Regissørduoen Paul Middleditch og Hamish Bennett kombinerer humor og alvor i Uproar satt til 1980-tallets New Zealand, preget av stor politisk uro da det sørafrikanske apartheidregimets rugbylag kom til New Zealand og utløste store protester i 1981. Dette var fordi mange i New Zealand, inkludert maori-samfunn og andre anti-apartheid-aktivister, mente at det å tillate et lag fra apartheidstaten å spille på newzealandsk jord, indirekte legitimerte regimet. Motstand mot apartheid delte landet i to: de som mente at sport og politikk skulle holdes atskilt, og de som mente at rugbyturneringen ikke kunne skilles fra det moralske spørsmålet om apartheid.
Filmen tar for seg de virkelige protestene og hvordan disse hendelsene påvirker enkeltpersoner, spesielt tenåringen Josh Waaka, spilt av Julian Dennison, som dras inn i den politiske uroen samtidig som han må håndtere sine personlige utfordringer i et samfunn preget av dype splittelser. Han leverer en gripende prestasjon som gjør Joshs indre kamp både gjenkjennelig og dyptfølt.
I Uproar er protestene mot apartheidregimets rugbylag ikke bare en politisk kamp på nasjonalt nivå, men også en utfordring for individene som må ta stilling til hva de står for. Josh Waaka som filmens en ung maorigutt og filmens hjørnestein, blir han dratt mellom samfunnets forventninger og sine egne drømmer. Mens det politiske klimaet intensiveres rundt ham, må Josh finne sin egen vei, enten ved å følge i familiens rugbyspor eller gå sin egen vei gjennom drama og protest. Dette blir ekstra komplisert når skolens ledelse advarer om at deltakelse i protestene kan få alvorlige konsekvenser for hans akademiske fremtid. Skolens praksis er å holde politikk og utdanning adskilt, og det forventes at elevene holder seg unna aktivisme for å sikre skolens «nøytralitet.»
Dette skaper en konflikt for Josh, som føler et stadig sterkere behov for å engasjere seg i noe større enn seg selv, spesielt ettersom protestene handler om rasisme, noe han som maori selv kan relatere til. Hans valg om å delta i protestene setter ham opp mot skolens strenge regler, og han står overfor risikoen for å bli ekskludert eller miste muligheter som kan påvirke hans fremtid. Dette gjør ikke bare opprøret til et samfunnsproblem, men også en personlig test for Josh, som må veie sin moralske overbevisning mot frykten for konsekvenser fra et system som vil opprettholde status quo.
Filmen kaster et skarpt blikk på rasisme, politisk aktivisme, og individets kamp for identitet, alt pakket inn i en personlig historie om en ung gutt som står ved et veiskille. Ved å skildre både den historiske kampen mot apartheid og Joshs personlige utfordringer, skaper Uproar en universell fortelling som fortsatt har stor relevans i dag. Dette politiske bakteppet gir filmen en ekstra dimensjon, der tilhengerne av status quo mener at sport ikke bør politiseres, mens aktivistene ser sporten som en forlengelse av den pågående kampen mot rasisme. Dette dilemmaet speiler mange av de samme diskusjonene som foregår i dag rundt sport og politikk.
Ved store idrettsarrangementer blir maorienes bruk av haka, deres tradisjonelle hilsen, ofte misforstått og møtt med negative reaksjoner på sosiale medier. Slike situasjoner fører ofte til spredning av desinformasjon og fordommer, hvor haka feiltolkes som aggressiv eller truende. Gjennom Uproar, der vi følger maorigutten Josh Waakas personlige reise i et politisk ladet miljø, får vi en verdifull innsikt i maorienes kultur og historie. Filmen gir oss en dypere forståelse av den symbolske betydningen av haka, og kan bidra til å ruste oss bedre mot feilinformasjon og uvitenhet som ofte oppstår i møte med maorienes kulturelle uttrykk.
Uproar starter som en varm og lett komedie, men gradvis forvandles den til et kraftfullt drama. Denne overgangens flyt er imponerende, og regissørene balanserer de emosjonelle høydepunktene med humor uten at det føles påtvunget. De dramatiske elementene i andre halvdel gir filmen en intensitet som bygger opp til en sterk konklusjon. Skuespillerensemblet i Uproar er fylt med talent. Julian Dennison er strålende som Josh, mens Rhys Darby tilfører humoristisk sjarm som Joshs dramalærer. Minnie Driver er like imponerende som Joshs mor, og hennes blend av tøff kjærlighet og sårbarhet er hjerteskjærende. De øvrige støtteskuespillerne, inkludert James Rolleston og Erana James, gjør også en solid jobb med å skape rollefigurer som er både sympatiske og troverdige.
Estetisk sett er Uproar enkel, men effektiv. Filmen drar full nytte av sitt 1980-talls miljø, med kostymer og rekvisitter som skaper en autentisk atmosfære. Humor er en sentral del av filmens sjarm. Rhys Darby tilfører en uforutsigbar komisk tone som bryter opp de mer alvorlige scenene, og filmen lykkes i å bruke humor til å lette på de tunge politiske temaene. Samtidig er humoren aldri forstyrrende for filmens hovedbudskap; i stedet fungerer den som en bro mellom filmens mer personlige og samfunnsmessige problemstillinger.
Imidlertid kan Uproar virke noe fragmentert i sin oppbygning, spesielt når det gjelder overgangen mellom filmens komiske og dramatiske elementer. Den starter som en varm og lett komedie, men skifter gradvis til et mer alvorlig drama, noe som for noen seere kan oppleves som en litt uklar sjangerveksling. Overgangen fra ungdommelig humor til dypere politiske og personlige konflikter er ikke alltid sømløs, og filmen kan miste noe av sitt fokus i denne prosessen. Likevel er det også lett å vurdere denne dualiteten som en styrke, da den reflekterer hovedpersonen Joshs egne indre og ytre kamper, der lettsinn og alvor ofte er uløselig knyttet sammen.
Uproar er mer enn bare en film om en tenåringsopprør. Den klarer å knytte sammen et historisk og politisk øyeblikk med en personlig historie om identitet og tilhørighet. Med imponerende skuespillerprestasjoner, en dynamisk balanse mellom humor og drama, og en sterk politisk undertone, er dette en film som både engasjerer og utfordrer sitt publikum. Den er en av årets sterkeste kinoopplevelser, og gir oss et tydelig bilde av hvordan personlige og samfunnsmessige kamper ofte er uløselig knyttet sammen.
