Underholdningskonge og Hollywood-yndlingen Tim Burtons storhetstid hørte nok mest 80- og 90-tallet til, men med gjenopplivningen av Beetlejuice tar han frem både gamle helter, særegne trekk og tilbyr en tidvis frisk og freidig lek med stil, form og humor.
Filmen Beetlejuice fra 1988 er en av Burtons både mest personlige og mest særegne. Hans ofte gotiske, kreative og eksentriske mørke univers kom liksom til sin rett i historien om den ville og gale demonen Beetlejuice.
Når Burton nå, 36 år etter originalen, igjen vender tilbake til landsbyen Winter River, er det fordi Lydia Deetz (Winona Ryder) opplever et dødsfall i nær familie. Hjem til gamle trakter vender derfor også hennes datter Astrid (Jenny Ortega) og hennes stemor Delia (Catherine O’Hara). At de etter hvert igjen også klarer å påkalle den sprø Beetlejuice, kommer nok ikke som noe overraskelse på noen.
Samtidig sliter mor Lydia med sitt forhold til unge Astrid, som verken tror på morens opplevelser med spøkelser, ei heller at det i det hele tatt finnes noe underverden. Når hun en dag møter på den sjarmerende nabogutten Jeremy, skal ting imidlertid forandre seg noe voldsomt!
Allerede fra fortekstene og introen av, blir det klart at Burton kjører en klar og tydelig mimrestil over hele fjøla. Har man et langt og godt forhold til Burton, er det lett å bli revet med og dra på smilebåndet allerede fra start av. For spesielt når hans faste komponist Danny Elfman river i med kjente toner og sitt karakteristiske lydbilde, klarer man ikke å la være å humre med – dette blir åpenbart en mimrefest!
Det er selvsagt videre derfor også både morsomt og kjekt at de gamle skuespillerne er med, som Keaton, O’Hara, Ryder, samt “nykomlingene” i dette universet Willem Dafoe, Justin Theroux, Monica Bellucci og Ortega. Disse er nærmest like eksentriske som noe annet, i en film man føler er som en slags live action-variant av elementer man har sett i blant annet Burtons fantastiske animasjoner The Nightmare Before Christmas (1993) og Corpse Bride (2005).
Nå skal det dog innrømmes at undertegnede ikke hører til denne filmen og rollefigurenes største fans. Keatons Beetlejuice blir eksempelvis så karikert overdrevet og tullete, at han tendere barneklovn-nivå, riktignok for dem som måtte like slikt. Men da humrer jeg nok mer av Delia og Lydias mørke og livsdystre observasjoner rundt livet generelt. Der ligger det liksom mer humor mellom linjene og som man lettere kanskje kan relatere seg til selv også.
Det er vel heller ikke til å stikke under en stol at mye av humoren ikke bare er ment som nostalgi og pek til originalfilmen – den føles også ganske gubbeaktig her og der. Dette kan gå rett hjem for de som har noen år på baken, men jeg har vanskelig med å se for meg at en film som Beetlejuice anno 2024 kommer til å slå så forferdelig godt an hos dagens unge. Til det hviler denne oppfølgeren altså litt for mye på mimrenostalgi og gubbevidd. Dette er også en type film som vel strengt tatt heller ikke hadde gått like lett igjennom systemet, hadde det ikke vært for navnet til Burton, og hans storhet innen bransjen. For det tviler jeg på.
På den annen side er den spekket med gode ting også. Her er det et godt driv og tempo, filmen igjennom, og det brukes enkelte saftige og blodige scener, hvor den mørke humoren treffer godt. Burton bruker også mye praktiske effekter, noe som både sjarmerer og gleder et voksent hjerte. Filmen er som en nostalgisk gjenforening hvor gamlekara, og damene, får leke seg igjen, noe det tross alt er vanskelig å bli så altfor grinete på. Underveis er det som om Burtons eksentriske stil og univers på en og samme gang trekker den både hit og dit. Det får derfor være opp til øynene som ser å bedømme hvor man selv plasserer seg.
