I oppfølgeren til sin Oscar-vinnende Joker (2019), fortsetter regissør Todd Phillips å gå sine sære egne veier. I frekkeste forstand kan det for oss publikum igjen oppleves som å bli spyttet i trynet, men filmen oser dog like fullt kraftig av kvalitet!
Tittelen Folie à Deux, forstått som “Galskap for to”, kan med rette sies å være passende til filmen som denne gang også drar inn rollefiguren Lee Quinzel, bedre kjent under sitt alias Harley Quinn. Etter handlingen i førstefilmen sitter nå Arthur Fleck fengslet i påvente av rettssaken hvor han er tiltalt for drap på fem mennesker. På Arkham Asylum sitter også Lee, hvor de to møtes og raskt utvikler en forkjærlighet for både sang, dans og musikk, samt hverandre. Når Lee slipper ut i det fri like før rettssaken starter, setter Fleck sin lit til hennes støtte og oppbakking utenfra. Men, hvem er egentlig denne Lee Quinzel, og kan disse to galne menneskene egentlig stole på hverandre?
Todd Phillips har igjen skrevet, regissert og produsert filmen, hvor mange av den forrige filmens teammedlemmer også gjentar sine roller, inkludert Hildur Gudnadottir som med sin musikk binder sammen film en og to på en finfin måte. Den dystre musikken kler jo åpenbart handling og rollefigurer, samtidig som filmen også for øvrig trekker inn elementer og personer fra Joker (2019) slik at filmene henger godt sammen.
Phillips sin skildring av Arthur Fleck føles igjen i stor grad som noe annet enn Jokeren slik vi kjenner ham fra før av. Koblingene og elementene til tegneserie-rollefiguren, er så tonet ned at om man tar bort det lille som er her, ville hele dette dramaet blitt et hvilket som helst portrett av en mentalt lidende mann, hans oppvekst, handlinger og indre sjelsliv. Og det er igjen åpenbart at Phillips hele tiden akter å ikke servere eller tilby det de fleste av oss egentlig vil ha, noe som gir filmen et kraftig preg av overlegenhet, selvhøytidelighet og en egentlig nokså fiendtlig innstilt anti-sjarm det blir vanskelig å riste av seg, samme hvor mye man forsøker, både under og etter filmen.
Sånn sett speiler også regissør Phillips Jokeren – han gjør narr og leker med de av oss som egentlig ønsker en langt mer voldelig, utagerende, underholdende og kommersiell versjon av rollefiguren, inkludert også av Harley Quinn. I stedet får vi altså servert to smårare skikkelser som antyder ting i scene etter scene, men som sjeldent byr på den helt store oppvisningen.
Denne gang har Phillips også klart å presse stakkars Joaquin Phoenix til å ty til sang (!), noe som gjør at Folie à Deux også kan regnes som en musikal. Igjennom sang og musikk skildres nemlig mange av Arthurs tanker, sinnstilstander og drømmer underveis, mange av dem selvsagt med Lee involvert. Og da blir det jo naturlig å spørre seg om hvorvidt dette musikal-grepet kom før eller etter at man hadde castet Gaga i rollen som Lee? Det blir nemlig umulig å slå fra seg følelsen av at filmen slik er bygget opp rundt henne, mer enn rundt Arthur og Phoenixs tilknytning til sang og musikk. Dermed føles også dette grepet halvveis mislykket og rart, og bidrar heller ikke til å gjøre filmen noe mindre sær.
Når dette er sagt… Phoenix gjør igjen et veldig godt portrett, hvor mange av de samme kvalitetene som ga ham Oscaren for Joker absolutt repeteres. Men her ligger også noe av “problemet”, nemlig at han denne gang ikke overrasker på noe vis, men heller nærmest bare repeterer sin rollefigur. Gaga i rollen som Lee får heller ikke så mye å imponere oss for og rundt. Hennes rollefigur spilles absolutt fint og troverdig, men i likhet med det aller meste her, tones både galskapen, karakteristikken og personligheten Harley Quinn kraftig ned. Tar man bort litt sminke og klær her og der, ville det nesten blitt umulig å forstå hvilken rollefigur hun egentlig portretterer. Dette sier litt om Phillips sin anti-kommersielle og nedtonede stil.
Folie à Deux er like fullt utrolig dyktig laget, ja nærmest i alle ledd. Skuespillet er fortreffelig, inkludert fra kjente navn i biroller, som Catherine Keener, Brendan Gleeson, Steve Coogan, med flere. Og så litt funfacts… Det er også morsomt at handlingen dels speiler en ekte galning fra virkeligheten. Rettssaken til Arthur Fleck omtales nemlig som den første tv-overførte rettssaken i USA. Dette var også tilfellet med rettssaken mot seriemorder Ted Bundy i 1979. Etter hvert sparker også Fleck sin forsvarer, og velger heller å representere seg selv, akkurat slik som den “oppmerksomhetssyke klovnen” Bundy gjorde.
Det er videre dermed fristende å påstå at både Phillips og Arthur Fleck gjør narr av oss publikum. Den største spøken ved de to Joker-filmene er nemlig måten de gjør narr av våre forventninger på. Det er som om filmene kritiserer våre “billige” krav, forventninger, og kommersialisering av film(kunsten) på, og heller gir oss noe langt tyngre, mer intellektuelt vanskelig håndterlig, og på veien mister både humor, sjarm og en god del av underholdningsverdien. Det blir altså noe overlegent og smått provoserende over dette, og som undertegnede lettest kan sammenligne med Christopher Nolans filmer. Også Nolan har denne anti-stilen, hvor interessant nok også hans Batman-trilogi i sin tid føltes noe neddempet som tegneserieadapsjon.
Fra Zack Snyders superkommersielle og fargesprakende Arkham- og Batman-filmer, via Nolans både/og-filmer, til nå Todd Phillips anti-DC-aktige filmer – strekket og spennet mellom disse tre regissørene viser godt hvor forskjellig man kan tilnærme seg Joker-rollefiguren. Phillips sin insisterende grå, tunge og anti-gøye Joker: Folie à Deux er riktignok utrolig godt laget, men samtidig også kronisk anti-underholdende, og dermed forferdelig vanskelig å elske.
