Sovjetunionen har sendt Gagarin rundt kloden og Leonov har gjennomført historiens første romvandring. Romkappløpet er i gang og Kennedys ord klinger fortsatt klart i kontorene til NASA; månen skal nås i løpet av 60-tallet. Armstrong, Aldrin og Collins skal med Apollo 11 gjøre drømmen til virkelighet og lande på månen 20. juli 1969. Den historiske begivenheten ble direktesendt på TV for millioner av seere med fingrene krysset for at ingenting gikk galt. I regissør Greg Berlanti og manusforfatter Rose Gilroys utgave av hendelsene forberedes det likevel en plan for hvis landingen mislykkes.
Kelly Jones (Scarlett Johansson) har en levd et liv med falske identiteter og kjempet seg gjennom karrieren i reklame frem til hun en dag blir kontaktet av den mystiske Moe Berkus (Woody Harrelson) og tvunget inn i jobben som markedsføringsspesialist hos NASA. Målet er å styrke imaget og sikre finansiering for Apollo-programmet. Hennes arbeidsmåter står stikk i strid med sjefen for oppskytninger, Cole Davis (Channing Tatum), og de to går hverandre raskt på nervene til tross for den flørtende tonen fra deres første møte.
Mens offentlighetens begeistring for romfartsprogrammet øker og finansieringstilskudd sikres på rekke og rad blir Kelly presset av Moe Berkus til å i all hemmelighet rigge til en innspilling av en falsk månelanding som kan sendes på TV hvis noe skulle gå galt. Kelly blir nødt til å sjonglere arbeidet med den ekte og den falske månelandingen samtidig som hennes forhold med Cole utvikler seg.
Å gjøre noe moro ut av diverse konspirasjonsteorier om en falsk månelanding er ikke egentlig så dumt, og det å skape komedie basert på en falsk reserve-innspilling av månelandingen er absolutt et premiss med potensial. Problemet med Fly Me to the Moon er at den fullstendig surrer bort en artig idé i et manus som ikke klarer helt å bestemme seg for om dette skal være en romantisk komedie (ubetydelig satt til NASA kontorer), en nostalgisk minnestund av patriotiske verdier, eller en komedie om en tiltenkt forfalsket månelanding.
Ikke bare er sistnevnte alternativ mest unikt (til tross for at Matt Johnsons mockumentary Operation Avalanche baserer seg på akkurat samme konspirasjonsteorier), det er også som flere av filmens scener viser en morsom vri på historien som allerede har blitt filmatisert en rekke ganger. Dessverre mangler filmen noe snev av et interessant fokus, og bruker sine over to timer lange spilletid på å hoppe klønete og uønsket mellom Johansson og Tatum som flørter, og nostalgisk space-race-feiring.
Det er kun når filmen gir seg selv tid til å tøyse med NASA-markedsføring og falske månelandinger at den faktisk underholder. Flere av scenene underveis med blant annet Jim Rash i rollen som regissør for den falske månelandingen er absolutt potente. Nøyaktig hvorfor Fly Me to the Moon ikke er mer fokusert på sitt ene lovende premiss er ikke godt å si, og det er litt trist å se muligheten for god satire og konspirasjonstøys koke bort i kålen. Dette er ikke noe mer enn en plain rom-com som forsøker å komme til live på fortidens bragder. Det finnes bedre romanser, det finnes bedre filmer om månelandingen, og det finnes til og med bedre filmer om falske månelandinger. Her er det intet nytt.
