Det er vanskelig å bli så altfor grinete på regissør Rupert Sanders og Bill Skarsgårds The Crow. Denne nyversjonen har nemlig blitt godt oppdatert, ser meget bra ut, og spiller på universell tematikk og følelser, selv om historien om Eric Draven og Shelly i stor grad fremdeles er for de spesielt interesserte.
Hollywoods endeløse omgang med nyinnspillinger har i høst kommet til en aldri så liten legendarisk en, nemlig The Crow. James O’Barrs dystopiske tegneserie fra 1989 har gått igjennom flere forandringer, både innen historien og rollefigurer siden den gang, men rammeverket er også i årets utgave mye av det samme.
Eric Dravens harde barndom og white trash-oppvekst forfølger ham også inn i voksenlivet, hvor han ender opp i fengsel og rehabilitering. Under oppholdet møter han på unge Shelly, en ung dame hvis fortid består av en mørk hemmelighet. Deres forhold blomstrer raskt opp og befester seg i dem begge, men når de en dag rømmer fra fengselet, innhenter Shellys fortid dem begge. Det ender i tragedie, og de blir begge drept, men Eric får mulighet til hevn ved å selge sin sjel på veien.
Den mest kjente gjenfortellingen av historien om Eric er Alex Proyas filmatisering fra 1994. Hovedrolleinnehaver og nye Hollywood-yndling Brandon Lee ble skutt og drept på settet av et prop-våpen som ved et uhell enda hadde prosjektil i seg. Filmens legendariske omsvøp og ettermæle var dermed et faktum.
Når det nå er den svenske stjernen Bill Skarsgård som har overtatt rollen som Eric, er det selvsagt, og heldigvis, til en nokså oppdatert og ganske så ny historie. Selve essensen i hevntematikken, det overnaturlige og kjærlighetstemaet, er bevart, mens innledningen med Eric og Shelly i fengselet, samt enkelte andre ting, er nytt.
Nå hører nok undertegnede til dem som aldri klarte å trykke 94-filmen helt til sitt bryst, til det er den for mørk, dyster og rett og slett småkjedelig. I Sanders nye versjon klarer man å bli hakket mer engasjert, faktisk, mye grunnet Skarsgårds og motspiller FKA twigs gode samspill og sjarm. Samtidig blir det noe litt paradoksalt over dette, for Skarsgårds Eric og twigs Shelly er jo åpenlyst alt for pene til å bli troverdige som slitne junkier. Det liksom lyser sminket og tilgjort junkie over Skarsgård, hvor hans topptrente muskuløse kropp, påmalte tatoveringer, hans perfekte tenner og hud, minner lite om et steinhardt levd liv.
Da kommer Skarsgård riktig nok langt bedre ut med sitt skuespill og altså tidvise sjarm. Regissør Sanders har heldigvis også insistert på en meget røff, blodig og brutal stil som tilfører dette mørke og mildt sagt helvetet av et miljø den rette stemningen. Her kuttes det av kroppsdeler i ett sett og blodet spruter veggimellom, blant annet i en saftig koreografert og orkestrert operascene mot slutten. Innslagene av body horror underveis vil dessuten også tiltrekke seg ytterligere fans. Den utstrakte bruken av CGI og etterpålagt arbeid ser dessuten veldig pent gjort ut. Så… Bill Skarsgård, en av pappa Stellans uante mange skuespillersønner (man har jo mistet tellingen for lengst, si!) har med denne røffe rollen som Eric Draven definitivt blitt en voksen gutt!
Historien om Eric kan på en slags mørk humoristisk måte minne om både den om Batmans og hans erkenemesis Jokerens. Eric Draven har også en tøff og traumatisk oppvekst, opplever den store kjærligheten en stakket stund, og sverger hevn over de som brutalt tok den fra ham. På sin vei mot hevn sminker han seg opp som Jokeren, og går bananas i oppgjøret!
The Crow anno 2024 har klart å bevare originalhistoriens dysterhet og tematikk på en veldig god måte, samtidig som man innen rulleteksten blir slått av hvor utrolig dark shit av en dystopisk Romeo & Julie-historie dette her er. Liker man å omgås et slikt grunge-aktig, skittent, mørkt og depressivt univers, må The Crow være som det rene, sorte Paradis!
For oss andre holder det nok med én slik film for en stund, selv om historien om Eric og Shelly også altså har noe hjerteskjærende, romantisk og oppofrende røft og tøft over seg, som lovestory. Slik tematikk og historier dør som kjent aldri, og pakkes her inn i rammer som dessuten oser av tegneserielandskapet som James O’Barr og utallige andre også har veltet seg i, opp igjennom historien. Man går ikke akkurat happy og livslysten ut av kinosalen etter dette, og historien har sine begrensninger, men man har blitt med på litt av en heidundrende og bekmørk tur underveis, dét skal filmen ha.
