Det er kanskje ikke så få av oss som har latt en visjon om et historierikt oppussingsobjekt på landet i Italia (eller en annen middelhavsdestinasjon) fylle dagdrømmene, med en tanke om at kanskje også jeg en vakker dag kan smile stolt over en ferdigstilt landsbyvilla med olivertrær og lavendler i hagen. Oppussingsprogrammer av alle slag selger boligdrømmen både i lokale og eksotiske omgivelser, men hva er vel en mer erketypisk destinasjon for slike fantasier enn selveste Italia.
Regissør Mark Waters’ (Mean Girls, Freaky Friday, He’s All That) er tilbake for tredje gang på vegne av Netflix, og denne gangen serveres det boligdrøm og frihet, sauset sammen med kioskromantikk og et en nesten mytisk italiensk spirit. La Dolce Villa opererer på et grunnleggende nivå nemlig helt likt som et utall realityprogrammer om oppussing, dog med fiktive rollefigurer og påsmurt romanse.
Her skal dagdrømmende sjeler, de som er lei A4-livet, jobben, og kapitalismens mas engasjeres i sine fantasier mens man håper engasjementet for et alternativt middelhavsliv holder tankene unna det faktum at du faktisk er vitne til noe av det mest uinspirerte moderne spillefilm har å by på.
Olivia (Maia Reficco) har i en periode etter morens død bodd i Italia og har lyst til å bli. Når hennes far Eric (Scott Foley) får høre at datteren har tenkt til å kjøpe en nedslitt gammel villa gjennom den lokale kommunens 1 euro deal skjønner han ingenting, pakker jobben i laptopen og tropper opp i den lille byen fast bestemt på å få datteren på bedre tanker.
Herfra går drømmen sin lykkelige gang. Forholdet mellom far og datter, som har vært anspent og distansert siden morens død blir sakte men sikkert styrket i takt med Erics tilvenning til de nye omgivelsene og datterens visjon. Med nye muligheter og nye lokale flørter (for både far og datter) skifter Erics perspektiv gradvis vekk fra “workaholic” tilværelsen i storbyen, mens Olivia får øynene opp for en karriere innen interiørdesign.
La Dolce Villa er ikke akkurat vågal i sin fortelling. Med klisjétunge romanser, svøpt i en fetisjert fremstilling av italiensk småbyliv, er det lite spenning å finne i fortellingen om det ressurssterke familieparet. Enkelte lysglimt finnes i filmens tematiske kjerne, der det å følge drømmer, ro og glede fremfor et kapitalistisk storbyjag står sentralt til tross for den skamløse innpakningen. Far og datters emosjonelle gjenforening resonerer og, om enn bare i et alt for kort øyeblikk.
Det er faktisk ikke store forskjellen mellom La Dolce Villa og en reality-episode om oppussingen av et liknende hus. De ofte litt tilgjorte realitydeltakerne er byttet ut med helfiktive varianter, og du får med både kjærlighetsdrømmen og karrieredrømmen på lasset, men så varer det hele en grei time lenger også. Dette er et prakteksempel på eskapisme, der du får langt mer igjen for å drømme deg bort i filmens sentrale premiss enn du gjør ved å faktisk følge med. Det finnes fortsatt verre kost der ute, men La Dolce Villa fortjener langt fra noen applaus.
