Eli Roth (Hostel, Thanksgiving, Knock Knock) presterer med både manus og regi å levere et prakteksempel på livløst, gledesdrepende Hollywood-søppel. Hans nyeste prosjekt lar seg basere på den svært populære dataspillserien Borderlands, en spillserie som det er vanskelig å se for seg at vil kjenne noen positive ringvirkninger etter denne premieren.
Filmen følger ikke spillenes fortelling, men er basert på samme univers og rollefigurer. Vi følger dusørjegeren Lilith (Cate Blanchett) på jakt etter Tiny Tina (Ariana Greenblatt) etter ordre fra Atlas (Edgar Ramírez), sjefen i et av universets mest innflytelsesrike selskaper og faren til Tina. Ferden bærer til planeten Pandora der elitesoldaten Roland (Kevin Hart) fra Atlas privat armé har kidnappet Tina med hjelp av “psykoen” Krieg (Florian Munteanu).
En gammel legende forteller i tillegg at denne planeten er hjemmet til en skjult, eldgammel skatt, lagt igjen av en tidligere romvesen-art i galaksen. Turen til den farlige planeten slår fort feil for Lilith, og den nyfødte gruppen med rollefigurer må snart jobbe sammen om overlevelsen i jakten som nå er etter den skjulte skatten. Med dem på veien følger roboten “Claptrap” (Jack Black) og forskeren Tanni (Jamie Lee Curtis).
Det er kanskje mange tilhengere av Borderlands-spillene som lenge har gledet seg til en filmatisering av universet, og det er selvsagt mulig at for de med sterk tilknytning til serien så vil det være mer å hente her, men jeg har virkelig mine tvil. Dette kan ikke beskrives som annet enn tynn suppe. Roths fortelling er en uendelig rekke med “one-liners” og vitser, den ene like tafatt og uinspirert som den neste, pyntet opp med en like uendelig og generisk rekke actionsekvenser. Det fungerer bare ikke. Dette er en film som virkelig lider av å føles både forutsigbar og datert på samme tid.
Å kalle dette mildt underholdene er rett ut en løgn. Borderlands har ingenting å tilby, og er et produkt som irriterer og frustrerer mer enn noe annet. Ikke bare er filmens forsøk på sømløs humor og action katastrofalt tonedøvt, men det hele er strukturert rundt en fortelling som er så generisk og “trygg” at det nesten er til å sovne av. Hva enn som er å finne av budskap, rollefigurutvikling, action, humor, og spesialeffekter i Borderlands har du både sett før, og er lei av.
Hollywood har ikke noen spesielt godt rykte med filmatiseringer av dataspill, og dessverre er ikke Borderlands den filmen som skal gjøre dette ryktet noe bedre. Dette er et forsøk på å lettjente penger gjennom bruk av etablert merkevare. Dette er film totalt uten livsgnist og originalitet, og det er Hollywood på sitt absolutt kjedeligste.
