THIS IS HARDCORE! 

Av Espen Svenningsen Rambøl 

I den kinoaktuelle prisvinneren Red Rocket vender en avdanket pornostjerne tilbake til hjembyen sin, og her på kultsiden vender vi tilbake til pornobransjen. Ingen fare, pinsevenner – vi skygger unna lumske kjønnsorganer i saftig bevegelse og syndig snuskeri.  

Kultklassikeren 

HARDCORE 

USA – 1979. Manus & regi: Paul Schrader. 

Med: George C. Scott, Peter Boyle, Season Hubley & Dick Sargent.  

«A powerful, unflinching glimpse into the dark, bizarre world of the pornography industry». 

Paul Schrader har gjennom hele karrieren vært dratt mellom sin strengt religiøse bakgrunn og hans fascinasjon av sexindustriens skyggesider. Det har vært skrevet mye om hvordan Schrader vokste opp et strent kalvinistisk miljø der han ikke fikk lov til å se sin første film før han hadde rundet 17 år. Hvor gammel Schrader var da han så sin første pornofilm er så vidt jeg vet ikke kartlagt. Hardcore var inspirert av en sann historie om en jente som forsvant fra hjembyen hans i Grand Rapids, Michigan, og senere dukket opp i en pornofilm. Schrader tok dette utgangspunktet, la til en hovedperson basert på hans egen far og puttet alt inn i rammen til John Fords westernklassiker The Searchers. Åpningen av Hardcore ble spilt inn i denne hjembyen midtvinters. Her er enkemannen Jake VanDorn (George C. Scott) en samfunnsstøtte, som driver en møbelfabrikk og er veldig aktiv i det kalvinistiske kirkemiljøet. Den tenårige datteren Kristen (Ilah Davis) forsvinner under en kristen ungdomssamling i California, og politiet er til fint liten hjelp. Jake ansetter den sleske privatdetektiven Andy Mast (Peter Boyle), som etter noen uker vender tilbake til Grand Rapids med en 8mm-rull. Den inneholder en pornofilm der VanDorns mindreårige datter har trekantsex med to menn.  

Den pietistiske patriarken hopper på første fly til Los Angeles, saumfarer pornosjapper, bordeller og sexklubber på jakt etter datteren. Trer på seg mer miljøriktige klær, parykk og en sånn passelig overbevisende løsbart, og gir seg ut for å være en pornoprodusent på jakt etter «talenter». Etter hvert slår Jake seg sammen med prostituerte Niki (Season Hubley), som har sett datteren sammen med en mann ved navn Ratan (Leonad Gains). Dårlige nyheter, siden han er en sadist beryktet for å produsere snuff-filmer. Mens VanDorn graver seg stadig dypere ned i denne underverden bygger Niki opp et håp om at han kan være en billett til å komme seg ut av dette miljøet. Hun er den eneste sympatiske personen i Hardcore, en tragisk skikkelse dømt til å bli dumpet tilbake i kloakken så fort Jake har fått det han trenger fra henne. At hovedpersonen er basert på Paul Schraders egen far gjør det ekstra interessant hvor usympatisk Jake VanDorn er skildret. En muggen, nedlatende hissigpropp drevet av hellig vrede – som drar ut på korstog for å redde en datter han egentlig ikke kjenner, og ikke ser ut til å bry seg om hinsides hennes rolle som prektig dydsmønster. Hans eiendom. Schraders far var en stram kalvinist som unngikk å utsette seg for syndige spillefilmer, men senere innrømmet at han hadde sneket seg utenbys for å se Hardcore i smug. Farens eneste kommentar: «jeg er glad moren din ikke var i live til å se dette».  

Oscar-vinneren George C. Scott var ansett som en av sin tids store skuespillere, men var samtidig en temperamentsfull alkoholiker som kunne bli skikkelig krakilsk i fylla. Scott gadd ikke engang å troppe opp til sitt første møte med Paul Schrader, som til slutt fant ham i bare underbuksa på en lokal bar. Sørpe full, mens han ropte: «Hvor er den kukksugeren som tror han kan regissere?!». Forholdet deres ble ikke nevneverdig bedre etter dette. Schrader la inn fem ekstra innspillingsdager i tilfelle Scotts alkoholproblemer tok overhånd, og det gjorde de. På et tidspunkt forsvant Scott fra settet i flere dager, og dro på en fyllekule. En annen dag drakk han seg sørpefull og nektet å komme ut av traileren sin, før Schrader gikk ned på kne og høytidelig sverget på at han aldri ville prøve å regissere flere filmer. Heldigvis brøt han det løftet. Scott gjør en sterk prestasjon her, som snidder faretruende nære utagerende overspill – særlig i scenen Jake bryter sammen mens han ser den mindreårige datterens første pornofilm. En scene som senere ble en interweb-meme. Hardcore ble nærmest nyinnspilt som Joel Schumachers 8MM (1999), og er tilgjengelig på Blu-ray fra Powerhouse Films i England. Se samtidig: Perversion for Profit (1965), Inserts (1975) og Orgasmo (1997). 

Potensiell kultfilm 

BODY DOUBLE 

USA – 1984. Manus & regi: Brian De Palma.  

Med: Craig Wasson, Melanie Griffith, Gregg Henry & Deborah Sheldon. 

«Do you like to watch?» 

Brian De Palma var på den absolutte høyden av suksess etter Scarface (1983), og i kamphumør etter alle sensurproblemene med den filmen. I et intervju med Esquire Magazine uttalte De Palma at han aktet å vise sensurbyrået hva en virkelig voksenfilm var med sitt neste prosjekt: en hardpornotriller som ville gi dem bakoversveis. «Jeg er drittlei av å bli sensurert, så hvis de vil se en ekte X-aldersgrense skal jeg vise dem det!». Store ord. De Palma var muligens litt for breial etter triumfen med Scarface, og overvurderte grovt hva Columbia Pictures ville tillate ham å gjøre. De hadde signert De Palma for en kontrakt på tre filmer, og lovet ham mye større kreativ frihet enn de aktet å gi ham. Så studiostyret satte morgenkaffen i halsen da De Palma gikk offentlig ut og hevdet at Body Double ville bli verdenshistoriens første studiofilm med hardpornoinnslag. Planen var opprinnelig at voksenfilmdronningen Annette Haven skulle spille en av hovedrollene, men Columbia-ledelsen reagerte med forferdelse. Så isteden gikk denne gjennombruddsrollen til Melanie Griffith, mens Haven stilte opp som teknisk rådgiver. Etter alt oppstyret ble Body Double langt fra den grensesprengende provokasjonen De Palma håpet på, men trolig hans mest erketypiske film. En sensuell lek med filmmediet som bærer sine Hitchcock-innflytelser med trassig stolthet, og utforsker flere av hans favorittemaer: visuell historiefortelling, voyeurisme og vakre kvinner i livsfare.  

Den klaustrofobiske skuespilleren Jake (Craig Wasson) har en dritt dag. Han tar samboeren Carol (Barbara Crampton) på fersken i sengen med en annen mann, får sparken fra en B-film der han spiller en vampyr og ender opp på sofaen hos en bartender-kompis. Heldigvis tilbyr den joviale skuespillerkollegaen Sam (Gregg Henry) ham et sted å bo, i et av de mest særegne byggverkene i Los Angeles: Chemosphere (kjent som «Det mest moderne huset i verden», nå eid av forlagsmogulen Benedict Taschen). Som en ekstra attraksjon foreslår Sam at Jake tar en titt i stjernekikkerten som er plassert ved panoramavinduet. Den sikter inn soveromsvinduet til en vakker nabokvinne (Deborah Sheldon) som danser toppløs og masturberer kokett i pikant undertøy. Ifølge Sam gjør hun det samme hver kveld til samme tid. Jake begynner naturligvis å spionere på denne kvinnen, med økende seksuell besettelse. Følger etter henne gjennom det luksuriøse Rodeo Mall-handlesenteret. Smugtitter på henne i prøverommet. Plukker opp undertøyet hennes. Er vitne til at hun blir angrepet av en vansiret innbruddstyv med et digert drillbor. Herfra blir Jake viklet inn i et mordmysterium som sender ham i retning mot pornostjernen Holly Body (Melanie Griffith). Han går deep undercover i pornobransjen og deltar i en blåfilm med Holly – som inkluderer et gjestespill av Frankie Goes to Hollywood, mens de fremfører homoklubbklassikeren «Relax».  

Body Double inneholder bare et drap og noen uskyldige nakenscener, men fikk fortsatt en streng X-Rating av sensurbyrået i USA. De Palma var nødt til å tone ned flere scener, men filmen ble uansett møtt med indignert foraktfullhet av flere kritikere og militantfeministiske interesseorganisasjoner. De kunne trøste seg med at Body Double ble en økonomisk katastrofe. Tre uker etter premieren rev Columbia Pictures-sjefene istykker kontrakten til Brian De Palma, malte bort navnet hans fra parkeringsplassen og kastet ham på hodet ut av kontoret. Tre år senere vendte han tilbake med Oscar-vinneren The Untouchables. At enkelte kritikere valgte å portrettere den gamle sekstiåtterraddisen De Palma som et kvinnehatende monster føles direkte vanvittig, men ting har heldigvis forandret seg litt – og i dag er De Palma mer rette ansett som en mester. Body Double fikk i det minste to tomler opp av Patric Bateman, som ifølge American Psycho leide denne favorittfilmen på video 37 ganger. Den er nå 4K-restaurert og sluppet på Blu-ray fra britiske Powerhouse Films. Se samtidig:  The Sinister Urge (1960), Scum of the Earth (1963) og Mope (2019). 

Ekstrem kultfilm 

LET MY PUPPETS COME  

USA – 1976. Manus & regi: Gerard Damiano. 

Med: Luis De Jesus, David W. Beames, Bradford Craig & Gerard Damiano.  

«Take the ingenious comedy of puppetry, combine it with outrageous sexual explicitness and you have this tour de force of erotic humor!» 

Så over til filmhistoriens første dukketeater-musikal om pornobransjen, skapt av regissøren bak Deep Throat. Beklager på forhånd. En blanding av Boogie Nights og The Muppet Show, som faktisk ble iscenesatt med mer omtanke enn forventet. Spilt inn på 35mm med et orkestralt musikkspor, animerte åpningstekster, et bredt utvalg av dukker og flere fengende sanger. Et feilslått lidenskapsprosjekt for regissør/manusforfatter/produsent Gerard Damiano, som også gjør i et gjestespill mens han kjøper pølse i brød på gata i New York. Etter å ha skapt et kontroversielt popkultur-fenomen med Deep Throat ble Damiano snytt for en millionformue, mens inntektene isteden havnet rett i lomma på mafiasyndikatet til Colombo-familien. Han fortsatte å regissere grimme erotiske dramaer som The Devil in Miss Jones (1973) og Memories Within Miss Aggie (1974), mens Let My Puppets Come er det stikk motsatte. En gjøglete tøysefilm som aldri ble offentlig vist i sin komplette form, men en sterkt forkortet versjon ble senere sluppet som forfilm til Damianos Odyssey: The Ultimate Trip (1978). Selv om Let My Puppets Come ble skapt av drevne pornoveteraner er det verdt å nevne at dette ikke er en blåfilm. De eneste kjønnsorganene som er i bevegelse her, ble skapt av filt og skumgummi. Flere av dem synger. Så kjernesunn moro for hele familien.  

Forretningene går dritt for firmaet til de tre dukkebrødrene Ned, Fred og Red, som skylder en halv million dollar til gangsteren Mr. Big. De har et døgn på seg til å betale gjelden, og kassen er tom. Eneste muligheten til å tjene store penger på 24 timer? Å lage en «dynamite fuck film». Brødrene fantaserer om scenene de skal inkludere i porrfilmen, noe som gir Gerard Damiano en gyllen mulighet til å krysse av noen tabuer han aldri i verden ville ha sluppet unna med i film med livs levende skuespillere. Det inkluderer en snakkende cocker spaniel som forfører den blonde eieren sin. En lystig kjempefisk (ja, en blowfish) som tilfredsstiller en badegjest med munnen, og mellom sangnumrene får vi se en del ting jeg mistenker at redaktør Le foretrekker at jeg ikke beskriver i nærmere detalj. Brødrene starter opptakene av en musikalsk voksenfilm, med den sadomasochistiske dildoselgeren Lash som kameramann og italienske Geppetto som regissør. Hans sønn Pornocchio gjør grisete ting med nesen sin, og forvandler seg til en transperson som synger glamrock foran dansende vaginadukker. Til slutt får vi vite at denne pornofilmen har vunnet fem Oscar-statuetter og gjør brødrene søkkrike. Så en happy slutt. Helt uten kontekst virker dette som en forrykt ide, men Let My Puppets Come var inspirert av to forskjellige off-Broadway-teaterstykker. Den første en erotisk musikal med tittelen Let My People Come, som på en eller annen måte ble Grammy-nominert (de oralfikserte sangene inkluderte «Fellatio 101» og «The Cunnilingus Champion of Company C»). Den andre var oppviglerske Kumquats, kjent som «verdens første erotiske dukketeater».  

Gerard Damiano følte at dette kunne bli hans neste filmprosjekt, men bestemte seg for å skrive om historien og komisjonere nye sanger. Blant komponistene finner vi Alan Silvestri, senere kjent som den Oscar-nominerte prisvinneren bak musikken til bl.a. Forrest GumpPredator og Avengers: Endgame! Dukkene var angivelig håndtert av veteraner fra barne-TV-seriene Sesame Street og The Howdy Doody Show. Foran kamera ser vi også Screw-redaktøren Al Goldstein, flere av skuespillerne fra Bloodsucking Freaks og Broadway-artisten Jonathan Freeman – ellers kjent som stemmen til Jafar i Disney-tegnefilmen Aladdin (1992). Så en eklektisk blanding av talenter. Dukkene er kreditert med navn som Connie Lingus, Roberto Vaselini og Clitoris Leachman. Det er lett å anta at dette kan ha vært et forbilde for Peter Jacksons Meet the Feebles (1989) og Melissa McCarthy-floppen The Happtime Murders (2018). Let My Puppets Come er mer moro i teori enn praksis, men definitivt en kuriositet. Den komplette versjonen ble aldri offisielt distribuert før Vinegar Syndrome restaurerte filmnegativen, og slapp Let My Puppets Come ut på Blu-ray i en spesialutgave (som nå er utsolgt. Sorry). Ikke engang den inneholder noe grisete med livs levende mennesker, så perfekt storskjerm-moro for neste barnebursdag! Se muligens samtidig: Skin-Flicks (1978), Celluloid Nightmares (1999) og The Life and Death of a Porno Gang (2009). 

Filmmagasinet er Norges største rendyrkede magasin om film (målt i lesertall og opplag), og har en historikk som strekker seg helt tilbake til 90-tallet. Vi tar sikte på å favne bredt med underholdende tekster om de store filmene, samtidig som vi gjør plass til artikler og spalter som tar for seg kultfilmer, kvalitetsfilmer og uavhengige produksjoner. Norsk film er også et viktig satsningsområde for oss. Du finner oss på de fleste kinoene i Norge.

Følg oss

Camilla Øhrling
Konkurrase!