Det er ingen tvil om hvorfor Halfdan Ullmann Tøndels debutfilm, med Pål Ulvik Rokseth som filmfotograf, vant Camera d’Or under årets filmfestival i Cannes. Fra første sekvens og tvers gjennom til filmens siste bilde er Armand både klippet og fotografert med vakker presisjon. Det visuelle uttrykket legger til rette for filmens emosjonelle reise gjennom kaldt interiør og fengslende nærbilder.
Tøndels debut, som han også selv har skrevet, følger en liten gruppe foreldre og ansatte ved en barneskole som samles fordi det viser seg at en potensielt alvorlig hendelse kan ha skjedd mellom to elever, Armand og Jon. Armands mor Elisabeth (Renate Reinsve) møter på kort varsel med kontaktlæreren Sunna (Thea Lambrechts Vaulen) og forsøker litt desperat å få ut av henne hva som faktisk har skjedd. Jons foreldre, Sarah (Ellen Dorrit Petersen) og Anders (Endre Hellestveit), har allerede hørt om situasjonen fra Jon og møter snart opp de også.
Armand har en fantastisk mystisk og urovekkende oppbygning, men stramme klipp mellom bilkjøring, bestemt gange og dører som smeller. Vi vet ikke hva som har skjedd eller når det har skjedd, og vi får inntrykk av at dette raskt kan være noe alvorlig, eller kanskje ikke, som Sunna forsøker å understreke, men vi vet det involverer små barn. Når situasjonen endelig kommer på bordet skifter filmen raskt over til å bli en film om å finne sannheten heller enn en direkte løsning. Elisabeth klarer ikke å fatte at noe slikt kan ha skjedd, mens Sarah og Anders forteller om det stikk motsatte. Det tar ikke lang tid før både rektor og annen ledelse må tre inn for å forsøke å få situasjonen under kontroll.
Filmen fortsetter omtrent som et kammerspill, der skolebyggets ulike rom og etasjer tilrettelegger for detaljene som etter hvert kommer frem. Det blir tydelig at også rollefigurenes personlige forhold har en betydning i det bryggende kaoset, og gjennom de ulike konfrontasjonene får dette puslespillet stadig flere brikker på plass uten at svaret nødvendigvis blir noe mer sikkert med det første. Tøndel serverer hver bit med informasjon sparsommelig og naturlig, noe som gjør at hver gang vi lærer noe nytt setter tankene atter en gang i høygir.
Armand blander skole- og foreldredrama med mystikk, angst og en stilren uro. Dessverre kan konklusjonene fortellingen lander på virke litt vel fremtvunget og for definitive. I motsetning til det man gjerne skulle tro var realiteten i en slik situasjon, velger Tøndel å gi filmen et svar, en litt “enkel” forklaring, selv om man ikke nødvendigvis ser den komme. Likevel er de sentrale intrigene, temaene og utviklingen av fortellingen sterk. Det er i grunn ikke en film som trenger en skikkelig konklusjon, men samtidig er måten dette dramaet avsluttes på en effektiv emosjonell punch.
Filmen sjangler litt gjennom et fåtall drømmeaktige, metaforiske scener som til tross for sine mange kvaliteter ikke helt oppnår den emosjonelle belysningen av Elisabeths sinnstilstand som tydelig er ønsket. Disse scenene visualiserer den uforståelige og kaotiske situasjonen Elisabeth er fanget i, men heller enn å heve helheten av fortellingen fremstår de mer som litt absurde avbrekk. Renate Reinsve (som Armand helt tydelig viser) presenterer denne indre uroen og frustrasjonen vel så godt gjennom sin egen prestasjon gjennom filmens dramascener.
Tøndel leverer en sterk debutfilm med en sentral fortelling som virelig utforsker dypt inn i en krise som er sterk nok til å etterlate et skikkelig inntrykk hos seeren. Armand bærer litt preg av en ny regissør som vil vise seg litt frem (og det gjør han!) gjennom originale sekvenser og idéer, men selv om disse ikke treffer helt blink og fortellingen tvinges litt vekk fra det ustyrlige og frustrerende såre til det lettende og konkluderende, er Armand et drama som fanger oppmerksomheten og holder spenningen høyt. Det blir virkelig kult å følge med på Tøndels vei videre.
