Vi skal ikke mer enn knappe seks måneder tilbake for å finne forrige gang Yorgos Lanthimos premierte med film her til lands. Kinds of Kindness ble spilt inn i løpet av kun ni uker mens Lanthimos forrige film, Poor Things, var i postproduksjon, og både Willem Dafoe og Emma Stone ble med videre til dette prosjektet. Grekerens nyeste er en antologi i tre deler som alle tar for seg menneskers hengivenhet til andre, og de ekstreme resultatene som følge av denne maktbalansen.
Første fortelling, “The Death of R.M.F” (R.M.F spilt av Yorgos Stefanakos er en birollefigur i alle tre fortellingene uten videre forklaring), følger Robert (Jesse Plemons) som lar sjefen sin (Willem Dafoe) styre alle aspekter ved livet sitt. Alt fra når han sover, hva han spiser og leser, til vekten hans, og hvordan han kler seg. Robert og kona Sarah (Hong Chau) får til gjengjeld gaver, men når Robert en dag nekter å følge en ordre som involverer å drepe R.M.F blir båndet med sjefen brutt og Roberts liv faller sammen.
I neste fortelling, “R.M.F. is Flying”, møter vi politibetjenten Daniel (Plemons) som venter på informasjon om hvorvidt kona Liz (Stone) har overlevd et skipsforlis. Når Liz endelig blir funnet og returnert begynner Daniel å mistenke at hun bare er en kopi. Han foreslår derfor stadig mer ekstreme prøvelser for å finne ut om Liz er ekte eller ikke. Til slutt, i “R.M.F. Eats a Sandwich”, følger vi Plemons of Stone som kultmedlemmene Andrew og Emily på jakt etter “the one”, en profetert tvillingsøster som skal kunne vekke de døde. Emily besøker i skjul huset til sin ektemann og datter for å gi datteren gaver og “velsignelser”.
Lanthimos har skrevet filmen sammen med sin gamle samarbeidspartner Efthymis Fillipou, som var med å skrive Dogtooth, The Alps, The Lobster og The Killing of a Sacred Deer. At disse to er tilbake ved skrivebordet gjør at filmen føles mer som eldre Lanthimos filmer. Når denne filmen også er fri fra de litterære og historiske rammene som Lanthimos to forrige filmer er det ikke rart dette føles som et slags comeback til gammel form. Samarbeidet har hvertfall ført til en rekke nye merkelige ubehageligheter som Lanthimos med årene har blitt rimelig kjent for. I kontrast til regissørens tidligere prosjekter føles Kinds of Kindness mer løssluppen og spontant, noe som ikke er så overraskende med tanke på den kortere produksjonstiden, det “mindre” budsjettet, og fraværet av noe overordnet narrativ.
Kinds of Kindness føles mer leken og løssluppen enn noe vi har sett fra Lanthimos på lenge, og selv om filmen har både kule, morsomme og ubehagelige scener strødd gjennom spilletiden så bærer den også preg av å være et “kompis-prosjekt” for å få noen spennende tankene ut på lerret. Den overordnede tematikken om hengivenhet og menneskers villighet til å la seg styre fungerer egentlig godt, men oppleves aldri som filmens viktigste poeng i kaoset av blod, tårer og latter.
Kinds of Kindness er kanskje Lanthimos sin morsomste film så langt, uten at det gjør filmen til en fullverdig komedie heller. At han har peiling på å regissere merkelige situasjoner og rollefigurer holder filmen i live, for til tross av at filmen føles litt for eksperimentell og vag for et ferdig produkt så er det nok av gode øyeblikk underveis til å gjøre den til en film det er verdt å får med seg.
