2024 har vært et år preget av store omveltninger og utfordringer, men også av en bemerkelsesverdig kreativitet i filmverdenen. For oss i Filmmagasinet har dette året vært en filmatisk fest – et år som har servert oss historier som har rørt, utfordret og inspirert på måter vi sent vil glemme. Spesielt norsk film har imponert med sin originalitet og dybde, men også internasjonalt har vi vært vitne til fantastiske bidrag.
Med denne listen har vi valgt ut ti filmer som, på sitt vis, definerte vårt 2024. Fra surrealistiske mesterverk til dypt menneskelige dramaer, fargesprakende musikaler til intens skrekk og spenning, tilbyr denne listen en bredde som gjenspeiler vår kjærlighet til film. Enten du leter etter inspirasjon til din neste kinoopplevelse eller bare vil se hva som rørte seg i filmens verden i år, håper vi at denne listen gir deg noe å glede deg over.
La oss feire filmkunsten sammen – og kanskje finne nye favoritter underveis.
Conclave
Edward Berger, regissøren bak den Oscar-vinnende All Quiet on the Western Front, vender tilbake med Conclave, en intens og stilfull spenningsfilm som skiller seg betydelig fra hans forrige verk. Basert på Robert Harris sin roman, tar filmen oss med inn i Vatikanets lukkede konklave, hvor kardinal Lawrence (Ralph Fiennes) navigerer gjennom hemmeligheter og maktkamper i jakten på en ny pave etter en uventet død. Berger skaper en klaustrofobisk og atmosfærisk setting, der estetisk perfeksjon i fargepalett og komposisjon forsterker den dramatiske tyngden. Fremragende skuespill fra Stanley Tucci, John Lithgow og Isabella Rossellini bidrar til filmens sterke narrativ.
Mer enn bare en visuelt slående produksjon, griper Conclave tak i tidløse spørsmål om tro, modernitet og institusjonell makt. Filmen har vekket reaksjoner, ikke minst fra Vatikanet, som har kritisert dens tematiske innhold som kontroversielt. Likevel leverer Berger en sofistikert og dyptgående historie som både utfordrer og engasjerer. For filmvitenskapelige entusiaster representerer Conclave en sjelden kombinasjon av intellektuell dybde og estetisk briljans – et høydepunkt i filmåret 2024.
Kjærlighet
Dag Johan Haugerud, kjent for sine dypt reflekterende filmer, fullførte trilogien Sex, Drømmer, Kjærlighet i 2024 og har gitt oss den sistnevnte til juletid. Etter at den første filmen, Sex, vant Nordisk råds filmpris, har trilogien høstet bred anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt. Haugeruds evne til å kombinere hverdagslig realisme med dyp menneskelig innsikt gjør denne trilogien til en viktig milepæl i norsk filmhistorie. Den kan godt bli en kanon for fremtidige filmskapere og filmvitere som ønsker å utforske intimitet og identitet i en moderne, kompleks filmverden.
Mer enn en enkel kjærlighetshistorie, tar filmen opp dype spørsmål om nærhet, uavhengighet og hvordan sosiale normer påvirker våre valg. Marianne (Andrea Bræin Hovig) og Tor (Tayo Cittadella Jacobsen) beveger seg gjennom en mosaikk av vennskap, romantikk og eksistensielle refleksjoner. Inspirert av Éric Rohmers filmatiske tilnærming, skaper Haugerud en visuell og emosjonell symfoni, der intime samtaler og vakre Oslo-landskaper smelter sammen til en oppslukende opplevelse. Skarp dialog, enestående skuespill og et sofistikert visuelt språk gjør Kjærlighet til et tidløst bidrag i norsk film. Haugeruds varme og modige fortellerstil sikrer filmen en unik plass som både kunstnerisk og filosofisk inspirasjon.
Robot Dreams
Robot Dreams, Pablo Bergers gripende debut i animasjonsverdenen, er en visuelt imponerende og følelsesmessig rik film som utforsker temaene vennskap, tap og håp. Basert på Sara Varons grafiske roman, følger vi en ensom hund som skaper en robotvenn i 1980-tallets New York. Sammen deler de gleder og eventyr, men når roboten ruster etter en strandtur, blir de adskilt, og filmen skildrer på gripende vis hvordan ensomhet og minner preger begge. Den ikoniske scenen der de rulleskøyter til «September» av Earth, Wind & Fire fanger både den spontane gleden og melankolien som gjennomsyres i deres bånd. Med sitt dialogfrie uttrykk og nøye sammensatte lydspor formidler filmen et emosjonelt spekter som berører alle generasjoner.
Berger bruker animasjonens kraft til å balansere humor, melankoli og introspeksjon, og skaper en unik filmopplevelse som kombinerer det enkle med det dypt filosofiske. Gjennom sitt vakre visuelt språk og detaljerte miljøer fremheves New Yorks kontraster – fra livlige gater til stillheten i ensomhet. Historien stiller også spørsmål om hva det vil si å knytte bånd og miste dem, samtidig som den feirer verdien av relasjoner. Robot Dreams beveger seg langt utover sin animasjonssjanger, og står som et universelt kunstverk som dykker dypt inn i menneskets emosjonelle kompleksitet. For fans av animasjon og fortellinger med hjerte og dybde, er dette en uforglemmelig perle fra 2024.
The Substance
The Substance, regissert av Coralie Fargeat, er en kompromissløs og visuelt slående body horror-film som har vekket sterke reaksjoner for sin dype utforskning av skjønnhet, aldring og samfunnets besettelse med evig ungdom. Filmen tar en satirisk tilnærming til Hollywoods destruktive kroppsfokus gjennom historien om Elisabeth Sparkle, spilt med rå sårbarhet av Demi Moore, en falmende filmstjerne som tyr til et ulovlig stoff for å gjenopprette sin ungdom. Resultatet er både fascinerende og forstyrrende: annenhver uke blir hun til en yngre versjon av seg selv, spilt av Margaret Qualley, noe som utløser en intens konflikt mellom hennes aldrende identitet og hvem hun en gang var. Fargeat, kjent for sin feministiske hevnthriller Revenge, løfter body horror-sjangeren til nye høyder ved å kombinere skrekk med en kritisk analyse av identitet, makt og kroppslig transformasjon.
Selv om filmen sikter på å dekonstruere destruktive kroppsidealer og utforsker skjønnhetstyranniets mørke sider, kan den også kritiseres for å spille på nettopp de elementene den ønsker å utfordre. De nærgående skildringene av kvinnekroppen og den iblant seksualiserte fremstillingen av hovedrollefigurene kan oppleves som motstridende. Likevel er The Substance en uforglemmelig opplevelse, fylt med praktiske effekter av høy kvalitet og en visuell stil som veksler mellom surrealistisk skjønnhet og grotesk horror. Med sin satiriske dybde og evne til å utfordre publikumets komfortsoner, er filmen både en provokasjon og en tankevekkende refleksjon over aldring og skjønnhetsnormer i samfunnet. For fans av David Cronenberg og Julia Ducournau, er dette et banebrytende verk innen moderne horror som fascinerer, forarger og engasjerer.
Perfect Days
Perfect Days, regissert av Wim Wenders, er en poetisk og meditativ film som tar oss inn i hverdagslivet til Hirayama, en japansk renholder i Tokyo, spilt med uovertruffen dybde av Kôji Yakusho. Filmen utforsker temaer som isolasjon, rytme og takknemlighet, og maler et bilde av et liv fylt med rutiner som blir til ritualer. Gjennom en visuell fortellerstil som vektlegger de små detaljene, viser Wenders hvordan Hirayama finner glede og mening i det tilsynelatende trivielle – fra å pleie plantene sine til å fotografere sollysets spill gjennom trærne, kjent som komorebi på japansk. Med en subtil og nærmest dokumentarisk estetikk kombinerer Wenders universell humanisme med en dyp forståelse for den japanske kulturen.
Filmen er mer enn en rollefigurstudie; den er en hyllest til menneskets evne til å finne skjønnhet i det dagligdagse. Yakushos nyanserte prestasjon, som vant prisen for beste skuespiller under Cannes-festivalen, gir liv til Hirayamas stille stoisisme og uforstyrrede verdighet. Samtidig er filmen en kommentar til samfunnet, som ofte overser verdien av det arbeidet og de menneskene som holder hverdagen i gang. Gjennom sitt sofistikerte filmspråk og emosjonelle dybde, står Perfect Days som en tidløs refleksjon over livets små gleder og hvordan vi kan finne mening i de mest uventede øyeblikkene. Dette er Wenders på sitt beste – en film som både berører og inspirerer.
Poor Things
Poor Things, regissert av Yorgos Lanthimos, er en visuelt dristig og tematisk ladet film som både provoserer og fascinerer. Med sitt surrealistiske univers og absurde fortellerstil utfordrer filmen grenser og normer, samtidig som den stiller viktige spørsmål om frihet, identitet og samfunnets maktstrukturer. Emma Stone briljerer som Bella Baxter, en kvinne gjenoppstått til livet med et barnslig sinn, som navigerer en verden preget av patriarkalsk kontroll og sosial konformitet. Bella utfordrer ikke bare samfunnets regler, men også publikums fordommer, idet hun utforsker alt fra seksuell frigjøring til filosofisk refleksjon.
Samtidig må det påpekes at Lanthimos, med sitt preg av kultstatus, er en regissør som tilsynelatende befinner seg i den samme elitistiske kretsen han forsøker å parodiere. Hans filmer kommer ofte med en voldsom medfølgende fanfare, der publikum nesten kidnappes av markedsføringen og de pompøse forventningene. Poor Things er intet unntak, med sin skarpe sosiale kommentar pakket inn i et voldsomt estetisk uttrykk, men kan oppleves som en del av den ekskluderende filmkulturen den tilsynelatende kritiserer. Lanthimos’ satiriske blikk på makt og kontroll er både imponerende og problematisk – samtidig som filmen utfordrer systemer, kan budskapet oppleves som overskygget av sin egen selvbevissthet. Likevel står Poor Things som et viktig verk for de som ønsker å utforske grensene mellom kunst, samfunn og personlig frigjøring.
Wicked
Wicked, regissert av Jon M. Chu, er en blendende og storslått musikal som gjenforteller historien om den onde heksa fra vest i en visuelt maksimalistisk og emosjonelt gripende form. Filmen tar oss tilbake til landet Oz før hendelsene i The Wizard of Oz og dykker inn i livet til Elphaba, den grønne heksa, spilt med dybde og kompleksitet av Cynthia Erivo. Sammen med Ariana Grande som den karismatiske og selvsentrerte Glinda, utforsker filmen dynamikken mellom vennskap, identitet og de valgene som former oss.
Chu, kjent for sine evner til å skape visuelt slående musikaler som In the Heights, leverer nok en gang et filmatisk mesterverk. Med fargerike scenografier, imponerende musikalske sekvenser og kraftfulle tolkninger av ikoniske sanger som Defying Gravity, formidler Wicked en tidløs historie om makt og motstand. Filmen balanserer satirisk humor og sårbarhet og fungerer som en kommentar til hvordan samfunnets oppfatning av «godt» og «ondt» formes av våre egne fordommer og behov for kontroll. Samtidig reiser Wicked spørsmål om hvordan historier blir formidlet og hvem som får definere sannheten, noe som gjør filmen både underholdende og tankevekkende. Chu skaper en spektakulær opplevelse som imponerer både visuelt og narrativt, og Wicked er en påminnelse om at selv de mest elskede eventyrene har skjulte sider som venter på å bli utforsket.
Lærerværelset
Lærerværelset, regissert av Ilker Çatak, er et intenst og tankevekkende drama som belyser de komplekse relasjonene og maktdynamikkene på en barneskole. Filmen følger den unge læreren Carla Nowak, spilt med nyanserik presisjon av Leonie Benesch, som står i sentrum av en opphetet konflikt etter anklager om tyveri blant elevene. I sin kamp for rettferdighet utfordrer Carla både kolleger og skoleledelsen, men oppdager raskt at idealisme og moral kan kollidere med praktiske begrensninger og sosiale forventninger.
Med sitt stramme og kvelende 4:3-format skaper regissør Ilker Çatak en følelse av klaustrofobi som forsterker ubehaget i Carlas stadig mer utfordrende situasjon. Lærerværelset utforsker intrikate spørsmål om ansvar, makt og rettferdighet i utdanningssystemet, samtidig som det viser hvordan rykter og mistillit kan ødelegge tilliten mellom elever, lærere og foreldre. Judith Kaufmanns intime kameraføring og filmens presise balanse mellom det profesjonelle og det emosjonelle gjør denne filmen til et sterkt og aktuelt portrett av utfordringene som møter lærere i dagens samfunn.
Society of the Snow
Society of the Snow, regissert av Juan Antonio García Bayona, er en gripende og visuelt imponerende film som tar oss med til den brutale virkeligheten bak en av historiens mest kjente flykatastrofer, Andes Flight Disaster i 1972. Basert på Pablo Vierci sin bok, skildrer filmen overlevelseskampen til de 16 overlevende rugbyspillerne og deres familiemedlemmer etter at flyet deres krasjer i Andesfjellene. Med intensitet og emosjonell dybde følger vi hvordan de kjemper mot kulde, sult og håpløshet – og hvordan desperate valg tester både deres moral og menneskelighet.
Bayona, kjent for filmer som The Orphanage og A Monster Calls, balanserer her visuelt mesterverk og rå emosjonell realisme. Den ekstreme kulden og isolasjonen fanges med en detaljrikdom som gjør publikums opplevelse uutholdelig gripende. Samtidig skinner sterke skuespillerprestasjoner, særlig fra Augustín Pardella og Enzo Vogrinicic, som tilfører rollefigurene liv og dybde. Society of the Snow er mer enn bare en overlevelsesfilm; det er en kraftig refleksjon over menneskets utholdenhet, fellesskapets styrke og de vanskelige valgene vi må ta for å overleve.
Inshallah en sønn
Inshallah en sønn, regissert av jordanske Amjad Al Rasheed, er en gripende og hjerteskjærende film som utforsker sorg, håp og patriarkatets dype grep i et samfunn preget av negativ sosial kontroll. Historien følger Nawal, en kvinne som, etter å ha blitt enke, står overfor en juridisk og sosial kamp for å beholde hjemmet og barnet sitt i et samfunn der arverett er uløselig knyttet til menn. Filmens tittel peker på den forventningen som hviler på kvinners skuldre i mange kulturer – å føde en sønn – og reflekterer de komplekse forventningene som veves inn i personlig sorg og samfunnets umenneskelige regler.
Med sterke skuespillerprestasjoner, særlig fra hovedrolleinnehaver Mouna Hawa, og en stram regihånd fra Al Rasheed, bringer filmen både emosjonell intensitet og samfunnskritikk til lerretet. Gjennom en nøye utformet visuell stil og intim fortellerkunst avdekker Inshallah en sønn både det universelle i Nawals kamp og det spesifikke i det jordanske samfunnets regler og tradisjoner. Filmen er ikke bare en historie om en enkelt kvinnes kamp, men også en bredere refleksjon over maktstrukturer, kjønn og håp om forandring. Dette er en av årets sterkeste filmer, som både beveger og utfordrer sitt publikum.
2024 har vært et år med både utfordringer og gleder, og disse ti filmene viser bredden av hva film som kunstform kan oppnå. Som filmkritikere navigerer vi ofte i grenselandet mellom personlig smak og faglig analyse. Vi diskuterer, argumenterer om hvilke filmer som fortjener å bli løftet frem. Det er nettopp denne lidenskapen og faglige nysgjerrigheten som gjør arbeidet vårt så givende. Men det er så lett å være enig om én ting: film handler om å skape samtaler og opplevelser som sitter igjen lenge etter rulleteksten. Vi håper denne listen vekker nysgjerrigheten og vil gi nye filmer å utforske eller gjenoppleve.