Wade Wilson, aka. Deadpool, jabber så kjeften står i nærmere 120 minutter i strekk. Det kan selvsagt bli i det meste laget for de fleste, undertegnede inkludert, men man faller liksom likevel ned på at det føles deilig og befriende, ja kanskje også regelrett viktig med et slikt slag i trynet, ikke minst for bransjen selv.
Reynolds er også med på både anus, unnskyld… manus– og produsentsiden i dette som er en vulgær, intertekstuell og satire-befengt referansespøk fra start til slutt. Om man ikke har sett de to første Deadpool-filmene, vil man muligens sitte og smårødme og måpe underveis her, for film nummer tre skrur opp det vulgære språket, manuset og volden flere hakk, noe som både føles deilig, og altså befriende morsomt.
Her køddes det i kjent Deadpool-stil med alt og alle, hvor Wades ego selvsagt står i sentrum. Han klarer ikke lenger å finne noe mening i tilværelsen, og er redd for å ikke bli husket for noe stort eller minneverdig. Han søker derfor om å få bli tatt med enten i The Avengers, eventuelt blant X-Men, men ingen vil ha ham. Hva som så skjer videre skal jeg ikke en gang forsøke å forklare, for handlingen i Deadpool 3 er så hinsides surrealistisk og spriker alle veier, inkludert innom et utall kjente superheltrollefigurer, at dette skal du få oppleve selv.
Underveis er det morsomt og vittig at både kjente og mindre kjente eldre helter trekkes frem, noe som også tilfører filmen sjarm og varme. Bruken av kjente ansikter, popmusikk og utallige andre referanser, gir en godtepose man alt for sjeldent egentlig ser. Når Deadpool etter hvert også blir koblet til den fordums helten Logan, aka. Wolverine (igjen, ikke be meg om å forklare hvordan dette går seg til!), blir de to et radarpar som det virkelig svinger av.
Holder man ut det evinnelige øregnålet og munndiareen fra Deadpool, ja så vil man med andre ord få med seg et friskt, vulgært manus som tar mye på kornet. Enkelte ganger blir det for mye, enten fordi poengene ikke lander like godt, eller som i de evinnelig mange kampscenene som gir et filmatisk uttrykk som “meningsløs filmvold” en nærmest helt ny mening og dybde. De ikoniske Deadpool-kampscenene er fremdeles best når de oppstår av en god grunn, og ikke bare når man slåss for å slåss. Og, kanskje viktigst og mest ironisk: dette er fremdeles ti ganger mer morsomt enn de selvhøytidelige superheltfilmene til Marvel og DC Comics. Verden trenger en opprørsk Deadpool og Wade Wilson kanskje mer enn noen gang, selv om han parallelt også er en skikkelig pain in the ass! Men ja takk, begge deler.
