Med en karriere preget av prisvinnende og populære produksjoner som Lilyhammer, Vikingane og Exit (3. sesong), trer Anders Tangen nå inn som ny daglig leder i North Film Distribution. Etablert i 2023 og lansert under Tromsø Internasjonale Filmfestival året etter, har North Film Distribution som mål å løfte nordnorsk film til både nasjonale og internasjonale plattformer. Selskapet eies av Hermetikken Kulturnæringshage i samarbeid med Mattima Films, Rein Film Finnmark og Lofoten Film Collective, og skiller seg ut i norsk filmindustri med sin satsing på regionale historier og bærekraftig filmøkonomi.
Med Anders Tangen som ny daglig leder, og Vibeke Skistad som rådgiver, signaliserer selskapet et tydelig fokus på kompetanseutvikling og bransjesamarbeid. Vi møtte Tangen for en samtale om selskapets visjoner, hans erfaringer fra produksjon og distribusjon, samt refleksjoner om filmens rolle i samfunnet. Først spurte vi hva som appellerte til ham ved rollen i North Film Distribution – og hva som lå bak beslutningen om å takke ja til stillingen.
– For meg har det alltid vært viktig at vi som erfarne bransjefolk deler vår kunnskap. I Norge har vi en innstilling om at når én kollega har suksess, så er det til fordel for hele bransjen. Vi ser ikke på hverandre som konkurrenter, men som kolleger – produsenter, manusforfattere, regissører og fotografer. Da jeg så denne stillingen, og etter en fantastisk samtale med folkene i North Film Distribution, som ga meg mye energi, følte jeg at dette var et miljø jeg kunne bidra til.
Han trekker også inspirasjon fra sine tidlige erfaringer på Kortfilmfestivalen i Grimstad mellom 1995 til 2000, der erfarne filmskapere delte kunnskap og erfaringer med de uerfarne. Denne delingskulturen gjorde et sterkt inntrykk på ham og har blitt en drivkraft i hans eget arbeid for å videreføre kunnskap og løfte nye talenter i filmbransjen.
Tangen gleder seg til å flytte fra Oslo, ikke minst fordi han har et nært forhold til Nord-Norge. På 90-tallet drev han Finnmarks største kulturhus i Garnisonen i Porsanger. Når han nå ser potensialet for å distribuere nordnorske filmer og styrke det kulturelle økosystemet der:
– En annen ting jeg brenner for er hvordan vi kan markedsføre film i dagens medielandskap som er preget av mye støy. Jeg har jobbet med markedsføring av mine egne serier i mange år og ser at denne erfaringen kan være verdifull her. Til slutt må jeg si at det er noe veldig inspirerende med folkene i Nord-Norge. Det er en energi og en vilje der som jeg synes er utrolig givende å være en del av. Jeg gleder meg virkelig til å bidra til dette miljøet.
Samarbeidet med Vibeke Skistad
Tangen har tidligere kjent Vibeke Skistad, men de har ikke jobbet sammen på et spesifikt prosjekt før. Nå skal de samarbeide i North Film Distribution, og han ser det som en spennende mulighet til å kombinere deres ulike erfaringer.
– Jeg tror vi utfyller hverandre godt. Jeg har bakgrunn som filmskaper og markedsfører, mens Vibeke er en ren markedsfører for film. Hun har jobbet med mange ulike filmskapere og har spesielt mye erfaring med dokumentarfilm. I tillegg tenker hun utenfor boksen. Det er verdifullt for distribusjonsarbeidet vårt. Jeg gleder meg virkelig til å jobbe med henne. Det blir kjempebra!
Kulturpolitikk og filmbransjens utfordringer
Tangen har en variert sjangermessig erfaring fra tidligere prosjekter, og jeg ba ham reflektere over hva han tar med seg inn i rollen som daglig leder hos North Film Distribution:
– Min rolle blir først og fremst å hjelpe filmskapere med å få filmene sine ut til publikum, men jeg tror også at en stor del av jobben vil handle om diskusjoner rundt hva man faktisk skal produsere. Da jeg startet på 90-tallet, var man langt friere til å lage det man ville, men i dag er det en større utfordring å finne riktig balanse mellom kunstnerisk frihet og hva som faktisk fungerer i markedet. Samtidig ser vi at publikum fortsatt vil ha sterke norske filmer, noe som har blitt tydelig i de siste årene.
Han peker på at filmbransjen er inne i en krevende tid, der TV-drama nærmest står på kanten av kollaps, og mange aktører sliter med finansiering. Derfor mener han at det blir stadig viktigere å finne nye metoder både for produksjon og distribusjon av innhold. Han understreker behovet for å tenke nytt om hvilke historier som egner seg for kinoformatet, samt hvordan nye distribusjonsplattformer kan brukes for å nå et bredere publikum:
– Jeg ser også et stort potensial i å introdusere Nord-Norge for flere innholdsformer, ikke bare tradisjonell spillefilm, men også dramaserier og digitalt innhold. Jeg har brukt mye tid på å studere YouTube-økonomien, spesielt gjennom opphold i USA, og sett hvordan bransjen der eksperimenterer med nye finansieringsmodeller. Den energien og motstandskraften jeg opplever i Nord-Norge gjør at jeg tror vi kan utvikle spennende løsninger sammen, der min erfaring og deres lokale kunnskap kan forenes. Det er noe av det jeg ser mest frem til i denne rollen.
I forlengelsen av det vi allerede har diskutert, lurer jeg på hvilke konkrete oppgaver Tangen ser som spesielt utfordrende i rollen sin, særlig med tanke på dagens situasjon og utfordringer i filmbransjen:
– Vi har et stort problem i Norge akkurat nå. Kulturen er underfinansiert, og vi har ikke sett noen store endringer i støtteordningene siden tidlig på 2000-tallet. Kulturen er litt under angrep, og vi i bransjen må finne nye måter å jobbe på. De unge filmskapere i Nord-Norge føler ofte at det er langt til Oslo, og det er langt til pengene, men samtidig opplever jeg en stor vilje til å tenke nytt. Jeg tror denne kombinasjonen – min erfaring og deres drivkraft – kan skape noe spesielt.
Særlig opptatt av å samle kreftene i filmbransjen og å kunne unngå en kunstig motsetning mellom Oslo og distriktene, vender Tangen med glede tilbake til grasrota i Nord-Norge:
– Alle land har en hovedstad, der politikk og finansielle ressurser er konsentrert, men det betyr ikke at resten av landet står utenfor. Filmbransjen må fungere som en helhet der hovedstaden og distriktene jobber sammen – det er slik vi skaper noe nytt. Norge er et lite land, vi har ikke råd til å være splittet. Vi er avhengige av statlig støtte, men enda viktigere er samarbeidet på tvers av regionene.
På den andre siden engasjerer han seg sterkt i hvordan dagens samfunn påvirker kunsten og kulturen. Han peker på hvordan vi økende grad lar algoritmer og publikumsdata styre beslutningene, noe som ofte resulterer i kopier av tidligere suksesser:
– Det fører til en forflatning av kunsten, og jeg mener at vi må tilbake til å lage originalt innhold som utfordrer og provoserer. Dette handler ikke bare om underholdning, men om å skape debatt og stille spørsmål.
Tangen peker videre på hvordan kultur handler om langt mer enn film og scenekunst – det gjennomsyrer hele samfunnslivet:
– Kultur er ikke bare det å gå på kino eller i operaen – det er også det å dra på hytta, gå på ski, drive med idrett. Kultur er mye, men når vi slutter å respektere den, forsvinner den gradvis. Da blir vi mer individualistiske, og når vi blir mer individualistiske, står vi heller ikke sammen lenger. Da handler alt om å klare seg selv, og det er ingen der til å støtte deg. I dagens samfunn, som preges av et stadig mer individuellt tankesett, risikerer vi at fellesskapet forvitrer. I tillegg lever vi i et samfunn som ikke ser på det å drive en næring/bedrift som noe verdifullt lengre. Det bekymrer meg. Men vi velger å se fremover.
Samtalen beveger seg over til hvilke typer historier som har størst potensial for distribusjon. Er det dokumentar, drama, krim – eller en annen sjanger som peker seg ut? Tangen mener det er umulig å kategorisere dette rigid:
– Jeg tror alt kan fungere, men for kinofilmen ser jeg et større potensial i sterke sjangerfilmer. Det er noe vi har diskutert mye i Norge – jeg savner mer rendyrkede sjangerfilmer. Hvorfor skal for eksempel en film fra Nord-Norge nødvendigvis være forankret i Nord-Norge? Da jeg produserte Hjem til jul eller Vikingane, kunne de historiene like gjerne vært satt i en annen region. En god historie bør ikke være begrenset av geografi.
Tangen understreker at selv om historier er lokalt forankret, kan de likevel være universelle:
– Unge samiske filmskapere lager historier som er universelle. Det å vokse opp i et samisk miljø kan på mange måter være likt det å vokse opp i Oslo eller New York. Film må kunne stå på egne ben, uavhengig av hvor den er produsert. Hvis du har kjærlighetssorg, så har du kjærlighetssorg – uansett hvor du bor. Det er de samme følelsene, men de utarter seg ulikt avhengig av miljøet. Det er viktig å huske at når vi lager film lokalt, kan det likevel være en god historie kan fungere hvor som helst.
Han trekker frem sjangerfilm som et område med stort uutnyttet potensial i norsk film:
– Jeg har alltid vært fascinert av science fiction. Horror har aldri vært min greie, men hvorfor lager vi ikke flere sjangerfilmer i Norge? Vi har mye å hente her, særlig hvis vi ser på hvordan sterke sjangerfilmer bygges opp internasjonalt. Se for eksempel på Tarantino – hans første film, Reservoir Dogs, var i bunn og grunn en håndfull menn i et rom. Det viser at en god sjangerfilm ikke trenger å være dyr for å fungere.
På spørsmål om hva han definerer som en god historie, er Tangen tydelig:
– Det er noe som engasjerer deg emosjonelt. Så enkelt er det. Men det betyr ikke nødvendigvis at man må gråte – det handler om å oppleve noe, å bli truffet av historien på en eller annen måte.
Når det gjelder mulighetene for at norske historier blir hørt internasjonalt, for å nå et bredere publikum, mener Tangen at det ikke finnes én universell oppskrift, samtidig mener han at det vil være avgjørende å holde seg oppdatert på internasjonale strømninger og nye distribusjonsmodeller:
– Hvert prosjekt må vurderes for seg. Noen filmer har naturlig internasjonalt potensial, mens andre er mer lokale. Og noen ganger vet man ikke utfallet før filmen er ute. Min rolle er ikke bare å finne riktig marked, men også å hjelpe filmskapere med å forstå distribusjon bedre. Neste gang de utvikler et prosjekt, skal de kunne gjenkjenne potensialet selv.
Samtalen beveger seg videre til hvordan film og kultur formes av samfunnsendringer. Tangen reflekterer over hvordan kulturell identitet og politikk preger filmfeltet, og hvordan dette også gjelder i Nord-Norge:
– Jeg tror at vi i dag lever i en tid hvor vi har oppnådd mye, men vi er kanskje blitt litt mette. Før hadde vi alt å vinne, nå har vi alt å tape. Tør vi da fortsatt å kjempe for det vi mener? Når folk flest har det bra, blir det lettere å trekke seg tilbake til hytta i helgene og la andre ta diskusjonene.
The Long Road to the Director’s Chair
Han trekker paralleller til arbeidet med Vibeke Løkkebergs kommende film The Long Road to the Director’s Chair, som følger kvinnelige filmskapere på 1970-tallet og skildrer kvinnekampen og feministiske strømninger derfra og fremover.
– I filmen ser vi hvordan kvinnelige regissører på den tiden snakket om å utfordre normene. Det er en stor kontrast til i dag. Tidligere måtte de kjempe for alt – i dag er det vanskeligere å mobilisere den samme viljen til endring.
I 1973 deltok den norske filmskaperen og tidligere skuespilleren Vibeke Løkkeberg på det første internasjonale kvinnefilmseminaret i Berlin, og tok med seg et kamerateam for å dokumentere denne sentrale begivenheten i den tidlige feministiske filmbevegelsen. Avdekket nesten 50 år senere, avslører de glemte opptakene av autentiske historier som fanger kampene, ambisjonene og drømmene til kvinner som går inn i en mannsdominert bransje. Forvandlet til en poetisk spillefilm, vever The Long Road to the Director’s Chair disse historiske stemmene inn i en tidløs fortelling om motstandskraft, kreativitet og den pågående kampen for likestilling i kunsten:
– Jeg har alltid vært opptatt av disse temaene. Kanskje det startet allerede da jeg var 16 og skrev særoppgave om likestilling etter inspirasjon fra en lærer jeg hadde. Prosjektet fascinerte meg, og det føltes meningsfullt å være med på det.
Han ser filmen som en viktig påminnelse om hvor langt vi har kommet – og hvilke kamper som fortsatt må kjempes:
– Det er sterkt å se hva kvinnene sa i 1973 og sammenligne det med dagens situasjon. Vi må spørre oss selv: Hvor er vi nå? Hva er fortsatt under press? Jeg har en datter på 21, og jeg vil at hun skal vite at noen tok kampen. Ingenting av dette kom gratis!
Om samarbeidet med Vibeke Løkkeberg, som han nå produserer filmen sammen med, sier han:
– Vi har det utrolig gøy, og jeg lærer mye av henne. Hun har en enorm kunnskap og livserfaring. Det er inspirerende å jobbe med en filmskaper av hennes kaliber.
For Tangen handler dokumentarens relevans også om dagens filmbransje og hvordan kunst kan fungere som en motkraft i en tid hvor individualisme dominerer:
– Filmen har ligget på et lager i årevis, men nå får den sin rettmessige plass. Den viser hvordan kunst kan være en kraft som forener og gir perspektiv, noe vi trenger mer enn noensinne.
Råd til unge filmskapere
Når han blir spurt om råd til nye filmskapere, er han klar:
– Du må bare ta saken i egne hender. Det er ingen som hjelper deg, så du må ut og gjøre det selv. Ikke vent på finansiering, ikke vent på at noen skal gi deg grønt lys. Følg kallet ditt.
Men samtidig mener han at det er lov å justere ambisjonene sine underveis:
– Jeg vil nesten si det motsatte av aldri gi opp. Det er helt greit å gi seg – men ikke før du har prøvd. Vi lever i en tid med skyhøye forventninger, men suksess kan se ulik ut for hver enkelt. Hvis du har fortalt en viktig historie fra ditt eget ståsted, kanskje det var nok? Da har du gjort ditt.
Samtalen avsluttes med en refleksjon om hva det betyr å skape kunst i dagens samfunn:
– Det å jobbe i kultur krever selvdisiplin og egenmotivasjon. Det er ikke en jobb – det er en livsstil. Og hvis du brenner for det, da er det verdt det.