Anastasia Trofimovas dokumentar Russians at War har skapt stor kontrovers etter visninger på både Venezia og Toronto International Film Festival (TIFF). Filmen, som følger russiske soldater på frontlinjene i Ukraina, er blitt anklaget for å hvitvaske Russlands overgrep under den pågående krigen. Til tross for omfattende protester, har festivalene valgt å beholde filmen i sitt program, noe som har vekket sterke reaksjoner både politisk og kulturelt.
Filmen fremhever flere scener der russiske soldater uttrykker forvirring over hvorfor de er sendt for å kjempe i Ukraina. En soldat sier at han ikke engang vet hvorfor han ble sendt, mens en annen bemerker: «Jeg gikk til krigen slik at mine barn ikke må gjøre det i fremtiden.» Slike uttalelser fremstiller soldatene som ofre for en krig de ikke forstår, og forsøker å vekke empati for deres situasjon, uten å anerkjenne det faktum at disse soldatene er en del av en invasjonshær.
Filmen forsøker også å romantisere det historiske forholdet mellom Russland og Ukraina. En annen soldat sier: «Russland og Ukraina var uatskillelige. Jeg savner det broderlige båndet [med Ukraina],» en kommentar som undergraver de faktiske politiske og militære overgrepene Russland har utført mot Ukraina, inkludert annekteringen av Krim og krigshandlingene i Donbas. Slike utsagn fremstiller konflikten som et sentimentalt tap av en broderlig nasjon i stedet for å adressere de konkrete krigsforbrytelsene og ødeleggelsene Russland har stått bak.
Filmen viser lite av de ødeleggende konsekvensene av krigen, verken for soldatene eller for sivilbefolkningen i Ukraina. Flere kritikere har påpekt at filmen bevisst unngår å vise den omfattende ødeleggelsen forårsaket av russiske styrker. Den ukrainske filmprodusenten Daria Bassel, som også hadde en dokumentarfilm Songs of Slow Burning Earth på Venezia-festivalen, har vært en av de skarpeste kritikerne. Hun beskriver filmen som et forsøk på å hvitvaske Russlands handlinger ved å fremstille soldatene som ofre for en krig de angivelig ikke forstår. Bassel kommenterer: «Denne filmen gir et forvrengt bilde av virkeligheten og fremmer falske narrativer. Den presenterer medlemmer av aggressorens hær som ofre, samtidig som den fullstendig ignorerer den større konteksten.»
I tillegg har Bassel, sammen med andre ukrainske kulturpersonligheter, kritisert filmen for å utelate viktige historiske hendelser som Russlands annektering av Krim og krigene i Transnistria, Georgia etc.– en bevisst utelatelse som kritikerne mener er et forsøk på å renvaske Russlands langvarige aggressive politikk i regionen.
Oleg Nikolenko, Ukrainas generalkonsul i Toronto, har også uttrykt sin avsky over filmen. Han påpeker at det er «umulig for Trofimova å ha filmet på frontlinjene uten Kremls godkjenning.» Han argumenterer for at filmen ikke kunne ha blitt laget uten aktiv støtte fra de russiske myndighetene, noe som kaster tvil over regissørens påstand om at filmen ble laget uavhengig av den russiske regjeringen. «Ingen kan bevege seg en meter på fronten uten Kremls velsignelse,» uttalte han i en fordømmende kommentar til filmen.
Trofimova, som tidligere har arbeidet for den russiske propaganda-kanalen Russia Today, har vært under mistanke for å være en del av Russlands propagandaapparat i flere år. Veneziabiennalen, der filmen også ble vist, valgte ikke å oppgi Russland som opprinnelsesland for filmen, og filmen blir formelt sett presentert som en kanadisk-fransk produksjon. Flere kritikere ser dette som en bevisst strategi for å redusere oppmerksomheten rundt filmens tilknytning til Russland, og dermed også filmens potensielle rolle som propagandaverktøy.
Selv filmens distributører oppgir Gmail-adresser i stedet for profesjonelle domener, noe som ytterligere svekker troverdigheten til produksjonen. Denne mangelen på transparens og profesjonalitet har reist spørsmål om hvorvidt filmen virkelig er uavhengig eller om den er et subtilt verktøy for å spre et positivt bilde av russiske soldater midt i en brutal invasjon.
Den 10. september ble det arrangert en protest i Toronto der flere deltakere krevde at TIFF skulle fjerne filmen fra programmet. Olya Glotka, en ukrainsk-kanadisk filmskaper som hjalp til med å organisere protesten, oppfordret de kanadiske myndighetene til å undersøke filmens finansiering. Hun stilte spørsmål ved om støtten til filmen var rettferdiggjort, og la til: «Dette er ikke riktig tidspunkt for å gi en plattform til folk som daglig begår krigsforbrytelser, dreper sivile og bortfører barn.»
Til tross for protestene nektet festivalens ledelse å etterkomme kravet, og forsvarte visningen med henvisning til kunstnerisk ytringsfrihet. Festivalens arrangører uttalte at de «forstår bekymringene og lidelsene til de berørte,» men at de også «støtter kunstneres rett til å uttrykke sine politiske posisjoner fritt.» Filmen vil dermed bli vist på festivalen, noe som fortsetter å splitte både publikum og kritikere.
Kilder: labiennale.org; tiff.net; screendaily.com; eutoday.net; euromaidanpress.com og povmagazine.com