De Raske & De Rå er som en herlig blanding av velkjente univers som Flåklypa, Kung Fu Panda- og Biler-filmene, men klarer på veien samtidig å både sjarmere og fenge.
Eventuelt kan filmen sees på som animasjons- og barneutgaven av Fast and the Furious-universet. Filmen oppleves uansett både vellykket og kalkulert, på én og samme gang, noe som vel egentlig ofte går igjen, særlig blant de bedre produksjonene av denne sorten.
Den unge og lovende racerbilsjåføren Zhi satser alt han har på å slå den overlegent regjerende mesteren når det helt nye og store rallyløpet Silkeveien nærmer seg. Zhi er oppvokst og bor hos sin bestemor, hvis egentlige mor døde da han var ung. Plutselig en dag blir landsbyen deres truet med å bli rasert for å lage en helt ny racerbane og Zhi, som dessuten tilhører den siste slekten av arten doven-lori, blir tvunget til å kreve at byen blir spart, om han bare vinner dette Silkevei-rallyet. Zhi har dermed alt å vinne på racet, men motstanden er knallhard i en haug med fargerike, oppfinnsomme og vanskelige motstandere.
Undertegnede har sett den norske dubbede versjonen, og her er dubbearbeidet gjort både godt og særegent. Spesielt funker alle dialektene veldig godt, mens morsomhetene i manus gjerne forsterkes av dialekt- og norske slanguttrykk. Karakterene i racet og rundt dette miljøet er dessuten altså svært fargerike, varierte og langt ifra stereotypiske til et slikt bilmiljø å være.
Derimot er karakterene mer stereotypiske til en animasjon å være. Her er blant annet klassiske personligheter som en arketypisk skurk, en kjærlighetsaffære mellom sentrale karakterer underveis, klassiske hevn- og etisk-moralske motiver i fleng. Man slenger inn kjente pop- og rock-sanger, inkludert A-has Take on Me i en scene som gjør en animasjon i animasjonen, slik som musikkvideoen til sangen på 80-tallet. Morsomt.
Den helt ukjente regissøren Ross Venokur har både skrevet og regissert denne filmen som på én og samme gang oppleves som en dusinanimasjon, men som likevel er såpass kjapp i replikken og tempo at undertegnede forsåvidt lar seg sjarmere. Det er med andre ord vanskelig å bli grinete på dette tullet her, spesielt med tanke på hvem den mest er siktet inn mot. Samtidig er den forutsigbar som bare dét, og pløyer over hodet ikke noe nye animasjonsmarker. Men, for mange er dette akkurat passe nok.
