Når du sitter i kinosalen og Pot-au-fau: Veien til hjertet ruller på lerretet er det som om du fysisk er med på en kulinarisk opplevelse. Vi blir sendt tilbake til slutten av 1800-tallet på en fransk herregård omringet av friskt landskap der karakterene vandrer rundt og plukker frukt og grønnsaker.
2023 var et enormt filmår for franskmennene med spesielt to kritikerroste filmer – Fritt fall (Anatomy of a Fall) og Pot-au-fau: Veien til hjertet (Taste of Things) – der sistnevnte endte opp med å bli Frankrikes Oscar-kandidat. Dessverre ble det ingen nominasjon under Beste internasjonale men Trần Anh Hùng tok hjem Beste regi under fillmfestivalen i Cannes.
I Veien til hjertet møter vi Dodin Bouffant (Benoît Magimel), en gourmet som på et punkt i filmen blir beskrevet som «Gastronomiens Napoleon». I herregården bor han med kokken sin Eugénie (Juliette Binoche) som han har et sterkt bånd med og spiller en essensiell rolle i historiens dypdykk i sanselig nytelse og lidenskap. Hun har rundt 20 år vært en del av livet til Dodin og forholdet har gjennom årene variert mellom mat og kjærlighet. Kjemien mellom karakterene er like gledelig å se på som maten som blir forberedt. Forholdet deres, som er av og på, bygges med deilig tempo i løpet av filmen.
Trần Anh Hùng, som både har regissert og skrevet Pot-au-fau: Veien til hjertet, åpner med nesten én time-lang sekvens fra hagen til kjøkkenet hvor Eugénie, med hjelp av to unge mat-ambisiøse jenter, forbereder middag for gjestene til Dodin. Gourmeten observerer og noen ganger stikker innom kjøkkenaktiviteten for å hjelpe til, uten at det tar over lederskapet til Eugénie, men heller hjelper til der det trengs.
Samtidig får vi et perspektiv fra én av jentene, som er like nysgjerrig på maten som vi er, og blir forklart fra både Dodin og Eugénie de ulike smakene og luktene hun kjenner. På den måten får vi seere også en smakebit av hva som lages, noe som er et av de sterkeste elementene med filmen. For eksempel hvordan du lager en Omelette norvégienne (nydelig navn) eller hvorfor en type vin kan komplimentere en rett.
Fra start blir du imponert over retningen regissøren tar deg med på, fordi du får en umiddelbar forståelse for hva slags film dette er. Den fortryllende atmosfæren får øynene dine til å følge med på alt som skjer. Det rustikke kjøkkenet er dekorert med kobber kasseroller, plater som varmes opp med kull og vann som hentes fra brønnen. Vindruer, grønnsaker, råvarer, blomster og naturlig skjønnhet omringer herregården i den franske landsbygda.
Du glemmer at du ser på skuespillere og blir overbevist om at du ser på kokker som har levd for mat hele livet sitt. Sauser kokes opp, kraft trekkes ut, kjøttstykker går inn og ut av ovnen. Her bør du legge stressfull kjøkkenskriking og svette som i The Bear og Boiling Point til side, og nyte tilnærmingen til Trần med skuespillerne. Det er så god kontroll og rytme at du sitter der smilende og avslappet som om du aldri har sett en matfilm før. Alt dette er satt sammen med glimrende filmfoto, produksjon, scenografi og selvfølgelig den kulinariske direksjonen av den franske kokken Pierre Gagnaire.
Pot-au-fau: Veien til hjertet serverer deilig mat men har også en intim historie som Magimel og Binoche leverer med strålende prestasjoner. Skuespillerne har jo også vært gift før, har en datter, og spilte sist sammen i 1999-filmen The Children of the Century. Kanskje det gir en ekstra effekt her? Det er dog noe savn i dybden til karakterene. Å få et større innblikk i livene til Dodin og Eugénie kunne ha gitt mer av det dramatiske slaget som bygges mot slutten. I blant virker det som historien glemmer seg litt og blir for fokusert på å vise fantastiske matsekvenser og hvordan det smaker.
Men det vil ikke si at filmen ikke leverer romanse på ypperste nivå. Dette er en sånn type film du faktisk kan ta med daten din på fordi det nesten er som å ta dem med på en reise til frodige landskap og bli servert autentisk fransk mat.
