Det føles som om vi endelig blir tatt med tilbake til den opprinnelige Alien-skrekken når man denne gang plasserer en gruppe unge lovende om bord på en forlatt romstasjon med farlige blindpassasjerer.
Det er ikke bare-bare å skulle hoppe etter de to legendariske Alien-filmene til henholdsvis Ridley Scott (Alien, 1979) og James Cameron (Aliens, 1986). Regissør Fede Alvarez sitt nye film-kapittel oppleves derimot så sterk og solid at den lett og umiddelbart seiler opp som den tredje beste filmen i denne rom-skrekk-sagaen.
Alvarez, som tidligere står bak de helt greie Don’t Breath (2021) og Evil Dead (2013), balanserer både historien, rollefigurene, spenningskurven og skrekkscenene ypperlig, i det som oppleves som en oppslukende film fra start til mål.
Her tar man seg god tid til å bygge opp rollefigurene og historien, og man forhaster seg ikke med å trekke frem skrekk-grepene, heldigvis. Vi vet alle hva som (stort sett) skal komme, men opplevelsen av å se både nye og gode gamle skapninger, er både herlig, creepy, blodig, brutalt, og tidvis riktig så skummelt.
Rollegalleriet 45 år etter førstefilmen er i stil med tiden vi lever i. Her går hudfarger, utseende, kultur og mangfold hand i hand når en gruppe unge romkolonister skal undersøke en øde og forlatt romstasjon. Mon tro hva som skjuler seg i de enorme korridorene og avdelingene om bord på Romulus?
Noe av det beste med Romulus, foruten den langsomme og grundige oppbygningen, er en nostalgisk (gjen)bruk av interiør, design, og ikke minst en herlig bombastisk skrekkmusikk som altså gjør at man føler man er tilbake til 1979 igjen. Man merker godt respekten og det enorme arbeidet regissør Alvarez og medmanusforfatterne Rodo Sayagues og Dan O’Bannon har lagt ned her. Vi får herlige og morsomme hint til førstefilmene underveis, og enkelte rollefigurer vil nok noen også dra kjensel på, uten å røpe for mye rundt hvem dette er.
Man trenger overhodet ikke ha noe særlig forhold til Alien-franchisen for å få utbytte av filmen dog. Den fungerer ypperlig som rom-skrekk av moderne sort, samt tilbyr en solid dose retro-elementer for de som har et nostalgisk forhold til filmene. Hovedrolleinnehaver Cailee Spaeny er nok ingen ny legendarisk Ellen Ripley, men oppleves like fullt som en rollefigur det er lett å identifisere seg med. David Jonsson i rollen som menneskeroboten Andy, ble for undertegnede den mest interessante og imponerende rollefiguren, muligens foruten selve sjefsbitcha sjøl da, selvsagt. Alien: Romulus er derfor enkel å anbefale, om du vil kjenne angsten, svetten og følelsen av å ikke klare å unnslippe noe veldig, veldig farlig!
