Eksistensielle temaer og personlig utvikling møtes i Dag Johan Haugeruds andre film i trilogien Sex, Drømmer og Kjærlighet. Den består av fristående filmer som på sitt vis utforsker menneskelig kognisjon gjennom fire sentrale dimensjoner: drømmer, virkelighet, følelser og frihet.
Mens Sex primært utforsker identitetens grensesoner i en heteronormativ verden gjennom drømmer som et medium, og hvordan våre oppfatninger av oss selv og andre formes gjennom både det synlige og det usagte – og hvordan disse grensene stadig utfordres – fordyper Haugerud seg i Drømmer i drømmenes rolle. Han viser hvordan drømmer formes av våre opplevelser og påvirker oss, samt hvordan de både skaper intense ønsker og avslører våre dypeste frykter. Identitet fremstår hos ham ikke som en fast størrelse, men som noe flytende, noe som kontinuerlig skapes og omskapes i møte med sosiale forventninger og personlige drømmer.
Drømmer sentrerer seg rundt Johanne (Ella Øverbye), som noen kanskje vil huske som den unge jenta fra Barn (2019). Nå har hun blitt en videregående elev og står midt i tenåringens følelsesmessige omveltninger. Johanne forelsker seg hodestups i sin karismatiske fransklærer, Johanna, spilt av Salome Emnetu. Salome spiller nok en gang en lærer, slik hun gjorde i Barn, der hun portretterte den empatiske og moralsk faste Signe som håndterte en krise på skolen. I Drømmer viser hun en annen side av sitt skuespill gjennom rollefiguren Johanna, som fremstår som mer kompleks og tvetydig. Johanna er både skremt og bekymret for konsekvensene av relasjonen til Johanne, samtidig som hun utstråler stolthet og en subtil passiv aggressivitet. Denne dobbeltheten gjør Johanna langt mer gåtefull og vanskeligere å lese, og Salome balanserer disse motstridende følelsene med en subtil og effektiv tilnærming som gir rollefiguren en fascinerende dybde.
Deres relasjon utgjør kjernen i filmens tematiske kompleksitet – et møte mellom en utforskende ung sjel og en mer virkelighetsorientert voksen. Johanne navigerer sine komplekse følelser uten å låse seg til en bestemt identitet, mens Johanna følger samfunnets normer og konvensjoner, noe som skaper en fascinerende spenning i forholdet deres.
Men hva er det med navnene – Johanne og Johanna? Er det et bevisst litterært grep, et forsøk på å plassere forholdet deres i en romantisk tradisjon, der navnene speiler hverandre? Eller er det en mer kynisk kommentar på hvordan vi setter merkelapper på rollefigurer og forhold, og skaper tydelige kategorier for å forstå dem? Kanskje er det heller en form for utopisk humor som plasserer disse rollefigurene sammen, mens de likevel forblir subtilt forskjellige. Etter min mening finnes alle disse perspektivene i filmen, og de overlapper ofte. Haugeruds styrke ligger i hans evne til å sende publikum inn i en tolkningsspiral som øker spenningen i narrativet og gjør utviklingen enda mer uforutsigbar.
I begynnelsen av Drømmer setter Johannes tanker tonen for filmens dype psykologiske temaer: hun sammenligner tanker med skyer. Dette åpner for en interessant tankeprosess, der hun ser tankene som noe flyktig og foranderlig, på samme måte som skyer som stadig skifter form på himmelen. Dette visuelle språket gir en myk start til filmens tematiske utforskning av indre liv.
Etter hvert dykker hun dypere og nevner at noen tanker er som cirrusskyer – de lette, fjæraktige skyene som svever høyt i atmosfæren. Denne sammenligningen er både poetisk og kompleks, for som Johanne selv nevner, er cirrusskyer fascinerende fordi de både kan bidra til oppvarming og nedkjøling av jorden. På samme som tanker kan både varme oss opp, gi oss energi og inspirasjon, eller kjøle oss ned, gjøre oss usikre og distanserte.
Dette bildet av cirrusskyer får en dypere symbolsk betydning i filmen, som en metafor for menneskelig kognisjon. Skyer som metafor er et velkjent fenomen i filosofien for å belyse hvordan ideer og tanker stadig forandrer seg over tid og rom, noe som harmonerer godt med Haugeruds skildringer i Drømmer. Som hos Arthur Schopenhauer viser Haugerud hvordan drømmer og tanker påvirkes av tidens gang og erfaringer, og hvordan de hele tiden omformes og forandres, både i rollefigurenes sinn og i deres opplevelse av virkeligheten. Dette skaper en dynamisk bevegelse mellom drøm og virkelighet, som illustrerer hvordan tanker kan være like forbigående som skyer på himmelen.
Når vi snakker om tid, er det viktig å understreke Haugeruds evne til å skildre Oslo med poetisk skjønnhet, der byens landskap brukes til å reflektere tidens gang og støtte narrativets kronologi. Han viser en klar kjærlighet for byen ved å la den spille en aktiv rolle i rollefigurenes utvikling, hvor byen både kan være en kilde til trøst og et symbol på isolasjon eller personlig søken. Gjennom disse poetiske skildringene skaper regissør fram en emosjonell tilknytning til Oslo som forankrer rollefigurenes opplevelser i en spesifikk kulturell kontekst, noe som gjør historiene hans både universelle og samtidig sterkt forbundet med det norske bylandskapet.
I stedet for å bruke ytre spenning og action som narrativ drivkraft, skaper Haugerud en subtil, men intens form for drama gjennom språket. Hans stil kan minne om teater, men den er fullt integrert som en filmatisk kvalitet – en tradisjon som har blitt utviklet og raffinert over tid i moderne film. Filmentusiaster vil kjenne igjen lignende tilnærminger fra regissører som François Ozon i Dans la maison (2012), hvor psykologisk spenning skapes gjennom dialogens struktur og innhold. Dette gjør Haugeruds filmer til en utfordring for de som er vant til mer handlingsdrevne spenningsfilmer, men samtidig en belønning for dem som setter pris på dybde hos rollefigurene og subtile, emosjonelle skift.
Haugerud viser nok en gang sin evne til å skape komplekse og nyanserte rollefigurer, som kjemper med sine egne versjoner av sannheten. I sentrum står Johanne, som observerer både sin egen kropp og sjel under en mental lupe. Hennes drømmer kolliderer kontinuerlig med samfunnets, familiens og hennes egne usikre følelser. For å bevare sine drømmer, og beskytte dem fra den ustanselige forandringen som følger med tidens gang, begynner Johanne å skrive dem ned. Til tross for dette, blir hennes drømmer gjort tilgjengelige for familien og til slutt utgitt, noe som endrer drømmenes form og dimensjon. Det som startet som noe personlig og privat, blir nå et allment anliggende, og forvandler seg gjennom interaksjonen med omverdenen.
Anne Marit Jacobsen briljerer som Johannes mormor, en rollefigur med en tradisjonell, delvis religiøs og spirituell verdensoppfatning. Det er hun som først leser Johannes dagbok, men som forfatter klarer hun ikke å holde løftet om å holde skriftene private og gir dem videre til Johannes mor. Johannes mor, spilt av Ane Dahl Torp, representerer en mer vitenskapelig og rasjonell tankegang. I begynnelsen blir hun besatt av datterens beskrivelser og mistenker overgrep, men gjennomgår en indre prosess der hun til slutt aksepterer den som fiksjon. I filmens fortellinger utfordrer drømmer og virkelighet stadig hverandre, og hver rollefigur opplever hendelsene gjennom sitt eget unike personlighetsfilter.
Haugerud har tidligere utforsket grensene mellom personlig nærhet og overgrep, særlig i filmen Det er meg du vil ha (2014). I Drømmer utdyper han denne tematikken gjennom den intrikate dynamikken mellom mor, datter og mormor, der grenser mellom intimitet og kontroll kontinuerlig settes på prøve.
Til tross for sin kjente status klarer Torp å trenge dypt inn i rollen, slik at hennes velkjente skikkelse aldri står i veien for den troverdige figuren hun skaper. Hun demonstrerer en bemerkelsesverdig evne til å transformere seg selv, og det er denne forvandlingsevnen som gjør hennes tolkning så kraftfull. Hun går inn i morens emosjonelle og psykologiske dybder med en imponerende følsomhet og subtilitet, og skaper en rollefigur som balanserer på grensen mellom rasjonell logikk og indre usikkerhet. Torp evner å gi liv til den komplekse dynamikken mellom mor og datter, og hennes tilstedeværelse på skjermen fanger både styrken og sårbarheten til en kvinne som navigerer utfordrende og følelsesladede situasjoner. Hennes prestasjon er en viktig del av filmens emosjonelle dybde og bidrar til å gjøre rollefiguren både relaterbar og rørende.
Samtidig er mormoren, med sin sterke vektlegging på fysisk nærhet, en kontroversiell figur som til tider kan virke overstimulerende i sin oppmuntring til kroppslig kontakt. Den avluttende scenen, hvor hun på trappa prøver å berøre menn, tilfører en ærlig, men også litt patetisk tone til filmen, som skiller seg fra filmens ellers stramme regi. Dette fremhever filmens eksklusive fokus på overmiddelklassens begjær, noe som gir filmen et visst samfunnskritisk perspektiv.
Drømmer er en lavmælt, men kraftfull film, der Haugerud på mesterlig vis blander det hverdagslige med det surrealistiske og det poetiske. Gjennom subtil og presis regi tvinger han oss til å reflektere over drømmenes flyktige natur og hvordan de speiler våre dypeste lengsler og frykter. Haugerud formidler store eksistensielle spørsmål med en stillferdig ro, og han skaper en filmopplevelse som utfordrer oss til å se på de skjøre grensene mellom drøm og virkelighet på en ny måte, der det intime og det universelle, det personlige og det kollektive blir tett sammenvevd.
