Regissør Mohammad Rasoulof (Det finnes ingen djevel, A Man of Integrity, Goodbye) har flere ganger blitt arrestert av iranske myndigheter for filmenes kritiske budskap mot regimet. Etter visningen av Frøet fra det hellige fikentreet på Cannes filmfestival ble Rasoulof fratatt sitt iranske pass, dømt til 8 års fengsel, bøtlagt og pålagt piskeslag. Rasoulof flyktet fra Iran etter dommen og lever nå i eksil i Europa. Filmen ble nominert til Oscar for beste internasjonale film i tillegg til en rekke andre priser. Frøet fra det hellige fikentreet har premiere 21. mars på norske kinoer.
Frøet fra det hellige fikentreet utspiller seg i samtid med den iranske protestbevegelsen rundt Mahsa Amini i 2022, som tilsynelatende ble drept av det iranske moralpolitiet for å vise seg offentlig mens hun var ikledd hijab på «feil måte». I forkant av og under opptøyene følger vi Sana (Setareh Maleki) og Rezvan (Mahsa Rostami), to tenåringer som navigerer ungdomslivet i Teheran med en hjemmeværende, tradisjonell mor Najmeh (Soheila Golestani) og en far, Iman (Missagh Zareh), som jobber som advokat for det iranske regimet. Jentene er som tenåringer flest og familien lever i en tilsynelatende moderne tilværelse på hjemmefronten.
Da Iman blir forfremmet mottar han også en pistol til selvforsvar av jobben. Najmeh er imidlertid fornøyd med mannen sin forfremmelse, men bekymret for døtrenes nye venninne, Sadaf (Niousha Akhshi,) som virker til å ha noen moderne holdninger. Da Sadaf og Rezvan blir innblandet i opptøyer, og farens pistol forsvinner, bryter helvete løs. Familieidyllen går i oppløsning og Iman begynner å vise sine sanne farger.
Gjennom Frøet fra det hellige fikentreet flettes autentiske opptak fra protestene i 2022 inn i fortellingen – enten filmet via mobilkameraene til de skremte jentene, eller projisert direkte på lerretet for publikum. Overgangen fra filmens fiktive handling til disse reelle bildene gjør det umulig å ikke kjenne på ubehaget over virkeligheten mange, og spesielt unge jenter, står overfor i dagens Iran.
Den klare kontrasten mellom generasjonene er ubestridelig. Tross strenge tradisjoner i offentlige rom, vandrer jentene og moren hjemme uten hijab i en moderne leilighet med bilder som «live, laugh love» på veggene og amerikansk musikk på anlegget. Verden vil fremover enten man vil det eller ikke.
Rasoulof forsøker uten tvil å tegne et nyansert, tredimensjonalt bilde av rollefigurene i filmen. De ulike familiemedlemmene dras i hver sin retning av presset fra sine egne situasjoner. Morens og farens religiøse og tradisjonelle verdier settes på prøve, og i krisesituasjonen får vi se hvem de egentlig er – og hva de verdsetter høyest.
I åpningen av filmen får vi forklart filmens tittel: en spesiell type fiken som vokser inn i røttene på andre trær og kveler alt liv, før den sprer seg og vokser opp i deres sted. Det fungerer som en tydelig metafor for det iranske regimet – og ikke minst den sosiale kontrollen som preger samfunnet – som de fleste rollefigurene i historien lider under.
Farens pistol blir bokstavelig talt en Tsjekhovs pistol, da den blir utløser for tredje akts dramatiske vendinger. Faren sin karriere og frykt for fengsel fører ham inn i en Jack Torrence-aktig (The Shining) mani hvor han behandler familien sin som fiende og mistenkt. Skillene mellom det private og offentlige rom er fullstendig brutt ned.
Blandingen av det fiksjonelle og dokumentariske fungerer effektivt i filmen. Da vi blir investert i denne enkelte familens samliv blir vi konstant minnet på den virkelige situasjonen den er inspirert av. Man føler seg som en flue på veggen i noe man egentlig ikke har tilgang til. Alle skuespillerne leverer solide prestasjoner da rollene krever mye indre konflikt for å fungere så godt som de gjør.
Filmen er sparsommelig på musikk og effekter, og kompetent skutt og klippet sammen. Ingen manipulerende musikk eller klipp fremmer viktigheten av hva som vil formidles. Mange av scenene utspiller seg som kammerspill, intimt inne i leiligheten eller på soverommene til rollefigurene. Med nærbilder på skuespillerne hvor følelsene av redsel for hva som foregår utenfor formidles på ansiktene deres. Arbeidsplassen til Iman skytes i kontrast med store lokaler i etableringsbilder for å understreke størrelsen på hva rollefigurene utfordres av.
Frøet fra det hellige fikentreet er en ekstremt viktig film. Det menneskene som står bak den har måtte ofre, og fortsatt forfølges for, er ironisk nok akkurat det de vil belyse. At stemmer som Rasoulof får nå ut i verden er utrolig viktig, og noe av det beste filmmediet kan bidra med på verdensbasis.
