Eller, joda, det kan man vel? Regissør Ti West har både køddet, lekt, dyrket og beundret både Hollywood, skrekkgenren, og utallige andre elementer i sin X-trilogi. Nå er siste kapittel her – en beretning om personlig styrke og hevn, galne religiøse ledere, misbrukende menn, og en blodig kultur- og samfunnshistorikk.
Når det gjelder historiens ubestridte heltinne, Maxine Minx, er drømmen om å oppnå Hollywood-gjennombruddet dødelig og blodig alvor. Etter å ha overlevd “The Texas Porn Star Massacre” noen år tidligere i X, hopper vi frem til år 1985. Nå har hun så smått begynt å komme seg bort i fra den skitne amatørporno-tilværelsen, og en audition gir henne en skikkelig skuespillerrolle i en oppfølger til en populær b-film hit.
I Los Angeles herjer samtidig en av 80-tallets mest kjente seriemordere i The Nightstalker. Mens denne skremmer vettet av byen, går Maxines kolleger og venner på tå hev. Selv vet hun derimot å beskytte seg, og bærer derfor både på en pistol og en selvtillit enkelte uheldige mennesker på hennes vei skal få oppleve, hardt! Foruten The Nightstalker er det nemlig også én annen mystisk skikkelse hun etter hvert må passe seg for, en person som dreper og brennmerker ofrene sine med et stjernesymbol. Hvem er denne personen?!
Mia Goth i rollen som Maxine er en veldig interessant rollefigur, både i disse tre filmene, men også filmhistorisk. Ikke bare er hun blitt hardhudet igjennom oppvekst, miljø, jobbing og i omgang med feil folk – hun er i 1985 absolutt ikke ei dame man kødder med! Står noen i veien for denne damens drømmer, får man nemlig fort kjenne det på kroppen, bokstavelig talt. Maxine blir åpenbart et feministisk symbol og en sterk rollefigur som tar igjen og gir rettferdighet til tusenvis av spesielt kvinner, som opp igjennom historien har blitt tygget, fordøyd, og så spyttet ut av den mannsdominerte og ofte røffe kulturen i Hollywood-bransjen.
Her er det spesielt lett å like Goths avbalanserte skuespill hvor hun verken overspiller eller underspiller, men utviser en stoisk og personlig innbitt ro når det trengs og kreves av henne, en evne som alle og enhver sikkert kan misunne henne.
Regissør Ti West har med X-trilogien både underholdt, skremt og fascinert oss. I X (2022) skremte han livskiten av sitt publikum i det som var en mer rendyrket slasherskrekk. I Pearl (2022) fortsatte han en blodig og rå stil, men med et hovedfokus på karakteren Pearl. Tredjefilmen bærer mer et preg av å være en psykologisk thriller, mer enn ren skrekk, selv om det absolutt kommer noen jump scares her også. Filmen oser forøvrig av den solide tidskoloritten som West alltid har vært suveren på, ja allerede fra den deilig troverdige 80-tallsestetikken i hans gjennombruddsfilm The House of the Devil (2009).
I MaXXXine kjøres 80-tallspastisjen igjen svært solid, hvor vi regelrett føler vi er i 1985, være seg biler, klær, musikk eller kulturelle hendelser. Her er det innstikk, brodder og koblinger til alt ifra politikk, kjente enkelthendelser og personer, ja intertekstuelle referanser i fleng. Vi blir til og med tatt med tilbake til Psycho-motellet og huset, du vet… selve det huset, fra Hitchcocks Psycho (1960)!
MaXXXine er med andre ord en skikkelig referansegodbit for skrekk- og filminteresserte, noe som bare ytterligere gir denne filmen et kvalitetstrekk. Skal man så “trekke” filmen for noe, må det nesten være at den kanskje mest er interessant og fascinerende, mer enn direkte skummel og spennende. Der førstefilmen i X nærmest dro fletta av oss, både spenningsmessig og i overraskelser, der blir MaXXXine mer et påfallende tidsbilde av en tid og et sted, vel så mye som et portrett av Maxine selv. Undertegnede synes like fullt at denne filmen og West sin filmserie er et hav mer interessant enn majoriteten innen genren, og det er sånn sett vanskelig å skulle sette en karakter på filmen. Som avslutningsfilm blir den dog hakket mer “flat” enn den voldsomme oppturen med X og Pearl, men bevares hvor takknemlig det er å få en slik sterk trilogi fra West, samt en heltinne som Maxine!
Takk skal West også ha for å dyrke popkulturen slik han har gjort med filmene, blant annet ved å sy sammen virkelighet og fiksjon, samt at hans særegne registil gjør opplevelsene ekstra underholdende. Her er det litt Tarantino (Once Upon a Time… in Hollywood), litt David Lynchsk (Mulholland Drive), samt altså en 80-talls estetikk to die for!
Filmen starter med et sitat fra den gode gamle Hollywoodlegenden, stjernen/divaen/monsteret Bette Davis, noe som selvsagt både er bevisst og svært passende. For også Davis ble først stjerne, men så “bitch” i Hollywood, noe som er veldig beskrivende for hvordan kvinner har blitt behandlet og (mis)brukt innen bransjen til alle tider. Men i likhet med Davis vet også Maxine ikke bare å bite fra seg – hun kan også å slå fra seg. Kanskje skulle vi hatt flere Maxiner i virkeligheten. Kanskje ikke. Ms. Minx er i hvert fall blitt en stjerne på himmelen, også i vår egen filmhistorie, og vil stå igjen som en feministisk hardtslående filmhelt som slår fra seg på vegne av de som har fått drømmer knust, enten av filmbransjen selv, egosentriske mennesker, eller til og med av seriemordere. Maxines reise er en reise utallige har gjort før henne, men som få har stått i, helt ut.
