Det er ikke hver dag en skandinavisk film gjøres på ny av amerikanerne, men den danske skrekksuksessen fra 2022 med samme navn lot selvsagt ikke vente på å (mis)brukes om igjen. Heldigvis har da også den nye versjonen noe å fare med, selv om det ikke blir i helt samme sjikt og nivå.
Når det allerede nå, nesten nøyaktig på datoen kun to år etter originalen, kommer en amerikansk remake av den danske Speak No Evil, er det ekstra lett å gjøre seg mange tanker om det man overværer. Foruten at Hollywood denne gang var usedvanlig raskt ute med å kjøpe rettighetene til en remake, er det også påfallende hvor nært originalen enda ligger i hjernebarken vår når man ser denne nye versjonen. Det både fascinerer og irriterer.
For altså, regissør James Watkins (The Woman in Black, Eden Lake) har langt på vei gjort en nokså ren remake av originalen til Christian Tafdrup. Sistnevnte er interessant nok mannen bak manuset til også denne nye versjonen, noe som bringer nok et interessant element inn i det hele. Frem til filmens siste del, går det i nokså den samme historien. En amerikansk familie av mor Louise, far Ben og datter Agnes blir under en ferie i Italia kjent med en annen amerikansk familie bestående av Ciara, Paddy og sønn Ant. Sistnevnte har grunnet en tilstand problemer med taleevnen, noe vi skal få lære har sin helt spesifikke årsak. Alle er de amerikanere, men bor i England, og i ettertid av ferien blir Louise, Ben og Agnes invitert hjem til sistnevnte familie sitt landsted, beliggende godt inn i de britiske skoger.
Litt etter litt oppdager de at Ciara og Paddy kanskje ikke er helt som de har utgitt seg for. Er Paddy egentlig lege? Hvorfor er Ciara så mye yngre enn mannen sin? Og altså – hva er det som plager den beskjedne og tause sønnen deres Ant? Dere som har sett originalen vet hvorfor, men til dere andre – mer av plottet skal ikke røpes her.
La oss bare nøye oss med å påpeke at manusforfatter Tafdrup og regissør Watkins har valgt en annen utvikling av historien. Det går dog lenge i samme tematikk også denne gang. Oss menneskers vennlighet, beskjedenhet, ydmykhet og høflighet, satt opp imot det å ha bein i nesa, klare å stå for egne meninger, tørre å kalle en spade for en spade, med mer. Den røffe machopappaen Paddy blir slik som rake motsetning av den langt mer myke og “pinglete” pappa Ben, noe som stadig byr på utfordringer, begge veier. Samtidig reagerer mor Louise på Ciaras stadige innblandinger i måten Agnes oppfører seg på. Barneoppdragelse, etikk og moral står med andre også også på temaplakaten her.
Men mest av alt er Speak No Evil anno 2024 en spenningsthriller, hvor smått ubehagelige brudd med forventninger, moral og troverdig menneskelig oppførsel er kilde til oss publikums ubehag. Her funker filmen forsåvidt greit nok, inkludert en del sort humor som faktisk også føles å treffe. For det er smått stressende å se disse to forskjellige familiene satt opp imot hverandre i flere scener, ja, som en ubehagelig øvelse i personlighetsdifferanse, virkelig.
Men der denne filmen får noe både litt lettvint, kjapt og overfladisk over seg, føltes den danske filmen langt mer klam, nær og vemmelig relaterbar. Muligens skyldtes dette at dansk føltes nærmere enn amerikansk. Enda mer muligens var det grunnet originalens geniale fokus på den velkjente skandinaviske beskjedenheten, snillheten og vår (dårlige) evne til å vise “baller” i situasjoner hvor andre nettopp klarer å gjøre det.
For det var tematikk som dette som virkelig definerte Speak No Evil anno 2022. Oss skandinaveres ofte dumsnille personlighet, overhøflige fremtoning, frykten for å stå opp for våre (egentlige) meninger, og mangelen på brodd i vår væremåte. I Watkins filmversjon bleikner dette litt, mye grunnet den omskrevne slutten. For der Tafdrups original virkelig, ja virkelig, tok tematikk som dette helt ut, frem til siste minutt, der blir årets versjon omgjort til en nokså klassisk action- og spenningsdrevet sluttdel som verken overrasker eller sitter i kroppen i ettertid. Det var derfor originalen, til tross for et par logiske brister, satt i magen og hodet til slutt. Den traff en skandinavisk nerve og problematiserte noe spesifikt, som undertegnede aldri før hadde sett innen nordisk skrekk før.
Det blir blant annet noe (blæh!) voldsomt amerikansk over McAvoys oppbola muskuløse og glatte kropp, versus nederlandske Fedja van Huëts rollefigur Patrick i originalens mer naturlige utseende og ekle fremtoning. McAvoy er god som vemmelig fyr, absolutt, men han føles som en stilisert klisjé, mer enn en mann med mange indre lag av demoner. Noe av det samme med mor Ciara – hun føles ikke creepy flersidig nok til å provosere og skremme.
Selv om den danske originalen ikke var problemfri eller perfekt, hadde den i hvert fall en illsint og provoserende brodd i seg som undertegnede likte veldig godt. I stort sett klassisk amerikansk stil, fjerner man seg en god del fra dette i remaken, og tilbake står en nokså klassisk spenningsthriller med psykologiske over- og undertoner som likevel funker sånn helt greit. Man kan på én måte forstå at, og hvorfor, Tafdrup har tilpasset seg det amerikanske markedet slik. En amerikansk beskjedenhet er kanskje ikke like kjent og beskrivende, som den skandinaviske er, osv, osv. På den annen side blir det jo likevel også litt skuffende. Med de danske originale manusforfatterne, skulle man jo ha likt å sett at nettopp disse kunne brakt noe litt mer spenstig inn i denne historien. I stedet blir det litt som med danske Susanne Bier, regissøren bak flere sterke danske dramaer, og som de siste årene har laget mye glatt i Hollywood (inkludert dagsaktuelle The Perfect Couple på Netflix) – det lille ekstra uteblir, og man blir ikke like provosert.
