Og festen fortsetter av Robert Guédiguian skildrer politisk desillusjon og personlig oppvåkning i Marseille. Rosa (Ariane Ascaride), en 60 år gammel sykepleier, aktiv mor til to voksne sønner og engasjert politisk aktivist befinner seg ved et veiskille både i sitt personlige liv og i sin politiske kamp. Hennes liv får nye farger etter møtet med Henri (Jean-Pierre Darroussin), som tilfører et nytt perspektiv til det allerede innholdsrike livet hennes og hjelper henne med å innse at det aldri er for sent å oppfylle egne politiske og personlige drømmer.
Guédiguian’s vedvarende bånd til Marseille er en sentral del av hans kunstneriske identitet. Gjennom hele sin karriere har han brukt denne byen som et mikrokosmos for å utforske større samfunnsmessige og politiske spørsmål. Denne filmen fortsetter hans tradisjon med å kombinere intime, personlige dramaer med bredere politiske kommentarer, noe som har etablert ham som en sentral skikkelse i moderne fransk sosialrealisme.
Filmen åpner med en realistisk hendelse: den 5. november 2018 omkom åtte mennesker da to bygninger kollapset i Rue d’Aubagne, i hjertet av Marseille. Denne tragiske hendelsen avdekket ikke bare byens forfalne boligforhold, men også den systemiske urettferdigheten som rammer de mest sårbare samfunnsgruppene. Under Jean-Claude Gaudin, som var ordfører og representerte liberal-konservativ styring, ble det fremmet samarbeid med private aktører for vedlikehold og fornyelse av byens infrastruktur. Disse aktørene forpliktet seg imidlertid ikke alltid til sine avtaler, noe som resulterte i kollapsen i bydelen Noailles, der flest minoriteter og arbeiderklasse er bosatt. Byens avhengighet av private aktører, kombinert med en manglende evne til å håndheve nødvendige vedlikeholdsstandarder, ble en av hovedårsakene til tragedien. Man kan tegne paralleller til det tidligere politiske dramaet Bâtiment 5 – De uønskede, der Ladj Ly’s eksplisitte fremstilling av marginalisering og urettferdighet står sentralt. Samtidig utforsker Og festen fortsetter de samme temaene gjennom en mer subtil og emosjonell linse.
I et slikt politisk klima i Marseille prøver Rosa å forhandle mellom ulike politiske grupperinger i et forsøk på å redde venstresiden fra en endelig kollaps. Filmens sentrale historie veves sammen av Robert Guédiguian, som inkluderer flere parallelle skjebner: Rosas sønn, Sarkis (Robinson Stevenin), driver en bar han har arvet fra farens side, noe som knytter ham til familiens armenske røtter, historie og kultur. Sarkis’ bror, Minas (Grégoire Leprince-Ringuet), som jobber som lege, blir dypt berørt når han hører nyheter om at armenere blir forfulgt av aserbajdsjanere, noe som skaper emosjonell og politisk uro i ham. Grégoire Leprince-Ringuet skaper et troverdig bilde av en sjarmerende og humoristisk rollefigur. Min generasjon vil huske ham som den mystiske Otto fra La belle personne (2008). Vi møter også Rosas bror, Tonio, spilt av Gérard Meylan, som er taxisjåfør og overbevist kommunist. Hans rollefigur representerer en mer radikal politisk posisjon, og hans handlinger og reaksjoner speiler den historiske og politiske uroen som filmen utforsker. Alice (Lola Naymark), Sarkis’ forlovede, sliter med å realisere sin skuespillerdrøm fordi hun ikke kan samarbeide med personer hun er politisk uenig med. Hennes kamp belyser konflikten mellom personlige ambisjoner og politisk integritet. Imidlertid er hennes daglige bidrag til lokalmiljøet betydelig.
Vi blir også sporadisk kjent med faren til Rosa og Tonio (Xavier Mathieu), som dukker opp i minnene og drømmene til Rosa. Disse sekvensene fungerer som en viktig tonegiver for barna og deres politiske ståsted, og viser hvordan familiens arv og farens politiske fortid fortsatt påvirker barnas daglige valg og kamper. Guédiguian bruker disse parallelle historiene til å bygge en kompleks og nyansert fortelling om identitet, arv og de politiske utfordringene som preger både individene og samfunnet de lever i.
Filmer med så mange parallelle historier og sammensatte politiske diskurser har ofte en tendens til å bli fragmenterte eller selvmotsigende. Kunsten å balansere slike prosjekter er en ambisiøs oppgave som ikke mange regissører kan levere.
I Og festen fortsetter oppstår en slik oppsiktsvekkende uoverensstemmelse mellom Robert Guédiguians politiske overbevisninger og hans kunstneriske praksis. Til tross for sin påståtte tilknytning til armensk kultur, ser filmens skildring av denne identiteten ut til å være farget av en sovjetisk arv, en arv som ironisk nok har ført til en reduksjon av kulturell kompleksitet til noe mer symbolsk og overfladisk. Et slående eksempel på dette er Tonios kommentar ved middagsbordet når han prøver å gi kompliment til søsteren sin: «Jeg ville krysse Kaukasia for lillesøster Rosas valnøtt-linguine.» Denne uttalelsen er et godt eksempel på hvordan filmen benytter seg av vage og sovjetiske generelle begreper som «Kaukasia» i stedet for å omtale landet det gjelder. Ingen armener hadde sagt det, men kanskje at det er verdt å fly helt fra Armenia hit for Rosas valnøtt-linguine. Denne uttalelsen er symptomatisk for hvordan filmen håndterer de armenske røttene — som en grøt av «Kaukasia», et begrep som unngår å nevne de konkrete nasjonene som utgjør denne kulturelt mangfoldige regionen. I stedet for å anerkjenne de rike, gamle og distinkte kulturene, reduserer filmen dem til et vagt og udefinert geografisk område, som om hele regionen kunne forstås som én enhet. Mest latterlige er at man trenger heller ikke å krysse kaukasus hvis man flyr fra Armenia til Frankrike, så lett er å avdekke imperialistiske påfunn.
Problemet er at det imperialistiske Russland selv alltid har brukt samme tilnærming for å unngå å feste de landenes identitet ved å unngå å nevne dem i seriøse sammenhenger, mens det overdrives med bruk av nasjonale identitetsbærende symbolikk i ironiske sammenhenger. Dette latterliggjør temaet til dets legitimitet blir kansellert. Og du må bare se hvor mange armenske flagg som henger på fasader i filmen.
Denne generaliseringen minner uhyggelig mye om den imperialistiske tilnærmingen til urgamle landene i regionen. Guédiguian, som har arvet en kjærlighet til sovjetisk kunst og agitprop, ser ut til å ha ubevisst adoptert denne tilnærmingen i sin film. Armenske referanser, som burde fungere som en hyllest til en rik kulturarv, er i stedet redusert til et nivå av sovjetiske og postsovjetiske komedie-show, der armenere ofte fremstilles som en stolt, men smått latterliggjort nasjon som ønsker å være «vuggen for hele sivilisasjonen» og prøver å tilskrive hele historien til seg selv. Dette er et patos som Russland historisk har brukt for å manipulere selvfølelsen til små nasjoner i nabolaget, slik at nabolandene skulle skape fiendebilder av hverandre, og dermed kansellere deres allianse mot den blodige tyrannen på samfunnsnivå.
I stedet for å løsrive seg fra denne arven, har filmen inkorporert den på en måte som svekker autentisiteten den kunne hatt. Dette gjør Og festen fortsetter til et fascinerende studieobjekt for hvordan postsovjetiske ideologier kan trenge inn hos vestlige intellektuelle gjennom kulturimperialistisk propaganda og prege deres kulturrepresentasjoner, selv i verk laget av dem som burde konfrontere denne fellen.
Det er velkjent at prestisjetunge regissører ofte samarbeider med en fast gruppe skuespillere i sine filmprosjekter. I denne filmen synes det imidlertid å mangle hovedskuespillere med armensk opprinnelse, noe som kunne ha gitt en mer autentisk og troverdig realisering av filmens tematiske linje. Fraværet av slike skuespillere kan svekke filmens evne til å formidle de kulturelle og identitetsmessige aspektene som er sentrale for historien. Men dessverre er han verken den første eller siste som velger å ignorere slik praksis.
Det som virkelig fungerer i filmen, er de inspirerende sitatene som dukker opp gjennom hele handlingen, den poetiske bevissthetsstrømmen hos Rosa, særlig når hun tar en svømmetur i bassenget, og Charles Aznavours melankolske chansons som setter tonen for de godt voksne rollefigurenes livshistorier. Sitatet «Ingen dør så fattig at man ikke etterlater seg noe» var en personlig favoritt. Rosas politiske tale, som med skarphet reflekterer dagens samfunnsdebatt i Norge, er særlig treffende: «Dere snakker bare om fortid. Vi har alle en lite ærerik fortid. 40 år med nederlag! Opprørspartiet avviser sosialistene, men kommer derfra. Kommunistene vil tilbake. De grønne vil og vil ikke endre samfunnet. Borgerkomiteene vil ikke belemre seg med politikk. Man kan ikke vinne når man ønsker å tape.» Jeg håper denne filmen kan vekke en tørst etter mer historisk kunnskap, medborgerlig ansvar og medmenneskelig engasjement. Selv om filmen tar opp alvorlige temaer, er det ellers en klassisk fransk «feel good»-film med vakre utsikter og dialoger som både er skarpe og underholdende.
