Falmende stjerne møter seg selv i speilet når alder, ukultur, bransje og skjønnhetstyranni innhenter henne, samtidig som hennes indre monster våkner…!
Elisabeth Sparkle har vært stjerne i Hollywood i flere tiår da hun plutselig opplever å bli frosset ut av jobben og bransjen grunnet alderen sin. Når hun en dag helt uventet blir tilbudt et ulovlig middel som har den utrolige evnen å gjøre henne yngre, bruker hun ikke lange tiden på å gå for muligheten. Det som følger er et helt nytt liv, 7 dager på og 7 dager av, hvor hun vekselvis er seg selv og en dobbelt så ung kvinne, annenhver uke.
Det er vanvittig mye å fundere og tenke over underveis i The Substance. For å koke det litt ned, fordi man bør vite minst mulig om filmen, kan man si at handlingen altså spinner rundt en godt voksen kvinne som tyr til en “mirakelkur”, både grunnet sitt sinne og hevnlyst overfor sitt mannsdominerte miljø, men også fordi hun selv åpenbart etterstreber et ønske om å bevare “ungdommen” i seg.
Det å se veteran Demi Moore i hovedrollen som Elisabeth Sparkle, er virkelig en opplevelse. Moore, som hadde sin storhetstid på 80- og 90-tallet, får her selvsagt også en funksjon og effekt av å være en «falmet» stjerne i virkeligheten. Moore har allerede blitt hyllet for sin innsats, og ikke minst sårbarheten det må ha vært å stille seg selv ut som hun gjør i denne filmen. Undertegnede må bare slenge seg på bølgen av hyllest, for Moore gir virkelig alt i rollen som den etter hvert stadig mer desperate Sparkle.
Mot henne, eller… det vil si også som henne, spiller Margaret Qualley den yngre versjonen av Sparkle, en ung kvinne som litt etter litt utvikler et elsk-hat-forhold til sin “matrise”, eller sin originale kropp, så og si. Etter hvert skjer det uunngåelige – sjalusien, samarbeidet og øvrige utfordringer, blir uutholdelige.
Regi er ved franske Coralie Fargeat som i 2017 gjorde seg bemerket med den fargerike, hissige, brutale og feministiske hevnthrilleren Revenge. I The Substance fortsetter hun litt i samme gate, men her slutter også likheten, nærmest. Sistnevnte historie er nemlig så over the top, utleverende, drøy, ekstrem og uventet, at det er umulig å vite hva man går til, ja selv om man velger å se traileren i forkant (men NB, gjør likevel ikke det!)
For spennet her er stort, for å si det mildt! Historien går fra å være en forholdsvis realistisk og troverdig satire over miljø og kultur, over helse- og kroppspress, til å bli til noe veldig mye drøyere, hvor sluttdelen virkelig tar den helt ut, til det ekstreme!
Underveis dukker enkelte filmer og regissører opp i minnebanken, spesielt rundt undergenre som body horror og satirer. To nyere filmer kan være Julia Ducournaus Raw (2016) og Titane (2021), også disse altså med kvinnelig regissør. Og man kommer selvsagt ikke bort fra kongen av body horror selv, David Cronenberg, og hans mange legendariske kroppslige skrekkhistorier, enten de forholder seg realistiske, overnaturlige eller med tilsnitt av ren sci-fi.
Få filmer kan imidlertid måle seg med eller være i nærheten av så ekstrem som det The Substance utvikler seg til, spesielt siden den lenge er både relaterbar og nærmest sluker opp i seg tematikk og problemstillinger verden, og ikke minst Hollywood selv, har handlet om i alle tider.
Underveis er det forsåvidt flere ting man kan reagere og stusse litt på. Typifiseringen av bransjen føles eksempelvis noe klisjé, og det samme gjør eklifiseringen av menn, hvor nærmest alle fremstår stereotypisk overdrevne og banalt grisete, maktkåte, dumme og griske, samtidig som kvinnene skildres langt mer smart og flerlags. Dennis Quaid er veldig overspillende i rollen som Sparkles sjef, Harvey, noe som sikkert er bevisst, men som får noe flåsete og ikke helt vellykket over seg.
Da er regissør Fargeat langt mer spennende i blant annet sin visuelle stil, måten hun holder tempo oppe på, varierer i filmspråk, bildeutsnitt, farger og komponerer bransje-tablåer som virkelig overbeviser. Legg også til kul musikk og heftig god bruk av både praktisk og digital sminke på toppnivå, ja så er det duket for “one hell of a body horror ride”!
The Substance kommer til å sitte i kropp, sjel og hode i mange dager etter at du har sett den. Hvorvidt man sluker og digger selv den drøye sluttdelen blir veldig personlig, men regissør Fargeat skal virkelig ha kudos for å dra historien fullstendig ut, hvor ting liksom blir som en fullendt sirkel til slutt. Historien om Elisabeth Sparkle er som et skrekkelig Askepott- og Tornerose-eventyr, inkludert med hekser og troll, men som går forferdelig galt. Underveis byr koblingene til virkeligheten, kulturen og satiren på alt i fra skrekk, ubehag, provokasjon og skikkelig god latter. For ja… The Substance er faktisk også veldig, veldig morsom, og minnet undertegnede om 90-talls hiten og komedien Døden kler henne (1992), som filmen faktisk også har en del likheter med, på et banalt vis. Til slutt, mens rulleteksten går, sitter man ganske filleristet tilbake, samtidig som man kjenner på følelsen av at man vel egentlig var ganske så glad i kroppen sin likevel, tross alt.
