Nok en skrekkelig crowd pleaser fra gjengen back Scream VI og Ready or Not.
Seks (tilsynelatende) proffe kriminelle befinner seg i et herskapshus med den 12 år gamle rikmansdatteren (Alisha Weir) de nettopp har kidnappet. Hvem jenta, eller nærmere bestemt, faren hennes er forblir ukjent for dem. Det eneste de vet er at han er stinn av penger, og de kommer til å tjene godt på å selge datteren tilbake til han.
Den mystiske mannen som tar dem imot (Giancarlo Esposito) presenterer seg som Lambert, og forteller at selve kidnappingen var bare halve jobben. De er også nødt til å tilbringe natten i herskapshuset sammen med den lille jenta mens de venter på å få pengene.
Lambert er svært tydelig når han forteller at reglene er enkle:
“No names, no back stories, and keep the grab-ass to a minimum.”
(Dessuten må de gi fra seg telefonene sine mens de er i hus, en liten pris å betale når det venter $ 50 millioner på dem i løspenger dersom alt går etter planen.)
Lambert døper gjengen for “The Rat Pack” og gir dem alle tilsvarende navn å bruke før han tar avskjed, og etterlater dem med en fullstappet bar, pluss mye tid å slå ihjel.
Det blir vanskelig å la være å falle for fristelsen og ikke bli litt kjent til tross for de strenge reglene rundt anonymitet, og det er her vi blir kjent med en flott bukett med karakterer som bidrar til store deler av sjarmen til filmen.
Vi møter blant annet Frank (Dan Stevens), en korrupt politimann med kort lunte og Long Island-dialekt. Sammy (Kathryn Newton) en richkid hacker med “FUCK MOM” tatovert på hendene. Peter (Kevin Durand), en fransk-kanadisk muskelbunt som er like koselig som han er skummel. Dean (Aangus Cloud), en flørtete stoner som briljerer bak rattet på en bil. Rickles (William Catlett), en marinejeger som holder hodet kaldt. Og til slutt, Joey (Melissa Barrera), en helsearbeider med erfaring fra militæret, og som ikke klarer helt å skjule et tidligere rusproblem.
Det skal godt gjøres å la publikum bli såpass godt kjent med så mange karakterer, med så få detaljer å gå på, men det blir vi likevel på grunn av seks veldig forskjellige, men virkelig fantastiske skuespillerprestasjoner i en og samme film.
Newton og Durand utmerker seg som den usannsylige men svært morsomme duoen som står for mye av filmens «comic relief.» Durand er en gentle giant med en myk dialekt som gjør det lett for publikum å glemme hvilken rolle han spiller i kidnapper-gjengen, nemlig the muscle. Noe Newton og de digre blå øyne bak luggen hennes minner oss på når hun lattermildt forteller han: «You’re scary.»
Apropos scary så ble det ganske vanskelig å dyrke den mange år lange crushen min på Dan Stevens når han plutselig har blitt forvandlet til et Blue Lives Matter-aktig skikkelse som må stoppes før han slår en forsvarsløs liten jente i ballerinakostyme. Hans nådesløse fremtoning er en fin motsetning til den empatiske, og svært sårbare karakteren til Barrera, som viser seg å være mor til en gutt på cirka samme alder som Abigail.
Den voldelige oppførselen er noe Frank kommer til å angre på senere, men omsorgsfulle Joey får noe som kan nesten ligne på en advarsel om at noe ikke er helt som det skal når Abigail slutter å gråte lenge nok til å beklage for hva som kommer til å skje med kidnapperne.
Når de i tillegg får vite navnet på faren til Abigail, og det endelig går opp for alle at de har prøvd å presse penger ut av den farligste mannen i hele den lokale undergrunnsverden skifter samtalen fort over til fluktplaner og hvorvidt de ikke bare skal stikke med en gang istedenfor å vente på straffen de garantert har i vente.
Dessverre blir det vanskelig å stikke av når man plutselig er innelåst uten telefon i det digre, creepye herskapshuset til en crime lord, men det er ikke han eller sagnomsuste hitmen de trenger å frykte…Den største faren i huset er liten, blond, og kledd i rosa.
Hun er også sulten og vil leke.
Det var et par ganger i løpet av filmen hvor jeg fikk følelsen av å ha sett denne filmen før, nærmere bestemt sist jeg så Ready or Not som også er en sepiatonet katt-og-mus jakt med humor som finner sted i et mystisk gammelt herskapshus.
Det er vågålt på grensen til å være irriterende at Radio Silence ikke har prøvd litt hardere på å skape noe mer originalt, samtidig så kjenner jeg at jeg egentlig ikke bryr meg så veldig. Jeg har det alt for gøy denne gangen også.
Både historien, dialog, og karakterene er velutviklede og godt skrevet. Humoren er noe enkel, men vitsene lander uten å irritere.
Det er også mye kreativitet som har gått til å skape en skummel vampyrhistorie der vampyrkarakteren føles både klassisk og fresht på en gang. Abigail er like fryktinngytende som hun er bedårende, og jeg satte stor pris på all balletkoreografien som ble brukt.
Jeg likte til og med den rare scenen hvor de danset til “Blood and Tears” av Danzig.
Abigail er en crowd pleaser av en vampyrfilm, som er like skrekkelig som den er hjertevarm. Det finnes nok av humor, jump scares, og klissete gore-effekter til at selv den mest hardbarkede horror-fanen får en flott kino-opplevelse. Fans av filmer som Interview with a Vampire, Don’t Breathe, og andre Radio Silence-filmer, vil alle finne noe å like her.
