Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsen har gjennom flere filmer vist seg som et av Norges mest spennende filmskaperpar, kjent for sin særegne signatur der visuell poesi møter varme rolleportretter. Med Alt skal bort fortsetter de å utforske mellommenneskelige relasjoner, denne gangen gjennom en historie om søsken, minner og de følelsesmessige oppgjørene som oppstår når en familie samles etter et dødsfall. «Stavangerbølgen» er tilbake – denne gangen med et familiedrama ispedd humor og en god dose solrik nihilisme. Filmen plasserer seg i en tradisjon av relasjonsdrevne dramaer, både nasjonalt og internasjonalt, men med en egenartet norsk tone og en visuell følsomhet som har blitt deres varemerke.
2024 har vært et år hvor filmer om alderdom, fortidens oppgjør og voksenlivets realiteter har fått stadig mer plass på kinolerretet. Internasjonalt har vi sett dette i filmer som Matthias Glasners Sterben, som tar for seg livets siste faser, og François Ozons Når høsten kommer, et poetisk portrett av relasjoner i alderdommen. Alt skal bort føyer seg inn i denne bølgen, men med en mer norsk vri – her handler det ikke bare om livets slutt, men om opprydning, ikke bare i fysisk arv, men i relasjoner og minner. Når søskenflokken, bestående av Ellen, Amund og Carl-Olav, samles i barndomshjemmet for å fordele arv etter farens død, er det ikke bare gamle møbler som skal ryddes bort, men også uløste følelser og konflikter som har ulmet i årevis.
Silje Salomonsen spiller søsteren Ellen, mens Tomas Alf Larsen og Thorbjørn Berglund Eriksen gir liv til de andre familiemedlemmene. Humor er en viktig del av filmen – ikke i form av overdrevne komiske situasjoner, men som en naturlig del av samtaler og observasjoner. Samtidig veves døden inn i det hele på en måte som er både vakker og nådeløs. Vi ser den fra nært hold, uten store dramatiske gester, men heller gjennom små detaljer i ansiktsuttrykk og stemninger, i stillhet og i musikk.
Et av filmens mest slående visuelle grep er bruken av nærbilder og komposisjoner som bevisst unngår helfigurer i de mest følelsesladde scenene. Kamera fanger rollefigurene ofte bakfra, med kun en del av nakken, håret eller skulderen synlig, som om vi får være vitner til deres emosjonelle reaksjoner på nært hold uten å invadere dem. Dette perspektivet plasserer oss ikke som passive tilskuere, men snarere som deltakere i deres smerte, usikkerhet og forsoningsprosesser. Det gir en universell følelse – vi kan projisere våre egne erfaringer inn i scenene, nettopp fordi de ikke nødvendigvis er knyttet til et spesifikt ansikt eller uttrykk.
Filmen kunne kanskje gått enda dypere i søskenkonfliktene og tydeligere vist hvem som ønsker hva i arveoppgjøret. Samtidig er dette kanskje også en del av poenget – hvis alt hadde vært uttalt og avklart, ville ikke denne familiedynamikken eksistert i utgangspunktet. I et filmteoretisk perspektiv kan man se hvordan filmen benytter seg av antydningens kunst, der det usagte ofte er like viktig som det uttalte. Spenningene ligger i kroppsspråk, små pauser i replikkene og det som ikke sies høyt – og nettopp dette gjør at Alt skal bort føles så autentisk.
Jo mer vi får innblikk i søskenforholdet, desto mer gåtefull blir Ellen som rollefigur. Hennes indre konflikter er tett knyttet til rollen hun måtte ta på seg som en slags forelder etter at moren forlot familien for en annen mann. Dette har ikke bare preget hennes oppvekst, men også komplisert hennes egne livsvalg – særlig når det kommer til kunsten. Hun hjalp sin komponistfar med hans komposisjoner, men ble aldri sett av ham som en fullverdig arvtager. Samtidig måtte broren, mot sin vilje, gå i farens fotspor. Her ligger et spennende rom for refleksjon rundt kjønnsroller, favorisering og familiedynamikk, som filmen antyder, men som kunne vært enda dypere utforsket.
Til tross for de emosjonelle spenningene, er Alt skal bort en varm film. Den har en avslappet holdning til sitt eget drama og skaper en følelse av at relasjonene, selv om de er utfordrende, ikke nødvendigvis er ødelagte. Oppgjør med familie og fortid er ikke noe nytt i skandinavisk film – Thomas Vinterberg har perfeksjonert dette i filmer som Festen og Et glass til – men denne filmen har en annen klangbunn. Den er badet i sollys, har en mykere rytme og en underliggende tro på at forsoning er mulig.
Denne følelsen av varme og nostalgi forsterkes av filmens bemerkelsesverdige bruk av lokasjon. Barndomshjemmet, der store deler av handlingen utspiller seg, er ikke bare en fysisk sted – det er et levende minne, fylt med historiske avtrykk. Store vinduer åpner opp for naturen utenfor, og vannet i nærheten kaster refleksjoner på vegger og tak hver kveld. Kameraarbeidet understreker dette harmoniske samspillet mellom rom og minner, hvor lyset og de åpne flatene gir en sanseopplevelse som trekker tilskueren nærmere. Gjennom en subtil, men bevisst komposisjon av bilder, blir hjemmet et speil for rollefigurenes indre landskap – på en gang trygt og fremmed, fylt med fortid, men også åpent for nye muligheter.
For de som har vokst opp i enebolig med liknende omgivelser, vil filmens visuelle språk kunne vekke en sterk, personlig gjenkjennelse. Hjemmet blir mer enn bare en bakgrunn – det blir en rolle i seg selv, en metafor for båndene vi har til vår egen fortid. Gjennom dette blir Alt skal bort ikke bare en fortelling om et oppgjør, men også om hvordan steder bærer minner og hvordan vi, uansett hvor langt vi beveger oss bort, alltid vil være preget av dem.
Til slutt er det verdt å trekke frem Billie Østin i rollen som Ellen sitt barn, Anna. Hun fungerer som en brobygger mellom søsknene og deres foreldre, og det er gjennom henne at familien oppdager en ny dimensjon av farens etterlatte ord. Det er hun som tolker morfarens siste skrift, hvor søsknene til sin overraskelse finner sine egne initialer sammen med en tysk setning: «Mine solstråler på jorden.» Dette øyeblikket gir en ny forståelse av farens forhold til dem og knytter en poetisk tråd mellom generasjonene.
Thomas Dybdahls musikk rammer inn filmens lydbilde og understreker det emosjonelle universet rollefigurene beveger seg i. Samtidig er Annas naturlige deltakelse i familiens kunstneriske aktiviteter et speilbilde av en dypt forankret norsk kulturtradisjon. Selv om kritikken mot arvens urokkelige posisjon har vært en tilbakevendende diskusjon helt siden naturalismen – hvor både litteratur og filosofi har utfordret ideen om at talent og status er noe man fødes inn i – ser vi ofte at norske fortellinger forsvarer dette narrativet. Dermed preges norsk kulturfortelling fortsatt av en viss konservatisme, der arv og videreføring av talent fremstår som en naturlov snarere enn noe som kan utfordres.
