Zoë Kravitz skriver, produserer og regisserer sin første film etter mange år på lerretet som skuespiller. Blink Twice tar oss med til en tropisk privat øy eid av den tvilsomme tech-milliardæren Slater King (Channing Tatum) som sammen med kompisgjengen har dratt med seg et utvalg kvinner på turen, blant annet venninnene Frida (Naomi Ackie) og Jess (Alia Shawkat) som snek seg inn i VIP-sirkelen på et event de jobbet for med mål om å komme nærmere milliardæren. Full av begeistring drar de to venninnene på luksusferie med den økonomiske eliten, men det tar ikke veldig lang tid før de begynner å kjenne på at noe ikke stemmer. De føler at de glemmer ting, at hodet ikke er på plass, og at det er noe falskt over stemningen blant gjestene.
Blink Twice beveger seg raskt og smidig inn til den sentrale historien, og ved Frida og Jess’ ankomst til øya går Kravitz straks til verks med å bygge opp filmens mystikk og ubehag, det helt sentrale elementet i denne thrilleren. De to venninnene føler seg forståelig nok som outsidere, og for hver uvante hendelse eller oppførsel er det vanskelig for både oss og de å sette fingeren på om dette bare er rikmannsmoro eller noe mer… spesielt. Samtidig er både Frida og Jess overlykkelige over muligheten de har fått og ser seg nesten nødt til å måtte nyte hvert sekund så lenge det varer.
Mens venninnene stadig opplever og ser mer og mer spesielle ting bygges det opp en uro under overflaten som Kravitz og crewet får frem svært godt gjennom stemningsfull lyssetting, intens framing, spontane hopp i tid, og en svært sterk prestasjon fra Naomi Ackie som sjonglerer hoppene mellom angst og lykke på en mesterlig uttrykksfull måte. Begrepet om tid viskes ut mens spenningen og frustrasjonene øker, og filmer bygger opp til sin endelig avsløring om virkeligheten på øya.
Den er en rekke med gode sekvenser og øyeblikk i Blink Twice, men den helhetlige visjonen kan samtidig fremstå som skiftende og ufokusert. Å balansere humor og frykt er en kunst, og i Blink Twice fremstår ikke forholdet mellom de to stemningene som støttende for hverandre, men heller som konkurrerende krefter, spesielt ettersom fortellingen utvikler seg. Kravitz lar deg ikke helt og fullt kjenne på de stygge aspektene ved fortellingen og ender opp med å stå med ett bein i mørk satire og ett i grufull thriller. Her er det fullt mulig å lage en ekstremt ubehagelig og rystende thriller, eller en mørk komedie, og Kravitz har takket ja til begge deler.
Jeg skulle gjerne ønske at filmen ga et skikkelig slag i magen, men hver gang den er i ferd med å virkelig dra til får vi avbrudd av lettere stemning. Det tyder kanskje litt på en filmskaper som ikke er helt komfortabel med å gi full gass og det er litt synd, for her kunne Kravitz truffet en ganske god blink med enten det ene eller det andre.
Med innslag av det overnaturlige (eller i det minste uforklarte) som del av fortellingen kaster filmen seg ut i en bisarr, angstpreget fyllefest der skillet mellom virkelighet og fantasi blir uklart. Kravitz presenterer både spennende problematikk og god underholdning, men det hele blir levert i en thrillerpakke som ikke helt treffer så godt som den kunne gjort. Det er likevel nok av kvalitet til å kunne se frem til hva Kravitz har å by på i fremtiden, både som manusforfatter og regissør.
