Velkommen til Georgie’s verden, der utopi møter dystopi i en britisk forstad. Hennes pastellfargede leiebolig, en liten rev som sniker seg rundt nabolaget mellom husene, og et greskinspirert nabojentekor i neonrosa skaper en fascinerende kontraster i filmens skildring av protagonistens levekår. Det er en samfunnskildrende komedie – ungdomsdrama av debuterende regissør Charlotte Regan. Men før vi utforsker filmen, la meg presentere den unge regissøren.
I ungdomsårene arbeidet Regan som paparazzifotograf, og erfaringen med å fotografere filmsett, som for eksempel Skyfall, inspirerte henne til å bli regissør. Siden hun var 15 år har hun regissert over 200 musikkvideoer, inkludert Beloved av Mumford & Sons, som tematisk sett har visse likheter med historien i Scrapper. Det virker som om Charlotte Regan er opptatt av å utforske samfunnet gjennom mellommenneskelige relasjoner, spesielt innenfor familien.
Hennes første kortfilm, Standby, hadde premiere på Toronto International Film Festival (TIFF). Den andre kortfilmen, Fry-Up, fikk oppmerksomhet ved BFI London Film Festival, Sundance og Berlinale. Dodgy Dave, den tredje kortfilmen, ble vist på Toronto og BFI London. I 2017 ble Charlotte Regan oppdaget av Michael Fassbinders produksjonsselskap, og i 2023 vant hun Grand Jury Prize for World Cinema Dramatic Competition ved Sundance Film Festival med sin debutfilm, Scrapper. Molly Manning Walker, en annen talentfull filmfotograf og regissør som oppnådde suksess med sin debutspillefilm How to Have Sex i 2023 på flere filmfestivaler, har bidratt som filmfotograf til Scrapper og har satt sitt fargerike og ungdommelige preg på filmens visuelle uttrykk.
Charlotte Regans solide musikalske bakgrunn gjenspeiles tydelig i Scrapper. Filmen åpner med Mike Skinners innspillinger av sangen «Turn the Page» under artistnavnet The Streets, noe som markerte det første forsøket på å tilføre en grad av sosial kommentar til den livlige garage-/2-step- og senere grime-bevegelsen i Storbritannia. Skinner var opprinnelig en outsider i garasjemiljøet.
Sangen avsluttes med følgende linjer:
I’ll show you the secrets, the sky and the birds,
Actions speak louder than words,
Stand by me, my apprentice
Be brave, clench fists
Det er en oppfinnsom kommentar som utfyller filmens tema og fungerer som en kreativ invitasjon til handlingen. Regissøren legger slik til at handlinger veier tyngre enn ord. Selv om de siste to linjene ikke inngår i filmen, kan hele sangen trekkes inn for å belyse temaene i Scrapper – Georgie, en ekte fighter som alltid er klar til å møte livets utfordringer med mot og styrke.
Scrapper handler om 12-åringen Georgie (Lola Campbell), som lever alene i sitt eget oppdiktede univers i østkanten av London etter morens bortgang. Sammen med nabovennen Ali (Alin Uzun) overlever hun ved å stjele og selge sykler. Hun er datasmart, og har laget en liste med essensielle setninger av en voksen stemme fra selgeren i nærbutikken, som hun kan bruke til å lure barnevernet og andre sosiale tjenester i telefonsamtaler. Alt går etter Georgie’s plan inntil den dagen hennes fraværende far, Jason (Harris Dickinson, Triangle of Sadness), plutselig dukker opp og insisterer på å ta sin plass i både hennes liv og hjem. I denne hjertevarme filmen møter britisk sosialrealisme drømmende fiksjon.
Regissøren bruker en kreativ og uskyldig fortellerteknikk for å trekke oss inn i Georgie’s hverdag. Før vi ser henne stjele sykler, viser filmen den dyktige Georgie som forsiktig støvsuger hjemmet, tar seg av boende edderkopper som vi senere får vite om at de til og med har fått navn og kommuniserer med hverandre. På oppslagstavlen hjemme krysser hun av for det tredje stadiet av de fem sørgestadiene: fornektelse, sinne, forhandlinger, depresjon og aksept. På denne kreative måten lærer vi at vi følger ei jente som allerede har gått gjennom sinne- og forhandlingsstadiet; ønsket om å kunne gå tilbake og endre ting, i håp om at resultatet kunne vært annerledes. Imidlertid er å komme gjennom forhandlinger ikke så lett for Georgie som hun tror.
Om dagen rømmer hun fra minner om mamma til nabogutten og bestevennen Ali, men når dagen er over sitter hun med mobilen i hånda for å se på mammas videoer og bilder i mobilen. I filmen skildres Georgie’s hemmelige rom som et fristed fylt med både håp og sorg. Med kreativitet har hun bygget et tårn av sykkelhjul og andre gjenstander som strekker seg helt opp til taket. Hennes mor, som nå er borte, har fortalt henne at hun skulle være i himmelen, og Georgie drømmer om å nå henne der oppe. Rommet er en manifestasjon av hennes lengsel etter å være sammen med moren igjen, en visuell påminnelse om hennes savn og håp om å finne trøst og forståelse. Georgie’s rom blir dermed et symbolsk og følelsesmessig ladet sted i filmen, som reflekterer hennes indre verden og utfordringene hun står overfor. På samme måte søker tenåring jenta Blaze i filmen Blaze fra 2022 av Del Kathryn Barton tilflukt hos fantasivennen sin, en fargerik drage, som fungerer som et symbol på hennes indre verden og hennes forsøk på å bearbeide traumene hun har opplevd. Begge mødreløse jentene bruker sine fantasier og kreative uttrykk for å takle den vanskelige virkeligheten de står overfor. Deres fantasiverdener blir dermed trygge havner hvor de kan utforske sine følelser og finne trøst i en verden preget av smerte og tap.
I Paris, Texas, av Wim Wenders, i en bemerkelsesverdig scene går hovedpersonen Travis (Harry Dean Stanton) langs en øde landevei mens han forsøker å gjenforene seg med sin sønn. Denne scenen er en av de mest ikoniske i filmen og har blitt beundret for sin visuelle skjønnhet og emosjonelle kraft. I scenen går Travis gjennom ørkenlandskapet, og det langsomme tempoet og den uttrykksfulle bruken av kameraet bidrar til å skape en dyp følelse av ensomhet og lengsel. Det er en scene som skiller seg ut for sitt visuelle og følelsesmessige inntrykk, og den har blitt hyllet som et høydepunkt i både Wim Wenders’ karriere og filmhistorien generelt. Charlotte Regan har laget en reminiscense av scenen i Scrapper, der Jason følger sin datter langs veien og forsøker å engasjere henne for å oppmuntre til kommunikasjon. Ved å trekke paralleller til scenen fra Paris, Texas, hvor hovedpersonen vandrer alene gjennom ødemarken, ønsker Regan å peke på den universelle menneskelige erfaringen med å føle seg bortkommen og isolert, selv i et bebodd område. Kanskje ønsker hun å kritisere samfunnets manglende evne til å ta vare på sine sårbare medlemmer, og å vise hvordan selv i travle byområder kan folk føle seg ensomme og forlatte. Denne parallellen understreker karakterenes indre kamp og behovet for tilhørighet og forbindelse, uansett hvor de befinner seg geografisk. Jason, spilt av Harris Dickinson, imponerer igjen med sitt engasjerende og troverdige skuespill. Det bør bemerkes at stemmeleiet hans gir karakteren en tydelig følsomhet og tillit.
Scrapper har blitt møtt med en blanding av anmeldelser fra internasjonale filmkritikere. Mens noen har rost filmens ømme portrett av ei jentes skjøre livssituasjon og dens forsiktige utforsking av far-datter-forholdet, har andre vært mer kritiske overfor filmens troverdighet og manglende menneskelig kompleksitet. Noen kritikere har bemerket filmens subtile bruk av satire, mens andre ikke har oppfattet den på samme måte. Personlig finner jeg ironien i Scrappers sarkastiske skildring av statens institusjoner, som ikke legger hjertet i sin rolle, fascinerende. Gjennom filmens fortelling blir det tydelig hvordan Georgie navigerer gjennom et samfunn der autoriteter ofte er like uforstående som de er upålitelige. For å unngå sosiale tjenester later Georgie som om onkelen hennes, som hun oppgir å være Winston Churchill, tar seg av henne. Bruken av navnet antyder manglende innsats og tiltak av sosiale tjenester for å undersøke barnets virkelige situasjon. Dette kan peke på en svakhet i systemet som tillater barn som Georgie å falle gjennom sprekkene og leve i vanskelige forhold uten tilstrekkelig tilsyn eller støtte.
Ironien ligger i måten filmen presenterer dette på, samtidig som den utfordrer og underholder seerne. Scenene om sosiale tjenester presenteres på en gammel TV-skjerm, noe som ytterligere forsterker den ironiske kommentaren til medienes rolle. Denne balansen mellom satire og alvor gjør filmen til en interessant og tankevekkende filmopplevelse for meg.
Mens Scrapper kanskje ikke alltid har den samme energien i actionscener som filmene til Luc Besson eller Tom Tykver, deler den likevel visse likheter, spesielt når det gjelder den audiovisuelle fremstillingen av karakterenes kamp mot et kynisk system. Utforske temaer som overlevelse, forholdet mellom enkeltpersoner og institusjoner, og den menneskelige viljen til å stå opp mot urettferdighet har regissørene til felles.
Hvis du har elsket filmer som Løp, Lola, Løp (1998), Amélie (2001), Pan’s Labyrinth (2006), Tomboy (2011), Close (2022), AfterSun (2022), Blaze (2022), eller Asteroid City (2023), så vil du helt sikkert ikke ønske å gå glipp av premieren til Scrapper, som finner sted den 15. mars på norske kinoer. Disse filmene deler alle en dyp interesse for å utforske de mer sårbare sidene av menneskelig natur og appellerer til både følelser og intellekt. Derfor er jeg sikker på at du vil sette pris på å tilbringe 1 time og 20 minutter med å følge den tøffe Georgie og faren hennes.
