Anerkjent for sitt mesterlige lydspor til Sterben, og med en sentral rolle i 2025 med sitt arbeid på September 5, kan Lorenz Dangel regnes som en av dagens mest allsidige og dedikerte filmkomponister. Han skaper musikk som naturlig forsterker en films narrativ og emosjonelle dybde, og tilpasser hver komposisjon nøye til prosjektets unike behov. Hans målbevisste innsats for å unngå repetisjon gjenspeiler en stadig utforskning av filmmusikkens kunstneriske grenser. I Filmmagasinet hadde vi gleden av å snakke med Dangel om hans kreative tilnærming, balansen mellom musikk og fortelling, og den samarbeidende prosessen bak hans mest minneverdige lydspor.
Født i 1977 i Würzburg, Tyskland, er Lorenz Dangel kjent for sine nyskapende bidrag til film, teater og klassisk musikk. Med en solid klassisk bakgrunn, utviklet gjennom studier ved Hanns Eisler-akademiet i Berlin, Musikkhøgskolen i München og Royal College of Music i London, har Dangel etablert seg som en av sin generasjons mest dynamiske komponister.
Dangels karriere fikk et gjennombrudd med Schläfer (Sleeper, 2005), som vant prisen for Beste musikk ved Max Ophüls Film Festival. Senere fikk han bred anerkjennelse for sitt arbeid med Hell (2011), som sikret ham den prestisjetunge Deutscher Filmpreis for Beste filmmusikk. Hans musikk til den post-apokalyptiske sci-fi-filmen Tides (2021) ble også hedret. Blant hans mest bemerkelsesverdige arbeider er filmmusikken til Hva vil folk si (2017), som han komponerte sammen med Martin Pedersen. Filmen fikk stor internasjonal oppmerksomhet for sin sterke fortelling og globale appell, og den traff publikum over hele verden.
Hans evne til å skape musikk som både forsterker den emosjonelle dybden og narrativet i en film, har gjort ham til en ettertraktet samarbeidspartner for regissører som Iram Haq, Bille August og Matthias Glasner. Arbeidet hans med Lykke Per (2018) og Sterben (2024) understreker ytterligere hans talent for å komponere lydspor som tilfører filmene dybde og kompleksitet.
Dangels kommende prosjekt, September 5, som har premiere 21. mars 2025, viderefører denne tradisjonen. Gjennom musikken utforsker han de komplekse etiske dilemmaene knyttet til mediedekning i krisetider. Filmen skildrer den skjebnesvangre gisselsituasjonen under Sommer-OL i München i 1972 og tar for seg de moralske utfordringene journalistene og mediene stod overfor. Den belyser også hvordan media kan monopolisere og forme den offentlige oppfatningen av en krise. Dangels komposisjoner er ikke bare et bakteppe for bildene – de løfter fortellingen og frigjør filmens fulle, kunstneriske potensial.
Å skape ny filmmusikk: Dangel’s tilnærming
Lorenz Dangel beskriver seg selv som en komponist med lidenskap for både orkestral- og filmmusikk. For ham handler det om å balansere de to og utnytte musikkens unike evne til å forsterke historiefortelling og følelser – enten på scenen eller på lerretet. Med en mor som var musikkviter og en far som var musiker og dirigent, vokste han opp omgitt av musikk. Piano var hans hovedinstrument fra ung alder, og han ble tidlig dypt forankret i klassisk musikk. Likevel var det en bok om filmmusikk som inspirerte ham til å utforske feltet nærmere. Når han blir spurt om hvordan han balanserer visuell historiefortelling med det å skape en selvstendig musikalsk stemme, forklarer han:
– Det finnes to typer filmkomponister: Den ene er tro mot sin egen stil, og regissører velger dem ofte fordi de har en gjenkjennelig signatur. Den andre typen prøver å unngå å gjenta seg selv og fokuserer fullt og helt på å svare på hver enkelt films unike behov. Jeg tilhører definitivt den andre gruppen. For meg er det avgjørende å starte på nytt med hvert prosjekt. Jeg liker å begynne med manuset før filmen i det hele tatt er spilt inn, slik at jeg kan utvikle de første musikalske ideene uten å bli for sterkt påvirket av det visuelle. Denne tilnærmingen er mer krevende fordi jeg ikke kan lene meg på kjente metoder eller mønstre – jeg må bygge alt fra bunnen av. Hver film krever en unik prosess, enten det handler om å skape musikk tidlig for å bruke under klippingen, eller å komponere direkte i respons til det visuelle og fortellingen i etterproduksjonen.
For å utforske dette videre, ber jeg Lorenz Dangel reflektere over hvordan han endte opp med å bruke 70-talls studio-lyder i September 5. Hvordan påvirket dette filmens narrativ og visuelle uttrykk?
– Filmens rå, dokumentariske stil, med håndholdt kamera og kaotiske TV-studiomiljøer, hadde stor innvirkning på mine musikalske valg, forklarer han. – Jeg ville unngå å forsterke intensiteten i en historie som allerede var så sterk, og i stedet skape et subtilt, atmosfærisk lydspor som støttet narrativet uten å overdøve det.
Han påpeker også hvordan filmens lydbilde påvirket måten han komponerte på:
– Det er mye bakgrunnsstøy i filmen – stemmer, walkie-talkies og andre lyder – så musikken måtte ligge «under radaren.» Denne tilnærmingen skapte en uro samtidig som den ga rom for rollefigurenes fortelling. Inspirert av 70-tallsestetikken, inkludert den kornete og støvete looken, valgte jeg analoge synther med varme, rike toner for å knytte musikken til epoken og styrke publikums følelsesmessige tilknytning til filmen.
Når Lorenz Dangel snakker om September 5, reflekterer han over den komplekse sammenhengen mellom musikken og filmens politiske tematikk. Selv om filmen berører den grufulle gisselsituasjonen under OL i München, understreker han at hovedfokuset ligger på medienes rolle og de etiske dilemmaene som følger med:
– Jeg måtte vurdere om jeg skulle inkludere musikalske elementer som direkte refererte til de jødiske gislene, forklarer Dangel, men jeg valgte bevisst å la være. Ikke fordi jeg mangler empati, men fordi jeg ikke ønsket å ty til klisjéfylte musikalske symboler. Det ville vært for lett, for reduserende – som å trykke på en emosjonell knapp. Poenget er at tragedien er langt større enn denne enkeltstående hendelsen. Det handler om medienes svikt i å formidle en etisk og moralsk forsvarlig dekning av det som skjedde.
I stedet komponerte han et minimalistisk pianotema for å formidle følelsesmessig dybde uten å lene seg på spesifikke kulturelle eller nasjonale motiver. – Hvem er jeg til å skrive jødisk musikk? reflekterer han, det ville vært upassende, ja nesten patetisk, om jeg forsøkte å imitere noe jeg ikke kan representere på en autentisk måte.
Denne gjennomtenkte avgjørelsen illustrerer Dangels respekt for filmens overordnede tematikk og hans bevisste unngåelse av kunstneriske snarveier som kunne ha forenklet komplekse narrativer. Hans tilnærming til September 5 viser hvordan filmmusikk kan håndtere følsomme emner med nyanser og integritet, og hvordan den kan formidle universell empati uten å lene seg på åpenbare kulturelle markører.
Å komponere sjelen til Sterben
Etter hvert som samtalen utviklet seg, vendte vi fokuset mot Lorenz Dangels samarbeid med regissør Matthias Glasner på Sterben. I dette prosjektet gikk Dangels rolle langt utover det å komponere filmmusikken; han skapte selve det musikalske verket som hele filmens fortelling kretser rundt. Jeg var nysgjerrig på hvordan samarbeidet med Glasner påvirket den kreative prosessen:
– Å jobbe med Matthias Glasner var en utrolig intens og givende opplevelse. Han har en svært tydelig visjon for sine filmer, og musikken spiller en sentral rolle i historiefortellingen hans. Helt fra begynnelsen hadde vi lange samtaler om Bernard Drinda, komponisten i filmen. Hva driver ham? Hva prøver han å uttrykke gjennom musikken sin? Og hvorfor sliter han i livet? Disse aspektene påvirket meg sterkt da jeg skrev hans musikk, forklarer Dangel.
– Det som gjorde sterkest inntrykk på meg i Sterben, var måten Matthias lot musikken lede enkelte scener på, forklarer Dangel. – Det er sjelden man får en slik tillit som komponist. Vi fokuserte på temaer som dødelighet og nære relasjoner i oppløsning, og musikken måtte reflektere disse dype emosjonelle undertonene. Musikken – spesielt i denne sammenhengen – er så personlig at det tok oss tid å «finne den rette tonen», å skape en lydverden som var fullstendig integrert med personene i filmen. Og så, plutselig, innså vi at musikken hadde blitt en skikkele i seg selv.
Lorenz Dangel er en komponist som sømløst tilpasser sitt arbeid til regissørens visjon, samtidig som han utforsker nye måter for musikken å samhandle med og forsterke filmens narrativ. Hans samarbeid med Matthias Glasner på Sterben viser hans evne til å utvide grensene for tradisjonell filmmusikk, og skape komposisjoner som griper både fortellingen og publikum på et dypt emosjonelt plan. Når han blir spurt om de største utfordringene ved å komponere for Sterben, beskriver Dangel prosessen som både krevende og en stor glede:
– Jeg kunne ha skrevet orkestermusikk som deretter ble lagt på filmen, forklarer han. – Men det er to ting jeg virkelig er takknemlig for at Matthias Glasner insisterte på. For det første ville han at vi kun skulle bruke denne musikken i filmen. Sterben er tre timer lang, med rundt 25 minutter musikk, og han ønsket ikke noe annet lydspor eller tradisjonell filmmusikk – bare de komposisjonene jeg skapte.
Dangel trekker frem et annet unikt aspekt ved samarbeidet deres:
– Helt tidlig i prosessen sa han: «Jeg vil spille inn musikken på settet.» Så vi tok med orkesteret foran kamera og spilte inn all musikken live mens scenene ble filmet. Det var en enorm innsats, både økonomisk og logistisk, med studioer, mikrofoner og alt annet som måtte til, men det skapte en helt unik autentisitet. Det du hører i filmen, er akkurat det som ble spilt inn på settet – ikke en studioproduksjon.
Denne innovative tilnærmingen, som kombinerer orkestermusikk med liveopptak på settet, gjenspeiler både Glasners forpliktelse til filmens autentisitet og Dangels evne til å tilpasse seg ambisiøse kunstneriske visjoner.
Er musikk filmens hemmelige våpen?
Etter hvert som samtalen fordypet seg, spurte jeg Lorenz Dangel hvordan han ser på musikkens rolle i film: Er den underordnet bildene, eller en likeverdig partner? I tillegg ønsket jeg å utforske om musikk kan ha en ideologisk funksjon utover det estetiske, og hvordan den påvirker hovedpersonenes narrative utvikling. Dangel begynte med å fremheve musikkens særegne plass i film:
– Vi må forstå at bruk av musikk i film alltid er en beslutning – det er et verktøy. Musikk er ikke en nødvendighet i seg selv. Du trenger et kamera, skuespillere og andre elementer, men du kan lage en film uten musikk – det finnes gode eksempler på dette i filmhistorien. Valget om å inkludere musikk avhenger fullstendig av hva filmen trenger. I mer kommersielle filmer brukes musikk ofte til å forsterke følelser og nesten fortelle publikum hva de skal føle. Den tilnærmingen kan være effektiv, men det blir virkelig interessant når musikken skaper kontrast til bildene.
Han illustrerte dette med et eksempel fra September 5:
– Det er en scene der helikoptre lander for å hente ut gislene og terroristene – et hektisk, kaotisk øyeblikk. Musikken bygger opp energien med perkusjon og rytme. Men idet gislene og terroristene stiger ut av bussen, skifter musikken dramatisk til en stille, sørgmodig tone. Det åpner et rom, en pause, som skaper kontrast til de travle bildene. Her kan musikken «holde pusten» og la noe dypere tre frem.
Når han reflekterer over musikkens rolle i fortellingen, understreker Dangel dens emosjonelle og strukturelle betydning:
– Musikk styrer følelser, tempo og til og med opplevelsen av tid i en historie. Hvis du ser en film uten musikk, kan den føles fragmentert eller tom. Når du legger til musikk, kan den tydeliggjøre hva publikum skal føle eller hvordan de skal tolke en scene. Men det handler ikke om å gjøre musikken til stjernen – det handler om å støtte filmens fortelling.
Hvorfor snakke om filmmusikk?
Mot slutten av samtalen spurte jeg hvorfor det er viktig å diskutere filmmusikk, spesielt for dem som kanskje ikke analyserer den akademisk, men opplever den som en del av kinomagien. Dangel svarte reflektert:
– Musikk i film virker ofte på et underbevisst nivå. Man trenger ingen musikkutdanning for å reagere på den – det er intuitivt og emosjonelt. Men når vi snakker om musikk, blir vi mer bevisste på hvilke muligheter den gir. For eksempel kan forståelsen av hvordan musikk påvirker tempo og stemning øke ens opplevelse av en film.
Han avsluttet med en innsiktsfull refleksjon:
– Den beste måten å forstå musikkens rolle i film på, er å se en scene uten den og så legge den tilbake. Man merker umiddelbart hvordan den endrer fortellingen og den emosjonelle dybden. Musikk er en essensiell del av historiefortellingen når den brukes, selv om den ikke alltid er nødvendig. Dens tilstedeværelse – eller fravær – utgjør hele forskjellen.
Denne refleksjonen understreker hvorfor filmmusikk fortjener mer oppmerksomhet, både i bransjen og blant publikum. Som Lorenz Dangel påpeker, er musikk ikke bare et bakgrunnselement, men en kraftfull narrativ dimensjon som former hvordan vi opplever film.