Velkommen til Luca Guadagninos hedonistiske filmunivers, der begær, ambisjoner og konkurranse utspiller seg på og utenfor tennisbanen til Phil’s Tire Town Challenger, en ATP 80 profesjonell tennishendelse på den laveste nivået av turneringen for menn. Challengers følger tidligere tennispartnerne og beste venner siden de var 12 – Art Donaldson (Mike Faist) og Patrick Zweig (Josh O’Connor), samt Tashi Duncan (Zendaya), ei jente begge har falt for. Hun ble først med Patrick, men endte opp med å gifte seg med Art. Imidlertid forblir hun i forhold utelukkende med tennis, noe som går utover trekantens dynamikk.
Challengers utforsker tennisverdenen reminiserende Match Pont (2005) av Woody Allen, samtidig som den avslører den underliggende patriarkalske strukturen, som er til stede ikke bare som konkurranselyst i tennis, men også som maktforhold mellom hovedkarakterene. De navigerer mellom begjær, ambisjoner og de uskrevne reglene satt av en dominerende mannsverden. Både i Match Point og Challengers avhenger antagonistens skjebnetunge mål av en liten tilfeldighet som er umulig å forutsi selv om det planlegges gjennomtenkt. I dette begjæret klaffer Challengers’ Tashi veldig godt med Chris i Match Point.
Handlingen utspiller seg på en tennisakademi der de to mennene, nå rivaler, utfordrer hverandre på banen og i kjærligheten til den talentfulle tennisstjernen Tashi Duncan, som har blitt Arts instruktør etter den store kneskaden. Cirka fem minutter inn i filmen inviteres vi inn i Trent Reznor og Atticus Ross’ lydbilde, som sender oss et tydelig signal om at handlingen er plassert «on the edge». Karakterene befinner seg på kanten både fysisk og mentalt, der både karriere og personlig liv står på spill.
Trent Reznor og Atticus Ross’ partitur for Challengers ble omarbeidet og remikset av den legendariske DJ-en Boys Noize og ble tilgjengelig på strømmetjenester som Spotify like før premieren. For techno- og klubbmusikkelskere og filmvitere kan det være hjertesprengende å få denne musikken inn i filmopplevelsen. De som setter pris på Nine Inch Nails kan fort føle en øyeblikkelig angst i starten, at en sånn musikk kanskje tar dem utenfor filmens verden, men hvis dere slipper frykten, vil de fort merke at musikken tjener som et organisk tillegsspråk og hjelper deg å tolke spenning, kjenne på karakterenes indre demoner og ytre utfordringer.
Imidlertid klarer jeg ikke helt å bestemme meg for om et slik tøft musikkvalg er regissørens free-spirited avgjørelse eller demonstrasjon av hans hedonisme. Med dette valget går Guadagnino selv på kanten av etablerte normer da filmskapere ofte prøver å unngå ikoner utenfor filmverden og heller søker mer ukjente lydbilder til filmene sine. Men jeg som er oppvokst med Nine Inch Nails har ingenting å klage på. Denne musikken selger filmen og ikke omvendt.
Luca Guadagnino fanger opp en usunn spenning ikke bare gjennom passiv-aggressiv mellommenneskelig kommunikasjon og handling, men også gjennom sin filmatiske stil: Intense nærbilder og dynamiske kameravinkler som holder publikum tett på karakterenes begjær. Tashi, Patrick og Art er i stadig kamp mot hverandres ønsker, for egne ambisjoner og sjalusi. Som Luca Guadagnino selv kommenterte i 2023 på filmfestivalen i Marrakech «Challengers is a cinematic tour de force of jealousy rivalry in love».
For å kunne forstå maktforhold mellom karakterene anbefaler det å se nærmere på deres navn:
Patrick – navnet betyr far eller beskytter på latin, og det kan sees som symbolisk for hans rolle i forholdet til både Tashi og Art. Han har ofte på seg klær fra det italienske merket Impatto når han turnerer, og Impatto betyr «innflytelse» på italiensk. Dette understreker hans påvirkningskraft ikke bare på handlingens utvikling, men også på Arts private liv. Patrick spiller tennis som en måte å tjene penger på og unngå skolegang, noe som viser at hans prioriteringer står nærmere hasardspill og økonomisk gevinst enn idrett.
Art – navnet stammer fra det latinske Artorius, som betyr respektfull. Det kan også assosieres med legendariske figuren Arthur, som ofte symboliserer edelhet og mot. Art er den mest tilbaketrukne av de tre, og hans handlinger er preget av forsiktighet og tålmodighet. Han har mer apolinske egenskaper, noe som står i kontrast til Patricks mer dionysiske tilnærming. Art er en reflektert og respektfull karakter, som ofte balanserer mellom å være støttespiller og rival i trekantens dynamikk.
Tashi – betyr «lykkebringende» på tibetansk. Det er ikke tilfeldig at hun har blitt en sentral figur for både Patrick og Art. Hennes valg og handlinger provoserer og oppfordrer til handling på en kontroversiell måte. Hennes enorme lidenskap for tennis, går langt utenfor privatliv og bryter moralske grenser, noe guttene aksepterer og følger med stor begeistring som systemets lydige sønner.
Hun er ikke bare en mentor og trener for Art etter hans kneskade, men også en katalysator for konflikt mellom ham og Patrick. Som en lykkebringende figur i dette dramaet er Tashi både en kilde til glede og frustrasjon for Art og Patrick. Hun representerer muligheter og utfordringer, og hennes valg i filmen viser hvordan selv de mest uskyldige handlinger kan ha store konsekvenser i et spill av begjær og rivalisering. Tashi er det magnetiske sentrum som trekker dem begge inn, selv om det kan føre til destruktive konsekvenser.
Når man diskuterer disse temaene er umulig å unngå å nevne Gaspar Noe med filmen Love (2015) som også har samme vinkling angående temaene som sjalusi, begjær og overskridelse av normer. Imidlertid har Challengers en sterkere vekt på den psykologiske maktkampen mellom karakterene og deres ønske om dominans og kontroll, mens Love er mer opptatt av de mer fysiske og seksuelle aspektene ved begjær og underkastelse. Men i graden på sin giftighet kan man si at disse filmene er tvillinger.
Med sitt Cartier Love armbånd og himmelblå-beige overklasse stiler, skaper Tashi et klisjebilde av ei bortkjemt jente med manglende fantasi og konforme og kjedelig overklassestil, som likevel ikke dekker hennes rovdyrinstinkter. Tashi er en karakter som lever på kanten av samfunnets forventninger, og hennes tilstedeværelse i filmen utfordrer ikke bare de to mennene, men også publikums oppfatning av hva det vil si å være en moderne kvinne i en verden av maskulin makt og begjær.
Challengers med sin blanding av lidenskap, spenning og raffinert estetikk, er en film som vil stå igjen som en minneverdig og rørende opplevelse for de som tar seg tid til å se den. Imidlertid har filmen øyeblikkene som ikke virker troverdige og er mer overfladiske enn ønsket. Kameraet er dyktig til å fokusere på svettedryppende, spente spillere, og svettedråpnene som treffer kameraet får skjermen blir uklar, men klærne deres forblir luftige og plettfrie gjennom hele kampen. Det skaper en liten, mer merkbar, dissonans i filmens realisme. Selv om Challengers blir et høydepunkt i Zendayas karriere, virker det som om filmen satser altfor mye på hennes mimikk og kroppslige uttrykk. Hun leverer en imponerende innsats som Tashi Duncan, men noen av hennes scener kan virke overdrevne eller unaturlige. Alt i alt er Challengers en film som prøver å balansere mellom drama, lidenskap og estetikk og selv om den ikke alltid treffer blink, er den likevel en engasjerende opplevelse.
Filmen balanserer elegant mellom fortid og nåtid, og gjennom tilbakeblikk får vi innsikt i karakterenes historier og motivasjoner. Den komplekse strukturen gir filmen en dybde og lagdeling som gjør den mer enn bare en sportsfilm. I tillegg til de imponerende skuespillerprestasjonene og den engasjerende historien, er Challengers også visuelt imponerende. Til tross for sin fokus på tennis, er Challengers like mye en film om menneskelige relasjoner og følelser som det er om sport. Det er en film som appellerer til hjertet så vel som til sansene, og den vil etterlate seerne med mye å reflektere over når lyset på lerretet går ned.
