Hva skjer når en nostalgisk filmnerd hiver seg over nyinnspillingen av Astrid Lindgrens klassiske Ronja Røverdatter? Filmen fra 1984 har nå blitt serie! Mange har nok et spesielt forhold til både filmen og boka, spesielt de som i likhet med meg, befinner seg i 40-årene.
Netflix har altså våget seg ut på et nostalgisk minefelt med sin nye serie basert på Lindgrens fantastiske og særdeles svenske fantasy-roman. Blir det nostalgitårer og varme tanker, eller anklagelser om ødelagte barndommer? Jeg mistenker at reaksjonene vil bli en salig blanding av begge deler. Mange av oss har vokst opp med Ronja, Birk, villvetter, grådverger og rumpenisser, og vil dermed tilnærme oss nyversjonen med en blanding av skrekk, fryd og skepsis.
I skyggen av de majestetiske svenske skoger, hvor tussetåken ligger tjukk i skogbunnen, inviteres vi tilbake til en fortelling som har gledet og inspirert i flere generasjoner. Astrid Lindgrens Ronja Røverdatter, er en middelaldersk saga om frihet, modighet, og den evige kampen mellom tradisjon, forventninger og uavhengighet. Denne nye adaptasjonen holder på mye fra både boka og filmen, men ettersom den nå er filmatisert i et serieformat har den tid til å gå grundigere og bredere til verks enn filmen gjorde, samtidig som den forsøker å fornye seg for et moderne publikum.
Kerstin Linden som Ronja, Christopher Wagelin som Mattis, Per Lasson som Sturkas. (Foto: Netflix)
Premissen og historien er nødvendigvis mye av den samme: Ronja er datter av røverhøvdingen Mattis (spilt av Christopher Wagelin), som lystig herjer rundt i skogen med røverbanden sin og raner kjøpmenn på vei til og fra den lokale landsbyen. Mattis store fiende er Borka (spilt av Sverrir Gudnason) som leder en rivaliserende røverbande. Da Borka en dag tar bolig i den ene halvdelen av Mattis splittede borg blir han rasende!
Ronja har på sin side ingen interesse for røveri, og foretrekker å tilbringe sine dager med å utforske Mattis-skogen. Der møter hun en dag Borkas sønn Birk, (spilt av Jack Bergenholtz Henriksson), som på tross av begge fedrenes formaninger, ender opp med å bli Ronjas aller beste venn og selvvalgte «adoptivbror». I skjul dyrker de vennskapet sitt, mens striden mellom fedrene og deres respektive røverbander leder mot strid og grusomheter.
Ronja Røverdatter er en ny serie som blander sammen eventyr, drama og fantasy, basert på boka av Astrid Lindgren fra 1981. Serien er skrevet og skapt av Hans Rosenfeldt (b.la. kjent for å ha skapt den svært suksessfulle krimserien Broen). Serien er regissert av Lisa James Larsson, og var originalt en Viaplay-produksjon, men ble etterhvert kjøpt opp av Netflix. Serien er delt i to deler og består av 12 episoder. Første halvdel er tilgjengelig på Netflix fra 28. Mars, mens andre halvdel først blir tilgjengelig til høsten.
Nytolkningen av Ronja Røverdatter byr på en detaljrikdom som tydelig viser respekt for Lindgrens opprinnelige visjon, samtidig som den introduserer nye elementer og små underliggende historier som ikke vises i filmen. Mange av disse speiler dagens samfunnsmessige utfordringer og virkelighet i større grad filmen. Hovedpersonen Ronja er selvfølgelig hjertet i serien, portrettert med rå autentisitet av Kerstin Linden.
Kerstin Linden ble funnet etter en nitidig og omfattende auditionprosess, hvor over fire tusen unge jenter søkte rollen som Ronja, og jeg synes de endte opp med riktig person til jobben! Linden portretterer Ronjas frie, freidige natur på en overbevisende måte, og klarer å balansere mellom overmot i de tidlige møtene med Birk Borkasson, nærhet og varme i møtet med Skalle-Per og foreldrene, og rettmessig raseri over farens stahet og uhyggelige dagjobb.
Vi møter et godt skuespillerensemble i Ronja Røverdatter: Christopher Wagelin gir liv til Ronjas far Mattis, en mann hvis ru overflate skjuler et hav av kjærlighet og bekymringer for sin datters velvære. Valget av finske Krista Kosonen som Ronjas bestemte mor Lovis fungerer utmerket. Kosonens samspill med Wagelin fungerer godt, og er et kjærkomment gjensyn etter å ha sett henne i Beforeigners (2019). På tross av at han har store sko å fyller klarer Johan Ulveson i stor grad å gestalte den ikoniske rollen som Skalle-Per, den årvåkne, småsarkastiske gamle røveren som er en slags farsfigur for Mattis og en slags bestefar for Ronja.
Seriens håndterer på en god måte tematikk som vennskap, familie, lojalitet, samt en søken etter personlig frihet. Gjennom Ronjas øyne utforskes disse temaene, og hennes forhold til Birk Borkasson, sønnen til hennes fars store fiende. Relasjonen mellom Birk og Ronja er spekket med utfordringer, og er skildret på en måte som er rørende og til tider ganske morsom.
Scenene er filmet med oppmerksomhet til detaljene, noe som gjør at skogen og landskapet føles ganske levende. Spesialeffektene tjener til å forsterke, ikke overskygge, det emosjonelle landskapet som utforskes gjennom karakterenes øyne, fra lumske grådverger til de latterlige rumpenissene, og bidrar tilsammen til å skape en fantasifull og innbydende verden.
Alt dette bringer oss tilbake til det sentrale spørsmålet «Vaffor då då?», altså hvorfor lage en nyinnspilling av denne svært kjente og kjære historien? Jeg antar svaret er at de ønsker å nå et yngre publikum og gå mer i dybden på Lindgrens historie. Det er tross alt stor forskjell på hva man kan utforske i en film og en serie.
Samtidig lider denne nye serien av å være en «nyversjon» av en kjent og ikonisk historie. Det er mye som fungerer, men det er også noen unoter. Det føles av og til som om de roter seg litt bort i den «nye» historien om en tvilsom og grisk landsbyfogd, samtidig som jeg ikke helt lar meg overbevise av historien om ridderne som tilkalles til byen for å kvitte seg røverne. Mulig disse finnes i Lindgrens originalverk, men jeg føler ikke at de tilfører så mye nyttig til historiens helhet. Hvorvidt de klarer å ro disse sidehistoriene i land i Del 2 gjenstår å se. Denne anmeldelsen er som nevnt tidligere basert på Del 1 av serien, som består av de seks første episodene.
Ronja Røverdatter er en serie som kan glede både voksne og barn, selv om den virker som om den er siktet mer inn mot de unge enn de eldre. Serien balanserer mellom det nyskapende og det nostalgiske, og er definitivt en serie det er verdt å se, men på tross av at den gjør mye riktig, synes ikke den klarer å helt nå opp til barndomsminnene. Det gjenstår å se hvor de tar det videre i del 2, noe jeg defintivt akter å finne ut av!
